Hun sovnet inn på sin 92-årsdag

Marie Iversby sovnet stille inn 13. mai. På samme dag, 92 år tidligere, ble hun født i Borge i Østfold. Hun veide da bare 1250 gram og ble lagt bort for å dø. Det var med andre ord en dramatisk historie som utspant seg på Ulfeng i Borge. Det var tvillinger på gang og en jordmor ble tilkalt hjemmet. Først kom Aslaug, med en vekt på 2,5 kilo. 13 minutter senere kom Marie til verden. Hun veide bare nøyaktig halvparten så mye. Det var naturlig nok ingen kuvøse den gangen. Og det var ingen som trodde Marie kom til å leve opp, og hun ble derfor lagt bort for å dø. – Men far som kom inn på rommet etter fødselen, var sint da han forsto at det yngste barnet var avskrevet. Han gav tydelig beskjed til jordmora at her måtte en forsøke å redde liv, selv om det så håpløst ut. Og jordmora tok tak, har Aslaug og Marie fortalt. Livet har de brukt godt, begge to. Arbeidsomme, flittige og ivrige. Samt trofaste, tjenestevillige og med godt humør. – Men som søsken flest, har vi «småkranglet». Men vi har aldri hatt de store bataljene, har de sagt. I 92 år har de fulgt hverandre, men 13. mai var livet slutt for Marie. Hun døde i sitt hjem, i Sarpsborg. Aslaug, bosatt i Fredrikstad, lever fortsatt. Like etter klokken 24.00 natt til 13. mai, ringte Aslaug til Marie og de gratulerte hverandre med 92-årsdagen. Men senere samme dag, sovnet Marie inn, trygg i sin kristne tro. Vi spoler tilbake til deres yngre år: Tvillingene vokste opp sammen med brødrene Hans Olaf og Jan. Faren var herredsgartner og moren hjemmearbeidende. Da jentene var fem år gamle, flyttet familien til Musangen i Råde, til morens barndomshjem. Noen år bodde de også på Løkka ved Missingmyr, før de igjen flyttet tilbake til Musangen, da de var 16 år gamle. Marie har vært nær døden også i barndommen. En gang lekte tvillingen på gården og lagde sandkaker. Marie som skulle hente vann i brønnen, gikk gjennom et hull i gjerdet og ble liggende i brønnen og flyte. Aslaug sprang inn etter faren som kom lynraskt ut og fikk reddet henne opp av vannet. En morsom historie fra skolen må nevnes: En gang trodde læreren at tvillingene fusket fordi de skrev så like stiler. Men det hadde de ikke gjort. De hadde blitt opplært til ærlighet. Tvillingene har vært så lik hverandre at etter at Peder Iversby ble kjæreste med Aslaug, tok han en gang feil av de to søstrene. Men det skjedde bare denne ene gangen! Marie giftet seg i 1956 med Peders bror, Erik, og flyttet til Rolvsøy. Hele sju barn har de fått: Irene, Arnfinn, Geir, Viggo, Trond, Sidsel og Bodil Anita. I tillegg til hus og hjem stelte Marie for svigerfaren, etter at svigermoren døde. – Jeg jobbet mange år for svigerfar som drev grønnsakhandel på torvet i Fredrikstad. Da han sluttet, overtok Erik og jeg ansvaret. I 1980 døde Erik og da fortsatte jeg med torvhandelen hos Arthur Næss ca. 10 års tid, har Marie fortalt meg. Tvillingene har lang erfaring med håndarbeid og broderi. Og hvor mange smørbrødfat tvillingene har smurt til ulike anledninger, er det ingen som har tall på. Begge har lang «fartstid» i Bethel kvinneforening og Santalringen. Formiddagstreffene og søndagsmøtene på Bethel har også vært hyppig besøkt. På Sauevika, Normisjons leirsted på Vesterøy, har Marie og Aslaug mange sommere gjort et stort dugnadsarbeid på kjøkkenet. Gudstjenestene som Ludvig Nessa forretter på bedehuset Karmel, har i alle år blitt trofast støttet av tvillingene Iversby. Vi må også nevne at tvillingene i mange år har hatt et ekstra stort hjerte for Israel. Ikke minst: – Vi får være til hjelp og oppmuntring for hverandre. Og aller viktigst: vi deler troen på Guds nåde og barmhjertighet, og ønsker at evangeliet skal nå videre til nye mennesker, avsluttet de intervjuet jeg hadde med dem da de rundet 90 år. Nå har Aslaug blitt alene. Det har også Maries store etterslekt med barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Marie Iversbys lange liv og tjeneste er fullført her i verden. Guds fred med hennes gode minne. (Bildet viser Aslaug, til venstre, og Marie Iversby da de fylte 90 år) Tekst og foto: Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 25.05.2025




Minneord

Minneord over Gunnar Prestegård

Gunnar Prestegård døde 15. September 2025. Det er med dyp takknemlighet vi minnes Gunnar Prestegård, som i perioden 1987 til 2005 var leder/forstander for Menighetssøsterhjemmet – i dag Diakonova Haraldsplass. Han var en av de store og tydelige skikkelser i vår historie, og hans virke fikk varig betydning for både stiftelsen og for det diakonale arbeidet i Norge. Gunnar Prestegård tiltrådte som forstander i en tid da både kirke og samfunn var i sterk endring. Med et våkent blikk for tiden, og en urokkelig forankring i det diakonale kallet, bidro han til å fornye og styrke institusjonen. Han holdt fast på verdiene som Menighetssøsterhjemmet var bygget på – nestekjærlighet, tjeneste og faglig dyktighet – men var samtidig visjonær nok til å se hvordan disse verdiene måtte oversettes til en ny tid. Gjennom hans ledelse ble Menighetssøsterhjemmet en institusjon som ikke bare tok vare på en stolt arv, men som også bygget broer til fremtiden. Han var opptatt av å løfte utdanning, forskning og fagutvikling, og la grunnlaget for at diakoni og sykepleie kunne gå hånd i hånd med akademisk kvalitet og profesjonell styrke. På den måten bidro han til at Menighetssøsterhjemmet fikk en tydelig plass i samfunns- og kirkeliv, og ble et hjem for generasjoner av menighetssøstre og sykepleiere. Som leder bar Gunnar Prestegård preg av integritet og klarsyn. Han hadde en evne til å samle mennesker om en felles visjon, og til å bygge tillit og fellesskap. Han var en tydelig stemme i spørsmål som gjaldt diakoniens rolle i samfunnet, og mange opplevde ham som både mentor og inspirator. I hans tid som leder ble det store strukturelle endringer i sykehussektoren som også fikk konsekvenser for de diakonale sykehusene i Oslo. Gunnar Prestegård var sentral og bidro aktivt til nyetableringen av Lovisenberg Diakonale Sykehus AS, som et resultat av at Menighetssøsterhjemmets Sykehus og Lovisenberg Sykehus ble slått sammen. Prestegårds brede kontaktnett inn mot Oslos politiske og administrative ledelse, var uten tvil viktig i denne prosessen. Som medmenneske hadde han en unik evne til å se, huske og løfte fram hver enkelt medarbeider eller student. Vi minnes ham med respekt og takknemlighet. Gjennom sitt liv og virke satte han dype spor, og hans innsats lever videre i arbeidet til Diakonova Haraldsplass og i det diakonale fellesskapet han var med på å forme. I sorgen deler vi også gleden og takknemligheten: for et rikt liv, for en omsorgsfull og visjonær leder og for en arv som fortsatt bærer frukt. Jørn- Henning Theis, administrende direktør Diakonova Haraldsplass Johnny Thorsen, styreleder Diakonova Haraldsplass

Klement Koløen til minne

Klement Koløen fra Fitjar flyttet hjem til Jesus 2. mai 2025. Han oppnådde den respektable alder å bli over 90 år. Han ble gift med Gerd som lever enda og de fikk tre barn Terje, Astrid og Liv Gjertrud. Klement var en hedersmann i ordets rette betydning. Han var grundig i alt han foretok seg, og pålitelighet var et æresord. For ham var «et ord, et ord og en mann, en mann». Jeg ble kjent med Klement på et påskestevne på Framnes – året var 1960 eller 1961. Jens Rongsvåg ledet samlingen og gjestetaler var Erling Utnem. Både Klement og jeg glemte aldri bibeltimene til Utnem. Klement og jeg fant hverandre og etablerte et vennskap og et åndelig fellesskap som har holdt hele livet. Siden traff vi hverandre i forretningsøyemed. Jeg arbeidet på den tiden på «Ford» i Haugesund og firmaet Isak Koløen hvor Klement arbeidet var kunde hos oss. Da jeg ble ansatt i Norsk Gideon ble Klement en stor støtte i dette arbeidet. Han ble leder for avdelingen Sunnhordland og gjorde et glimrende arbeid her. Dessuten var han sammen med meg på utdelings turer med bibel flere steder – blant annet Nord Vestlandet og Salten i Nordland. Han kjente på en oppriktig nød for å nå de unge med Guds ord. Da det ble aktuelt å slutte seg til bevegelsen GodtNytt, var Klement med på dette. Han så her muligheten til å nå enda lenger ut med Guds ord. Nå har han nådd målet og er hjemme hos Herren. Han etterlater seg et vakkert minne – og det vil vi ta var på. Sigmund Måge

Minneord - Marian Eigeles

Lørdag 16. november sovnet teologen og lektoren Marian Eigeles stille inn på Sankthans-hjemmet i Oslo, 90 år gammel. Et mangslungent liv er endt - fra Romania til Israel og Norge. Oppveksten i Bukarest under krigen og ungdomsårene under kommunistenes regime formet Marians jødiske identitet. Som gutt lærte han hebraisk av en lokal rabbiner, og i 1951 søkte moren om utreise og emigrasjon til Israel. Men det tok syv år før kommunistene lot dem dra. I disse årene ble Marian kjent med Jesus-troende jøder, blant annet familien til Richard Wurmbrand. På reformasjonsdagen 31. oktober gav han sitt liv til Jesus og omtalte siden dagen som hans doble glede, med takk for evangeliets nåde og at han selv fikk del i den. I Bukarest begynte han også på matematikk-studiet på universitetet og fullførte det i Israel med mastergrad fra universitetet i Haifa. I denne israelske havnebyen ble Marian med i den rumensk-språklige menigheten der Magne Solheim var prest, og i fellesskap med unge Jesus-troende israelere ble interessen for bibelske studier og teologi vekket. I Haifa-menigheten møtte han også og giftet seg med Marta Øvstegård, sykepleier og menighetssøster, og i 1966 flyttet de til Norge. I Oslo tok Marian teologisk embetseksamen, pedagogisk seminar og bibliotekskolen og ble lektor i videregående skole. I kontakt med norske akademikere var han i alle år opptatt av og skrev om jøden Jesus, jødisk Jesus-forskning og sionismen, men bevarte interessen for matematikk og natur-vitenskapene. Med slektninger i Israel og USA, ble Øvstegård-slekten Marians norske familie. Han engasjerte seg i Ordet & Israel og Israelsmisjonen, hver fredag samlet Marta og Marian mange til sabbatsmåltid i sitt hjem, og de ble støttespillere i Gamlebyen menighet i Oslo. Etter at Marta døde i 2020 som ett av de første Covid-tilfellene i vårt land, har han vært omsluttet av mye omsorg fra beboerne på Simensbråten-Ekeberg seniorsenter. Når jeg møtte Marian, overså han ofte spørsmålet «Hvordan går det?» og begynte umiddelbart å omtale boken han da leste. Han var en typisk intellektuell, behersket et ti-talls språk og var humørfylt med en inderlig Jesus-tro. De siste månedene bad han stadig: «Jesus, ta meg hjem!» Nå er bønnen hørt, og vi lyser Guds fred over vår venns velsignede minne. Ole Chr M Kvarme, biskop em, og tidligere prest i Haifa og leder av Caspari Center i Jerusalem.