Anne Helene Løvaas til minne

Med sorg har vi mottatt melding om at misjonær Anne Helene Løvaas er død. Hun sovnet inn søndag kveld 23. juni på Bærum sjukehus, 80 år gammel. Og et langt liv i misjonens tjeneste tok slutt. Hun var utdannet sjukepleier, sjukepleierlærer og videreutdannet seg også som helsesøster. Fra 1970 til 1982 var Anne Helene misjonær sammen med sin mann, Hans Thore, på Sylhetfeltet i Øst-Pakistan (nå Bangladesh) utsendt av Den norske Santalmisjon. De fikk sitt arbeid blant khasi-folket og lærte deres språk og kultur å kjenne. Etter en blodig borgerkrig i 1971 der Bangladesh løsrev seg som egen stat, var Anne Helene med i nødhjelpsarbeidet, og fra verandaen på misjonsstasjonen i Moulvibazar hjalp hun mange med mat og medisiner. Hun studerte khasi-språket i Shillong i India og engasjerte seg sterkt i khasi-kvinnenes menighetsarbeid. Hun dro inn i jungelområder til khasienes landsbyer og var med å bygge opp og organisere kvinnearbeidet både på presbyterieplan og menighetsplan. Foruten Bibelen hadde hun alltid med seg medisinvesken sin når hun var på menighetsbesøk. Under misjonærtiden hennes fikk hun og Hans Thore 3 barn: Odd Gunnar, Kari og Per Arne. Deres sønn, Odd Gunnar, døde etter et langt og tungt sykdomsforløp i 2007. Etter at de kom til Norge slo familien seg ned i Hurdal, hvor Anne Helene ble engasjert i arbeid blant innvandrere og flyktninger, og også i arbeidet på «Gå ut senteret» der Hans Thore var rektor. Da familien senere flyttet til Oslo arbeidet Anne Helene som helsekonsulent i Bistandsnemda og senere som helsesøster i Oslo. Anne Helene var et klokt og varmt menneske som også var aktiv i sjelesorgsarbeid gjennom organisasjonen «Hel gjennom Kristus». Hun var sosial og utadvendt, omtenksom og gjestfri, med stor omgangskrets og følte stort ansvar for mennesker. Hun bidro også aktivt til kontakt og samlinger med tidligere misjonærer. Lokalt var hun aktiv i Normisjonsarbeid bl.a. som støttespiller og «kor-bestemor» for «Bærum Soul children» og andre samlinger. Vi er dypt takknemlig for Anne Helene og hennes tjeneste både i Bangladesh og Norge, og lyser fred over hennes gode minne. Normisjon v/generalsekretær Kjetil Vestel Haga og Internasjonal leder Tore Bjørsvik

Publiseringsdato 02.07.2024




Minneord

Ellen Oddlaug Haugland til minne

Vi er i sjokk etter å ha fått den ufattelige triste beskjeden om at Ellen ( 16.9-1950 - 110124) døde uventet i sitt hjem torsdag 11. januar. Ellen var jo selve bærebjelken i gruppen vår - Unge Voksne Arendal bedehus. Hun var med i Arendal bedehus , og var svært aktivt med i oppstarten av gruppa vår og en drivende kraft i virksomheten. I alle år senere har hun vært en aktiv pådriver for at vi som var med i Ungdomsgruppa / Unge Voksne på 1980 - 90 tallet fortsatt har beholdt kontakten i over 40 år. Ellen var en svært viktig person i mange sitt liv. Hun hadde evnen til å se enkeltperson og dens behov. Hun virket mye i det stille. I tillegg var hun frimodig til å dele Guds ord både for oss i Unge Voksne og var ofte ute å forkynte på bedehus og andre steder. Vi opplevde Ellens forkynnelse var så ekte og preget av mye erfaring gjennom et langt liv. Ellen jobbet i sin yngre år som barnearbeider i Indremisjonen (Normisjon) - senere mange år som diakon i Barbu menighet. Selv om hun de senere år har vært mye syk - fikk dialyse behandlinger 3 ganger i uka på sykehuset - har hun beholdt sin optimisme. Hun skrev i sin julehilsen i år at behandlingene både var hyggelig og strevsomt. Mange fine samtaler både med medpasienter og i taxien, med muslimer fra Somalia. Meningsfullt for henne som har en evangelist i magen. I sin julehilsen skrev hun også om et fint år på bedehuset på Vegårshei. Her var hun med i styret og forteller om en fin og spennende tid med flere unge som var blitt kristne og fortalte frimodig om Jesus. Ellen var siste år også aktiv med i komiteen som hadde jubileumstreff, etter over 40 år fra oppstart av Unge Voksne. Vi er nå i dyp sorg. Samtidig er vi glad for alle de gode minnene vi har gjennom mange år. Vi lyser fred over Ellens minne. Arnfinn Landsverk

Minneord om Kjell Kolden, jr.

Vår kjære, kjære Kjell døde i sitt hjem i Moosseedorf mandag kveld ved 2215-tiden. Det var hjertet som ikke klarte mere, etter minst et halvt års harde påkjenninger. Utviklet beinmargskreft var den erklærte diagnosen fra midten av november. Vi ser ikke grunn til å gå mer detaljert inn på medisinske epikriser eller behandlinger her. Men det var flere spennende dager om tilstanden hans under de ca. 4 ukene han til sammen var innlagt ved Insel-sykehuset i Bern. Ikke desto mindre kom det som et sjokk på oss mandag om at han var død. Han ble nemlig utskrevet fra sykehuset sist fredag og var ved godt mot da vi snakket med ham sist, søndag kveld. Selv om han sto overfor tøffe behandlinger fortsatt, var han nå innstilt på å ta opp et mindre antall arbeidstimer pr. uke fremover! Kjell var hele tiden så rolig og trygg under sykeleiet. Det gjorde nok godt for de fleste i omgivelsene. Men ikke for alle. Særlig Christa, som opplevde det hele på nært hold, var urolig. For oss gjorde det imidlertid godt å merke roen og tryggheten hans. Samtidig var han både nøktern og realistisk om situasjonen sin og utsiktene til snarlig friskmelding. Men over det hele merket vi hvordan Guds fred, som overgår all forstand, preget ham. Kjell hadde en trygg tro og var et frimodig vitnesbyrd om Guds allmakt, frelse og ledelse i livet hans. Det gjorde jo inntrykk på de fleste som møtte ham i voksen alder. Og i egen familie sto han grunnfestet som et trygt vitne om troen på Jesus. Selv om samlivet mellom han og Christa kunne by på utfordring, også på dette området. Men som ektefolk holdt de trofast sammen, hele tiden! Tross sin unge alder (46 år) fikk han leve et både rikt og spennende liv. Gleder og utfordringer i familielivet var en del av dette. Heldigvis mest av det første. Han var fysisk sprek: hevdet seg innen flere grener i ungdommen. Tross en arbeidsreise på ca. 30 km, i både Oslo og Sveits, var sykkelen hele tiden et viktig reisemiddel! Menneskelig sett hadde han gode evner, var rikt utrustet, og fikk bruke seg til glede og hjelp for mange, ikke bare innen familien. Skolegangen ved Ole Vig videregående bar «gode frukter»: han traff Christa under utvekslingsåret i Sveits. Senere tok han sosialøkonomisk embedseksamen ved Universität Freiburg/Sveits og Université Montesqueiu i Bordeaux/Frankrike. Senere også Mastereksamen i BA og Offentlig administrasjon ved Universität Bern. Han var beskjeden på egne vegne. Dog, ved to tilstelninger i Sveits’ Bundesamt für Verkehr fikk han utmerkelsen som beste medarbeider i departementet. Og da familien tilbrakte to år på Skedsmo, merket statsråd Liv Signe Navarsete seg snart Kjell, og tok han med seg som sitt reisefølge, innenlands som utenlands. Siste årene var han kantonal samferdselssjef i Sveits. Kjells fødsel ved Aker sykehus i 1977 ble kort kunngjort slik i Aftenposten: «Gud ga oss en sønn. Olaug og Klas». Når foreldrene nå mister sin sønn for resten av livet, må vi si som den prøvede Job i det Gamle Testamentet: «Herren ga, Herren tok, Herrens navn være lovet!» Stjørdal 17.01. Olaug og Klas Klas Kolden

Kristian Olimb til minne

Han var gründeren og misjonsmannen. Nå er livsløpet over for Kristian Olimb, som fylte 95 år tidligere i år. Han gikk bort, eller skal vi heller si hjem, til sin himmelske Far, 11. august. Kristian ble født 25. mars 1928 og kom fra enkle kår i Lunner på Hadeland. Han vokste opp sammen med sine tre brødre på et gårdsbruk, med fem kuer, sauer, griser og høner. Det var ikke bilvei dit, og barna måtte gå på ski om vinteren. Etter førstegangstjenesten startet Kristian sammen med en av sine brødre, to transportable grusverk. På Rød i Råde hadde Felleskjøpet behov for oppgradering av veier, og slik kom Kristian til bygda. Kristian etablerte eget firma i 1957. Grusverkene ble solgt og han satset i stedet på anleggsvirksomhet, ikke minst kommunal utbygging av vann- og avløp. Han var kreativ og tenkte at det måtte være mulig å legge rør på en enklere måte, uten å grave. Han reiste derfor til USA i 1969 og kom hjem med to maskiner som borer i løsmasse og presser rør uten å grave. Dessuten startet gründeren som den første i Norge med varmsliping av asfaltdekke, som senere ble utviklet til såling av hjulspor. I tillegg kjøpte han lisens for rørfornying etter et engelsk prinsipp som bygger nye rør i gamle. – I stedet for å fjerne gamle rør og montere nye, rehabiliterer vi rørene på innsiden av det eksisterende rørnettet. Dette gir kortere installasjonstid og mindre belastning for folk, miljø og infrastruktur, fortalte Kristian, som i 2001 fikk Kongens fortjenstmedalje i gull for sin banebrytende innsats. Etter at Kristian flyttet til Råde i 1955, traff han Karin Johanne født Lundeby, som han giftet seg med, og de fikk fem barn: Tor-Erik, Kjersti, Målfrid, Øystein og Ingjerd. Karin Johanne døde i 1982, etter hjerneblødning. Men Kristian opplevde at Gud gav ham en ny kone i Eva født Solberg. Kort tid etter at Kristian kom til bygda, ble han invitert til Råde Misjonshus. Der ble han en kristen, 27 år gammel, og siden var han trofast med i arbeidet for indre og ytre misjon. I 1961 startet han sammen med John Ringsby guttelaget Gry, hvor han var leder i 17 år, frem til han flyttet til Texneslia i Våler. I mange år var han også leder i yngreslaget på Misjonshuset. I styret for Solbukta ungdomssenter var han med i 16 år, derav ni år som formann. I Våler var han med på å bygge barnehage og misjonshus på Våk. I Råde ble han innvalgt en periode i skolestyret for KrF og var også med to perioder i fylkets arbeids- og tiltaksnemnd. Helt til sin død var han ivrig medlem i Gideon, som har utdeling av bibler som sin store oppgave. Her var han også formann i lokalavdelingen i mange år. For ti år siden flyttet Kristian og Eva tilbake til Råde. Kristian var en spreking. Etter at han passerte 70 år, var han med i Birken sju ganger på ski, sju ganger med sykkel og to ganger løpende. Han stilte også opp i Nordsjørittet. Kristian var glad i friluftsliv og fluefisking og var hver sommer i Femundsmarka og fisket. Firmaet Olimb er nå fordelt på to firmaer og har ca. 160 ansatte. Kristian var glad i å følge med på utviklingen av virksomheten, og se resultatet av det han hadde startet og fått være med å bygge opp – som må karakteriseres som et eventyr. Kristian var glad i å lese. Bibelen leste han hver dag. – Guds ord blir jeg aldri ferdig med. Den er selve veiviseren for tro og liv, sa Kristian, som holdt mange andakter gjennom årene. Kristian var veldig glad i sin store familie, med kone, barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Hans lune og omsorgsfulle vesen hadde stor betydning, ikke bare for hans nærmeste. men for alle han møtte og hadde kontakt med i arbeid og fritid. Han fikk være sprek nesten helt til det siste. Han sovnet stille inn, trygg i troen på sin Herre og Frelser. Fred med Kristian Olimbs gode minne. Boe Johannes Hermansen, tekst og foto