Sokneprest Otto Odland til minne

Otto Odland døde onsdag 4. september etter lang tids sykdom, på Domkirkehjemmet i Bergen. Bergen har mistet en kjent presteprofil og vi har mistet en hjertegod venn og «stridskamerat», slik Det nye testamente uttrykker det. Otto ble født i frigjøringsåret, nærmere bestemt 26. oktober 1945, i Samnanger, med bokholder Olav og husmor/hjemmehjelp Ellen Odland som foreldre. Han vokste opp i et hjem preget av sang, musikk og kristen tro. Da Otto var 13 år gammel, flyttet familien til Fana i Bergen. Han behersket begge målformer og hadde stor kjærlighet til sitt morsmål – nynorsk. I perioden 1965-66 var han lærer ved framhaldsskolen på Byrknesøy i Gulen. Etter teologisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1973 tok han praktikum ved Menighetsfakultetet året etter og ble ordinert til feltpresttjeneste i 1974 av Bjørgvin biskop Per Juvkam. I FPK gjorde han tjeneste ved Garnisonen i Porsanger. Deretter ble han ansatt som sokneprest i Solund prestegjeld (1975), før han ble res. kap i Domkirken i Bergen fra 1981. I 1990 ble han sokneprest i Mariakirken, byens eldste middelalderkirke. I 20 år hadde han sin tjeneste her med et rikt liturgisk liv og solid forkynnelse. Han tok avskjed med Mariakirken og menigheten 4. januar 2010 da kirken ble stengt for et omfattende reparasjonsarbeid over fem år. De siste par årene før han ble pensjonist, var han seniorprest i prestegjeldene i Vesthordland Prosti. Otto hadde alltid god støtte i sin kjære kone Ellen Karine, født Vang, fra Moss, som han giftet seg med i 1972. Ekteparet har tre barn: Otto Christian, Sunniva Birgitta og Eyvind Johannes, og etter hvert tre svigerbarn og ti barnebarn, som Otto var veldig glad i. Otto forble trofast mot sitt ordinasjonsløfte, som var avlagt overfor Kristus, biskopen og Kirken, og var grunnfestet i troskap mot Skriften og den lutherske bekjennelse, selv om det kostet mye. Han hadde en ”evangelisk-katolsk” spiritualitet slik biskop Bo Giertz har beskrevet, hvor liturgi og vekkelse ikke er konkurrenter. Otto var en kunnskapsrik prest med mye erfaring fra et langt presteliv, og en sann økumen, positiv og lyttende. Han stod rakrygget gjennom hele tjenesten opp mot den moderne ideologien som mer og mer har fått innpass i Den norske kirke og var en uredd veiviser tross de dramatiske endringene som kirken etter hvert har gjennomgått. Otto hadde en rekke verv i Presteforeningen, lokalt og i stiftsstyret i Bjørgvin. I FBB var han medlem i sentralstyret 1990-92 og i SKG Region Vest nestformann 1993-01. I SKG sine siste år var han også Veileder. I Den norske Santalmisjon var han kretsformann 1993-97. Han hadde også flere verv i Bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse fra 1969 og var formann 2003-2006. Han var et trofast medlem av Kontaktnettet for Kyrkjeleg Samhald på 80-og 90-tallet og presteordenen Pro Ecclesia fra 1990-2017. Otto bidro også med sin penn i flere sammenhenger, bl.a. gav han ut et omfattende arbeid om Jomfru Marias plass i reformatorisk teologi: «Omfang og grenser for en evangelisk mariologi». Han var også bidragsyter med artikler om fastetiden. I FBBs 75-årsjubileumsskrift 1994 skriver han om «Binde-og løsenøklene i vår kirkelige hverdag - for at vi skal bli frelst». Og han bidro til FBBs kollektbønnrekker, samt i flere artikler i tidsskriftet «Lære og Liv». I en artikkel i Bergens Tidende tar han i 2010 til orde for at Den norske kirke, slik som Den katolske kirke må få eksorsister. Vi må også ta med at musikk var en viktig del av Ottos liv. Han var blant annet fiolinist i Fana Kammerorkester i mange år. De siste årene av sitt liv slet Otto med sykdom og bodde på Domkirkehjemmet i Bergen, der han også sovnet inn i troen på sin Herre og Frelser – med sine nærmeste rundt seg. Vi takker Gud for alt hva han har gitt oss og sin Kirke på jord gjennom Ottos trofaste liv og tjeneste. For hans mange venner Svenn Martinsen og Boe Johannes Hermansen Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 18.09.2024




Minneord

Minneord - Marian Eigeles

Lørdag 16. november sovnet teologen og lektoren Marian Eigeles stille inn på Sankthans-hjemmet i Oslo, 90 år gammel. Et mangslungent liv er endt - fra Romania til Israel og Norge. Oppveksten i Bukarest under krigen og ungdomsårene under kommunistenes regime formet Marians jødiske identitet. Som gutt lærte han hebraisk av en lokal rabbiner, og i 1951 søkte moren om utreise og emigrasjon til Israel. Men det tok syv år før kommunistene lot dem dra. I disse årene ble Marian kjent med Jesus-troende jøder, blant annet familien til Richard Wurmbrand. På reformasjonsdagen 31. oktober gav han sitt liv til Jesus og omtalte siden dagen som hans doble glede, med takk for evangeliets nåde og at han selv fikk del i den. I Bukarest begynte han også på matematikk-studiet på universitetet og fullførte det i Israel med mastergrad fra universitetet i Haifa. I denne israelske havnebyen ble Marian med i den rumensk-språklige menigheten der Magne Solheim var prest, og i fellesskap med unge Jesus-troende israelere ble interessen for bibelske studier og teologi vekket. I Haifa-menigheten møtte han også og giftet seg med Marta Øvstegård, sykepleier og menighetssøster, og i 1966 flyttet de til Norge. I Oslo tok Marian teologisk embetseksamen, pedagogisk seminar og bibliotekskolen og ble lektor i videregående skole. I kontakt med norske akademikere var han i alle år opptatt av og skrev om jøden Jesus, jødisk Jesus-forskning og sionismen, men bevarte interessen for matematikk og natur-vitenskapene. Med slektninger i Israel og USA, ble Øvstegård-slekten Marians norske familie. Han engasjerte seg i Ordet & Israel og Israelsmisjonen, hver fredag samlet Marta og Marian mange til sabbatsmåltid i sitt hjem, og de ble støttespillere i Gamlebyen menighet i Oslo. Etter at Marta døde i 2020 som ett av de første Covid-tilfellene i vårt land, har han vært omsluttet av mye omsorg fra beboerne på Simensbråten-Ekeberg seniorsenter. Når jeg møtte Marian, overså han ofte spørsmålet «Hvordan går det?» og begynte umiddelbart å omtale boken han da leste. Han var en typisk intellektuell, behersket et ti-talls språk og var humørfylt med en inderlig Jesus-tro. De siste månedene bad han stadig: «Jesus, ta meg hjem!» Nå er bønnen hørt, og vi lyser Guds fred over vår venns velsignede minne. Ole Chr M Kvarme, biskop em, og tidligere prest i Haifa og leder av Caspari Center i Jerusalem.

Ellen Oddlaug Haugland til minne

Vi er i sjokk etter å ha fått den ufattelige triste beskjeden om at Ellen ( 16.9-1950 - 110124) døde uventet i sitt hjem torsdag 11. januar. Ellen var jo selve bærebjelken i gruppen vår - Unge Voksne Arendal bedehus. Hun var med i Arendal bedehus , og var svært aktivt med i oppstarten av gruppa vår og en drivende kraft i virksomheten. I alle år senere har hun vært en aktiv pådriver for at vi som var med i Ungdomsgruppa / Unge Voksne på 1980 - 90 tallet fortsatt har beholdt kontakten i over 40 år. Ellen var en svært viktig person i mange sitt liv. Hun hadde evnen til å se enkeltperson og dens behov. Hun virket mye i det stille. I tillegg var hun frimodig til å dele Guds ord både for oss i Unge Voksne og var ofte ute å forkynte på bedehus og andre steder. Vi opplevde Ellens forkynnelse var så ekte og preget av mye erfaring gjennom et langt liv. Ellen jobbet i sin yngre år som barnearbeider i Indremisjonen (Normisjon) - senere mange år som diakon i Barbu menighet. Selv om hun de senere år har vært mye syk - fikk dialyse behandlinger 3 ganger i uka på sykehuset - har hun beholdt sin optimisme. Hun skrev i sin julehilsen i år at behandlingene både var hyggelig og strevsomt. Mange fine samtaler både med medpasienter og i taxien, med muslimer fra Somalia. Meningsfullt for henne som har en evangelist i magen. I sin julehilsen skrev hun også om et fint år på bedehuset på Vegårshei. Her var hun med i styret og forteller om en fin og spennende tid med flere unge som var blitt kristne og fortalte frimodig om Jesus. Ellen var siste år også aktiv med i komiteen som hadde jubileumstreff, etter over 40 år fra oppstart av Unge Voksne. Vi er nå i dyp sorg. Samtidig er vi glad for alle de gode minnene vi har gjennom mange år. Vi lyser fred over Ellens minne. Arnfinn Landsverk

Minneord om Kjell Kolden, jr.

Vår kjære, kjære Kjell døde i sitt hjem i Moosseedorf mandag kveld ved 2215-tiden. Det var hjertet som ikke klarte mere, etter minst et halvt års harde påkjenninger. Utviklet beinmargskreft var den erklærte diagnosen fra midten av november. Vi ser ikke grunn til å gå mer detaljert inn på medisinske epikriser eller behandlinger her. Men det var flere spennende dager om tilstanden hans under de ca. 4 ukene han til sammen var innlagt ved Insel-sykehuset i Bern. Ikke desto mindre kom det som et sjokk på oss mandag om at han var død. Han ble nemlig utskrevet fra sykehuset sist fredag og var ved godt mot da vi snakket med ham sist, søndag kveld. Selv om han sto overfor tøffe behandlinger fortsatt, var han nå innstilt på å ta opp et mindre antall arbeidstimer pr. uke fremover! Kjell var hele tiden så rolig og trygg under sykeleiet. Det gjorde nok godt for de fleste i omgivelsene. Men ikke for alle. Særlig Christa, som opplevde det hele på nært hold, var urolig. For oss gjorde det imidlertid godt å merke roen og tryggheten hans. Samtidig var han både nøktern og realistisk om situasjonen sin og utsiktene til snarlig friskmelding. Men over det hele merket vi hvordan Guds fred, som overgår all forstand, preget ham. Kjell hadde en trygg tro og var et frimodig vitnesbyrd om Guds allmakt, frelse og ledelse i livet hans. Det gjorde jo inntrykk på de fleste som møtte ham i voksen alder. Og i egen familie sto han grunnfestet som et trygt vitne om troen på Jesus. Selv om samlivet mellom han og Christa kunne by på utfordring, også på dette området. Men som ektefolk holdt de trofast sammen, hele tiden! Tross sin unge alder (46 år) fikk han leve et både rikt og spennende liv. Gleder og utfordringer i familielivet var en del av dette. Heldigvis mest av det første. Han var fysisk sprek: hevdet seg innen flere grener i ungdommen. Tross en arbeidsreise på ca. 30 km, i både Oslo og Sveits, var sykkelen hele tiden et viktig reisemiddel! Menneskelig sett hadde han gode evner, var rikt utrustet, og fikk bruke seg til glede og hjelp for mange, ikke bare innen familien. Skolegangen ved Ole Vig videregående bar «gode frukter»: han traff Christa under utvekslingsåret i Sveits. Senere tok han sosialøkonomisk embedseksamen ved Universität Freiburg/Sveits og Université Montesqueiu i Bordeaux/Frankrike. Senere også Mastereksamen i BA og Offentlig administrasjon ved Universität Bern. Han var beskjeden på egne vegne. Dog, ved to tilstelninger i Sveits’ Bundesamt für Verkehr fikk han utmerkelsen som beste medarbeider i departementet. Og da familien tilbrakte to år på Skedsmo, merket statsråd Liv Signe Navarsete seg snart Kjell, og tok han med seg som sitt reisefølge, innenlands som utenlands. Siste årene var han kantonal samferdselssjef i Sveits. Kjells fødsel ved Aker sykehus i 1977 ble kort kunngjort slik i Aftenposten: «Gud ga oss en sønn. Olaug og Klas». Når foreldrene nå mister sin sønn for resten av livet, må vi si som den prøvede Job i det Gamle Testamentet: «Herren ga, Herren tok, Herrens navn være lovet!» Stjørdal 17.01. Olaug og Klas Klas Kolden