Sokneprest Otto Odland til minne

Otto Odland døde onsdag 4. september etter lang tids sykdom, på Domkirkehjemmet i Bergen. Bergen har mistet en kjent presteprofil og vi har mistet en hjertegod venn og «stridskamerat», slik Det nye testamente uttrykker det. Otto ble født i frigjøringsåret, nærmere bestemt 26. oktober 1945, i Samnanger, med bokholder Olav og husmor/hjemmehjelp Ellen Odland som foreldre. Han vokste opp i et hjem preget av sang, musikk og kristen tro. Da Otto var 13 år gammel, flyttet familien til Fana i Bergen. Han behersket begge målformer og hadde stor kjærlighet til sitt morsmål – nynorsk. I perioden 1965-66 var han lærer ved framhaldsskolen på Byrknesøy i Gulen. Etter teologisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1973 tok han praktikum ved Menighetsfakultetet året etter og ble ordinert til feltpresttjeneste i 1974 av Bjørgvin biskop Per Juvkam. I FPK gjorde han tjeneste ved Garnisonen i Porsanger. Deretter ble han ansatt som sokneprest i Solund prestegjeld (1975), før han ble res. kap i Domkirken i Bergen fra 1981. I 1990 ble han sokneprest i Mariakirken, byens eldste middelalderkirke. I 20 år hadde han sin tjeneste her med et rikt liturgisk liv og solid forkynnelse. Han tok avskjed med Mariakirken og menigheten 4. januar 2010 da kirken ble stengt for et omfattende reparasjonsarbeid over fem år. De siste par årene før han ble pensjonist, var han seniorprest i prestegjeldene i Vesthordland Prosti. Otto hadde alltid god støtte i sin kjære kone Ellen Karine, født Vang, fra Moss, som han giftet seg med i 1972. Ekteparet har tre barn: Otto Christian, Sunniva Birgitta og Eyvind Johannes, og etter hvert tre svigerbarn og ti barnebarn, som Otto var veldig glad i. Otto forble trofast mot sitt ordinasjonsløfte, som var avlagt overfor Kristus, biskopen og Kirken, og var grunnfestet i troskap mot Skriften og den lutherske bekjennelse, selv om det kostet mye. Han hadde en ”evangelisk-katolsk” spiritualitet slik biskop Bo Giertz har beskrevet, hvor liturgi og vekkelse ikke er konkurrenter. Otto var en kunnskapsrik prest med mye erfaring fra et langt presteliv, og en sann økumen, positiv og lyttende. Han stod rakrygget gjennom hele tjenesten opp mot den moderne ideologien som mer og mer har fått innpass i Den norske kirke og var en uredd veiviser tross de dramatiske endringene som kirken etter hvert har gjennomgått. Otto hadde en rekke verv i Presteforeningen, lokalt og i stiftsstyret i Bjørgvin. I FBB var han medlem i sentralstyret 1990-92 og i SKG Region Vest nestformann 1993-01. I SKG sine siste år var han også Veileder. I Den norske Santalmisjon var han kretsformann 1993-97. Han hadde også flere verv i Bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse fra 1969 og var formann 2003-2006. Han var et trofast medlem av Kontaktnettet for Kyrkjeleg Samhald på 80-og 90-tallet og presteordenen Pro Ecclesia fra 1990-2017. Otto bidro også med sin penn i flere sammenhenger, bl.a. gav han ut et omfattende arbeid om Jomfru Marias plass i reformatorisk teologi: «Omfang og grenser for en evangelisk mariologi». Han var også bidragsyter med artikler om fastetiden. I FBBs 75-årsjubileumsskrift 1994 skriver han om «Binde-og løsenøklene i vår kirkelige hverdag - for at vi skal bli frelst». Og han bidro til FBBs kollektbønnrekker, samt i flere artikler i tidsskriftet «Lære og Liv». I en artikkel i Bergens Tidende tar han i 2010 til orde for at Den norske kirke, slik som Den katolske kirke må få eksorsister. Vi må også ta med at musikk var en viktig del av Ottos liv. Han var blant annet fiolinist i Fana Kammerorkester i mange år. De siste årene av sitt liv slet Otto med sykdom og bodde på Domkirkehjemmet i Bergen, der han også sovnet inn i troen på sin Herre og Frelser – med sine nærmeste rundt seg. Vi takker Gud for alt hva han har gitt oss og sin Kirke på jord gjennom Ottos trofaste liv og tjeneste. For hans mange venner Svenn Martinsen og Boe Johannes Hermansen Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 18.09.2024