Hun sovnet inn på sin 92-årsdag

Marie Iversby sovnet stille inn 13. mai. På samme dag, 92 år tidligere, ble hun født i Borge i Østfold. Hun veide da bare 1250 gram og ble lagt bort for å dø. Det var med andre ord en dramatisk historie som utspant seg på Ulfeng i Borge. Det var tvillinger på gang og en jordmor ble tilkalt hjemmet. Først kom Aslaug, med en vekt på 2,5 kilo. 13 minutter senere kom Marie til verden. Hun veide bare nøyaktig halvparten så mye. Det var naturlig nok ingen kuvøse den gangen. Og det var ingen som trodde Marie kom til å leve opp, og hun ble derfor lagt bort for å dø. – Men far som kom inn på rommet etter fødselen, var sint da han forsto at det yngste barnet var avskrevet. Han gav tydelig beskjed til jordmora at her måtte en forsøke å redde liv, selv om det så håpløst ut. Og jordmora tok tak, har Aslaug og Marie fortalt. Livet har de brukt godt, begge to. Arbeidsomme, flittige og ivrige. Samt trofaste, tjenestevillige og med godt humør. – Men som søsken flest, har vi «småkranglet». Men vi har aldri hatt de store bataljene, har de sagt. I 92 år har de fulgt hverandre, men 13. mai var livet slutt for Marie. Hun døde i sitt hjem, i Sarpsborg. Aslaug, bosatt i Fredrikstad, lever fortsatt. Like etter klokken 24.00 natt til 13. mai, ringte Aslaug til Marie og de gratulerte hverandre med 92-årsdagen. Men senere samme dag, sovnet Marie inn, trygg i sin kristne tro. Vi spoler tilbake til deres yngre år: Tvillingene vokste opp sammen med brødrene Hans Olaf og Jan. Faren var herredsgartner og moren hjemmearbeidende. Da jentene var fem år gamle, flyttet familien til Musangen i Råde, til morens barndomshjem. Noen år bodde de også på Løkka ved Missingmyr, før de igjen flyttet tilbake til Musangen, da de var 16 år gamle. Marie har vært nær døden også i barndommen. En gang lekte tvillingen på gården og lagde sandkaker. Marie som skulle hente vann i brønnen, gikk gjennom et hull i gjerdet og ble liggende i brønnen og flyte. Aslaug sprang inn etter faren som kom lynraskt ut og fikk reddet henne opp av vannet. En morsom historie fra skolen må nevnes: En gang trodde læreren at tvillingene fusket fordi de skrev så like stiler. Men det hadde de ikke gjort. De hadde blitt opplært til ærlighet. Tvillingene har vært så lik hverandre at etter at Peder Iversby ble kjæreste med Aslaug, tok han en gang feil av de to søstrene. Men det skjedde bare denne ene gangen! Marie giftet seg i 1956 med Peders bror, Erik, og flyttet til Rolvsøy. Hele sju barn har de fått: Irene, Arnfinn, Geir, Viggo, Trond, Sidsel og Bodil Anita. I tillegg til hus og hjem stelte Marie for svigerfaren, etter at svigermoren døde. – Jeg jobbet mange år for svigerfar som drev grønnsakhandel på torvet i Fredrikstad. Da han sluttet, overtok Erik og jeg ansvaret. I 1980 døde Erik og da fortsatte jeg med torvhandelen hos Arthur Næss ca. 10 års tid, har Marie fortalt meg. Tvillingene har lang erfaring med håndarbeid og broderi. Og hvor mange smørbrødfat tvillingene har smurt til ulike anledninger, er det ingen som har tall på. Begge har lang «fartstid» i Bethel kvinneforening og Santalringen. Formiddagstreffene og søndagsmøtene på Bethel har også vært hyppig besøkt. På Sauevika, Normisjons leirsted på Vesterøy, har Marie og Aslaug mange sommere gjort et stort dugnadsarbeid på kjøkkenet. Gudstjenestene som Ludvig Nessa forretter på bedehuset Karmel, har i alle år blitt trofast støttet av tvillingene Iversby. Vi må også nevne at tvillingene i mange år har hatt et ekstra stort hjerte for Israel. Ikke minst: – Vi får være til hjelp og oppmuntring for hverandre. Og aller viktigst: vi deler troen på Guds nåde og barmhjertighet, og ønsker at evangeliet skal nå videre til nye mennesker, avsluttet de intervjuet jeg hadde med dem da de rundet 90 år. Nå har Aslaug blitt alene. Det har også Maries store etterslekt med barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Marie Iversbys lange liv og tjeneste er fullført her i verden. Guds fred med hennes gode minne. (Bildet viser Aslaug, til venstre, og Marie Iversby da de fylte 90 år) Tekst og foto: Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 25.05.2025




Minneord

Sigmund Bergem til minne

Skolemannen, misjonsmannen og brobyggeren Sigmund Bergem er død, 94 år gammel. «Kristendommen må praktiseres, slik at den blir en realitet i hverdagen,» sa Sigmund på et møte om kristendomsfaget som han deltok på in 1970. Han levde selv etter disse ordene, og for mange av oss, i flere generasjoner, ble han et stort forbilde. Sigmund kom til Sandefjord i 1956. I 40 år arbeidet han som lærer i byen, de siste 17 årene som rektor ved Virik skole. For sin innsats i skolen ble han i 1996 tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv. I et portrettintervju i Sandefjords Blad i 1998 ble Sigmund omtalt som den lokale indremisjonsgeneralen. Det er en tittel som var dekkende for Sigmunds store engasjement for kirke og bedehus. Han var styreleder i Indremisjonen (nå Norkirken), leirleder på Strand leirsted, taler på misjonsmøter og styreleder både på Danvik folkehøgskole og Gjennestad videregående skole. Han var leder for arrangementskomitéen for Indremisjonens Landsungdomsstevne (LUS), først i 1960 og siden i 1985. Disse stevnene samlet flere tusen ungdommer og Sigmund organiserte, inspirerte og ledet 60 medarbeidere i underkomitéer og mellom 200-250 medarbeider under selve gjennomføringen av LUS. Som pensjonist ble han leder for Normisjons båtlotteri, der inntektene gikk til leirarbeidet på Strand. Barne- og ungdomsarbeid, leirarbeid og Strand var noe som engasjerte Sigmund, hele livet. Sigmund var en brobygger. Han var leder av Ungdomsforeningen i Indremisjonen da ungdomskoret SingIN ble etablert i 1971. Her ble Sigmund, med flere, brobygger mellom unge og eldre generasjoner, mellom det nye og det etablerte. En lignende rolle hadde Sigmund også da Sandefjord Normisjon ble til Norkirken i Sandefjord i 2017. Sigmund var en brobygger mellom Den norske kirke og misjonsorganisasjoner. Han satt i flere år som leder i fellesrådet for byens kirker og som pensjonist dro han og Gunhild til Karasjok, der han et halvt års tid var vikarprest. Tidlig engasjerte han seg i OASE-bevegelsen, og han var flere ganger leder for arrangementskomitéen for SommerOASE. Sigmund ble også en viktig støtte for de som opplevde skepsis for denne bevegelsen i sine lokale fellesskap. Det var mange av oss yngre som fant veien til Sigmund og kona Gunhilds hjem for å få en prat med Sigmund. Dette var samtaler han hadde helt til han rundet 90 år, og sykdommen etter hvert ble mer fremtredende. Han imponerte med sin nysgjerrighet, kunnskap, tilstedeværelse og omsorg. Vi er mange som gikk beriket hjem etter møter med Sigmund. Da Sigmund Bergem gikk av som formann i Sandefjord Indremisjon i 1977, etter den første av det som etter hvert skulle bli mange formannsperioder, fikk han med seg denne hilsen fra møtelederen, hentet fra Hebreerne 6,10: «For Gud er ikke urettferdig så han glemmer alt det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å tjene de hellige, nå som før.» Vi lyser fred over Sigmunds forbilledlige og gode minne. Tor Arne Teien, pastor I Norkirken Sandefjord og Svein-Tony Gårdsø, regionleder i Normisjon Vestfold og Buskerud

Minneord over Gunnar Prestegård

Gunnar Prestegård døde 15. September 2025. Det er med dyp takknemlighet vi minnes Gunnar Prestegård, som i perioden 1987 til 2005 var leder/forstander for Menighetssøsterhjemmet – i dag Diakonova Haraldsplass. Han var en av de store og tydelige skikkelser i vår historie, og hans virke fikk varig betydning for både stiftelsen og for det diakonale arbeidet i Norge. Gunnar Prestegård tiltrådte som forstander i en tid da både kirke og samfunn var i sterk endring. Med et våkent blikk for tiden, og en urokkelig forankring i det diakonale kallet, bidro han til å fornye og styrke institusjonen. Han holdt fast på verdiene som Menighetssøsterhjemmet var bygget på – nestekjærlighet, tjeneste og faglig dyktighet – men var samtidig visjonær nok til å se hvordan disse verdiene måtte oversettes til en ny tid. Gjennom hans ledelse ble Menighetssøsterhjemmet en institusjon som ikke bare tok vare på en stolt arv, men som også bygget broer til fremtiden. Han var opptatt av å løfte utdanning, forskning og fagutvikling, og la grunnlaget for at diakoni og sykepleie kunne gå hånd i hånd med akademisk kvalitet og profesjonell styrke. På den måten bidro han til at Menighetssøsterhjemmet fikk en tydelig plass i samfunns- og kirkeliv, og ble et hjem for generasjoner av menighetssøstre og sykepleiere. Som leder bar Gunnar Prestegård preg av integritet og klarsyn. Han hadde en evne til å samle mennesker om en felles visjon, og til å bygge tillit og fellesskap. Han var en tydelig stemme i spørsmål som gjaldt diakoniens rolle i samfunnet, og mange opplevde ham som både mentor og inspirator. I hans tid som leder ble det store strukturelle endringer i sykehussektoren som også fikk konsekvenser for de diakonale sykehusene i Oslo. Gunnar Prestegård var sentral og bidro aktivt til nyetableringen av Lovisenberg Diakonale Sykehus AS, som et resultat av at Menighetssøsterhjemmets Sykehus og Lovisenberg Sykehus ble slått sammen. Prestegårds brede kontaktnett inn mot Oslos politiske og administrative ledelse, var uten tvil viktig i denne prosessen. Som medmenneske hadde han en unik evne til å se, huske og løfte fram hver enkelt medarbeider eller student. Vi minnes ham med respekt og takknemlighet. Gjennom sitt liv og virke satte han dype spor, og hans innsats lever videre i arbeidet til Diakonova Haraldsplass og i det diakonale fellesskapet han var med på å forme. I sorgen deler vi også gleden og takknemligheten: for et rikt liv, for en omsorgsfull og visjonær leder og for en arv som fortsatt bærer frukt. Jørn- Henning Theis, administrende direktør Diakonova Haraldsplass Johnny Thorsen, styreleder Diakonova Haraldsplass

Klement Koløen til minne

Klement Koløen fra Fitjar flyttet hjem til Jesus 2. mai 2025. Han oppnådde den respektable alder å bli over 90 år. Han ble gift med Gerd som lever enda og de fikk tre barn Terje, Astrid og Liv Gjertrud. Klement var en hedersmann i ordets rette betydning. Han var grundig i alt han foretok seg, og pålitelighet var et æresord. For ham var «et ord, et ord og en mann, en mann». Jeg ble kjent med Klement på et påskestevne på Framnes – året var 1960 eller 1961. Jens Rongsvåg ledet samlingen og gjestetaler var Erling Utnem. Både Klement og jeg glemte aldri bibeltimene til Utnem. Klement og jeg fant hverandre og etablerte et vennskap og et åndelig fellesskap som har holdt hele livet. Siden traff vi hverandre i forretningsøyemed. Jeg arbeidet på den tiden på «Ford» i Haugesund og firmaet Isak Koløen hvor Klement arbeidet var kunde hos oss. Da jeg ble ansatt i Norsk Gideon ble Klement en stor støtte i dette arbeidet. Han ble leder for avdelingen Sunnhordland og gjorde et glimrende arbeid her. Dessuten var han sammen med meg på utdelings turer med bibel flere steder – blant annet Nord Vestlandet og Salten i Nordland. Han kjente på en oppriktig nød for å nå de unge med Guds ord. Da det ble aktuelt å slutte seg til bevegelsen GodtNytt, var Klement med på dette. Han så her muligheten til å nå enda lenger ut med Guds ord. Nå har han nådd målet og er hjemme hos Herren. Han etterlater seg et vakkert minne – og det vil vi ta var på. Sigmund Måge