Jørn H. Nielsen til minne

Det var med vemot eg mottok meldinga om at den danske venen min, Jørn H. Nielsen, er død. Han døydde 28. august i ein alder av 88 år. I dei seinare åra møtte han ein del helseutfordringar, og særleg sist sommar. No gjeld adresseendringa han minna oss på. Den nye adressa hans er: «Borte frå lekamen, heime hos Herren»! Eg var ein av dei mange som stod på e-postlista hans, og mottok meldingar nesten dagleg i fleire år. Jørn hadde «ein god penn», og viste til fulle han var ein mann av «det skrivne ord». I perioden han budde i Næstved fekk han spalteplass i bladet «Sjællandske». Elles fann ein ofte artiklar/innlegg i bladet «Evangelisten» signert JN. Jørn er også forfattar av fleire bøker og småhefte. Etter kvart som internett vart allemannseige, held han fram med å senda wordfilar til vener og kjenningar. Jørn kom lett i prat med folk han møtte på dei daglege vandreturane i nabolaget, vitna om trua si og var evangelisten med stor E. Ofte tok han seg tid til å gå på besøk til eldre og gjerne sjuke medvandrarar. I innboksen min kom det jamt eigenskrivne salmar og åndelege songar, gjerne skrivne til særskilde høve og situasjonar han kom opp i. Det gjennomgåande i det han skreiv var å forkynna Kristus, og få fram det personlege vitnemålet om trua si. Ofte refererte han til morfaren som leia han inn på Herrens veg i barne -og ungdomsåra. Seinare vart den danske forkynnaren Th. Mundus til stor hjelp for han. Dette førte til at han vart kjend med fleire forkynnarar frå Noreg, m.a. fleire knytte til bladet «Evangelisten». Jørn var handelsreisande for eit dansk føretak. På fritida tok han kontakt med vener. Eg minnest den smilande, impulsive mannen som kom, med det åndelege for auge og utfordrande spurde: «Har du fått noko frå Ordet i dag?» Slik kom samtalen med ein gong inn på det rette sporet. Første gongen eg møtte Jørn var sommaren 1980 på leirstaden Lyngmo i Hafslo. Det var på eit misjonsstemne. Jørn, Rolf og Erik Svindland og dessutan misjonæren Les Pederson frå USA var talarar. Bakgrunnen for dette stemnet var som følgjande: I 1959 drog Jørn til USA for å ta til på misjonsskulen til NTM (i dag Ethnos360) i Pennsylvania. På skulen vart han kjend med misjonærekteparet Les og Lorianne Pederson som for tida var på heimeopphald frå teneste i Portugal. I 1960 kom Jørn attende til Danmark, noko frustrert for ikkje å ha vorte ein «jungelmisjonær». Herren hadde andre planar for han. Ein sommardag i 1979 i Danmark møtte Jørn att Les Pederson, som då var på gjennomreise. Dei avtalte å satsa i lag på eit misjonsstemne i Noreg. Med dette var hovudtalaren «på plass» til stemnet sommaren 1980. Det underlege er at på stemnet vart det tend ein misjonseld, ein eld som seinare førte til at misjonsorganisasjonen Ethnos360 Noreg vart stifta, og ingen andre enn nettopp dansken Jørn brukte Herren som mellommann til dette. I Noreg var det i ein periode på 2000-talet heile 13 misjonærar knytt til organisasjonen Ethnos360 sitt arbeid. Misjonsstemna held fram for ein del i Danmark og særleg i Noreg med dei mange bibel- og misjonskonferansane kvar sommar, i over 40 år fram til no. Jørn stod sentralt i verksemda i Danmark. Kunnig som han var i språk (engelsk og tysk) vart han den sjølvskrivne tolken. Ein merka seg ein brennande misjonsmann som verka med iver, og med naud for dei mange som ingen hadde forkynt evangeliet for. Ein Herrens tenar har forlate oss. Eg ser attende, og tenkjer ikkje berre på det skrivne ordet frå pennen hans, men på ein mann som viste noko av kristendom i praksis. Tankane mine i går i dag til kona Solfrid og dei to døtrene med familiar. Ja, Jørn er ikkje her. Det gledeleg for dykk og alle Guds born, er at me kan helsa kvarandre med: «På gjensyn i Faderhuset hos Herren.» Egil Skjelbreid

Publiseringsdato 02.10.2025




Minneord

Minneord over Gunnar Prestegård

Gunnar Prestegård døde 15. September 2025. Det er med dyp takknemlighet vi minnes Gunnar Prestegård, som i perioden 1987 til 2005 var leder/forstander for Menighetssøsterhjemmet – i dag Diakonova Haraldsplass. Han var en av de store og tydelige skikkelser i vår historie, og hans virke fikk varig betydning for både stiftelsen og for det diakonale arbeidet i Norge. Gunnar Prestegård tiltrådte som forstander i en tid da både kirke og samfunn var i sterk endring. Med et våkent blikk for tiden, og en urokkelig forankring i det diakonale kallet, bidro han til å fornye og styrke institusjonen. Han holdt fast på verdiene som Menighetssøsterhjemmet var bygget på – nestekjærlighet, tjeneste og faglig dyktighet – men var samtidig visjonær nok til å se hvordan disse verdiene måtte oversettes til en ny tid. Gjennom hans ledelse ble Menighetssøsterhjemmet en institusjon som ikke bare tok vare på en stolt arv, men som også bygget broer til fremtiden. Han var opptatt av å løfte utdanning, forskning og fagutvikling, og la grunnlaget for at diakoni og sykepleie kunne gå hånd i hånd med akademisk kvalitet og profesjonell styrke. På den måten bidro han til at Menighetssøsterhjemmet fikk en tydelig plass i samfunns- og kirkeliv, og ble et hjem for generasjoner av menighetssøstre og sykepleiere. Som leder bar Gunnar Prestegård preg av integritet og klarsyn. Han hadde en evne til å samle mennesker om en felles visjon, og til å bygge tillit og fellesskap. Han var en tydelig stemme i spørsmål som gjaldt diakoniens rolle i samfunnet, og mange opplevde ham som både mentor og inspirator. I hans tid som leder ble det store strukturelle endringer i sykehussektoren som også fikk konsekvenser for de diakonale sykehusene i Oslo. Gunnar Prestegård var sentral og bidro aktivt til nyetableringen av Lovisenberg Diakonale Sykehus AS, som et resultat av at Menighetssøsterhjemmets Sykehus og Lovisenberg Sykehus ble slått sammen. Prestegårds brede kontaktnett inn mot Oslos politiske og administrative ledelse, var uten tvil viktig i denne prosessen. Som medmenneske hadde han en unik evne til å se, huske og løfte fram hver enkelt medarbeider eller student. Vi minnes ham med respekt og takknemlighet. Gjennom sitt liv og virke satte han dype spor, og hans innsats lever videre i arbeidet til Diakonova Haraldsplass og i det diakonale fellesskapet han var med på å forme. I sorgen deler vi også gleden og takknemligheten: for et rikt liv, for en omsorgsfull og visjonær leder og for en arv som fortsatt bærer frukt. Jørn- Henning Theis, administrende direktør Diakonova Haraldsplass Johnny Thorsen, styreleder Diakonova Haraldsplass

Klement Koløen til minne

Klement Koløen fra Fitjar flyttet hjem til Jesus 2. mai 2025. Han oppnådde den respektable alder å bli over 90 år. Han ble gift med Gerd som lever enda og de fikk tre barn Terje, Astrid og Liv Gjertrud. Klement var en hedersmann i ordets rette betydning. Han var grundig i alt han foretok seg, og pålitelighet var et æresord. For ham var «et ord, et ord og en mann, en mann». Jeg ble kjent med Klement på et påskestevne på Framnes – året var 1960 eller 1961. Jens Rongsvåg ledet samlingen og gjestetaler var Erling Utnem. Både Klement og jeg glemte aldri bibeltimene til Utnem. Klement og jeg fant hverandre og etablerte et vennskap og et åndelig fellesskap som har holdt hele livet. Siden traff vi hverandre i forretningsøyemed. Jeg arbeidet på den tiden på «Ford» i Haugesund og firmaet Isak Koløen hvor Klement arbeidet var kunde hos oss. Da jeg ble ansatt i Norsk Gideon ble Klement en stor støtte i dette arbeidet. Han ble leder for avdelingen Sunnhordland og gjorde et glimrende arbeid her. Dessuten var han sammen med meg på utdelings turer med bibel flere steder – blant annet Nord Vestlandet og Salten i Nordland. Han kjente på en oppriktig nød for å nå de unge med Guds ord. Da det ble aktuelt å slutte seg til bevegelsen GodtNytt, var Klement med på dette. Han så her muligheten til å nå enda lenger ut med Guds ord. Nå har han nådd målet og er hjemme hos Herren. Han etterlater seg et vakkert minne – og det vil vi ta var på. Sigmund Måge

Minneord - Marian Eigeles

Lørdag 16. november sovnet teologen og lektoren Marian Eigeles stille inn på Sankthans-hjemmet i Oslo, 90 år gammel. Et mangslungent liv er endt - fra Romania til Israel og Norge. Oppveksten i Bukarest under krigen og ungdomsårene under kommunistenes regime formet Marians jødiske identitet. Som gutt lærte han hebraisk av en lokal rabbiner, og i 1951 søkte moren om utreise og emigrasjon til Israel. Men det tok syv år før kommunistene lot dem dra. I disse årene ble Marian kjent med Jesus-troende jøder, blant annet familien til Richard Wurmbrand. På reformasjonsdagen 31. oktober gav han sitt liv til Jesus og omtalte siden dagen som hans doble glede, med takk for evangeliets nåde og at han selv fikk del i den. I Bukarest begynte han også på matematikk-studiet på universitetet og fullførte det i Israel med mastergrad fra universitetet i Haifa. I denne israelske havnebyen ble Marian med i den rumensk-språklige menigheten der Magne Solheim var prest, og i fellesskap med unge Jesus-troende israelere ble interessen for bibelske studier og teologi vekket. I Haifa-menigheten møtte han også og giftet seg med Marta Øvstegård, sykepleier og menighetssøster, og i 1966 flyttet de til Norge. I Oslo tok Marian teologisk embetseksamen, pedagogisk seminar og bibliotekskolen og ble lektor i videregående skole. I kontakt med norske akademikere var han i alle år opptatt av og skrev om jøden Jesus, jødisk Jesus-forskning og sionismen, men bevarte interessen for matematikk og natur-vitenskapene. Med slektninger i Israel og USA, ble Øvstegård-slekten Marians norske familie. Han engasjerte seg i Ordet & Israel og Israelsmisjonen, hver fredag samlet Marta og Marian mange til sabbatsmåltid i sitt hjem, og de ble støttespillere i Gamlebyen menighet i Oslo. Etter at Marta døde i 2020 som ett av de første Covid-tilfellene i vårt land, har han vært omsluttet av mye omsorg fra beboerne på Simensbråten-Ekeberg seniorsenter. Når jeg møtte Marian, overså han ofte spørsmålet «Hvordan går det?» og begynte umiddelbart å omtale boken han da leste. Han var en typisk intellektuell, behersket et ti-talls språk og var humørfylt med en inderlig Jesus-tro. De siste månedene bad han stadig: «Jesus, ta meg hjem!» Nå er bønnen hørt, og vi lyser Guds fred over vår venns velsignede minne. Ole Chr M Kvarme, biskop em, og tidligere prest i Haifa og leder av Caspari Center i Jerusalem.