Gunnar Prestegård døde 15. September 2025. Det er med dyp takknemlighet vi minnes Gunnar Prestegård, som i perioden 1987 til 2005 var leder/forstander for Menighetssøsterhjemmet – i dag Diakonova Haraldsplass. Han var en av de store og tydelige skikkelser i vår historie, og hans virke fikk varig betydning for både stiftelsen og for det diakonale arbeidet i Norge. Gunnar Prestegård tiltrådte som forstander i en tid da både kirke og samfunn var i sterk endring. Med et våkent blikk for tiden, og en urokkelig forankring i det diakonale kallet, bidro han til å fornye og styrke institusjonen. Han holdt fast på verdiene som Menighetssøsterhjemmet var bygget på – nestekjærlighet, tjeneste og faglig dyktighet – men var samtidig visjonær nok til å se hvordan disse verdiene måtte oversettes til en ny tid. Gjennom hans ledelse ble Menighetssøsterhjemmet en institusjon som ikke bare tok vare på en stolt arv, men som også bygget broer til fremtiden. Han var opptatt av å løfte utdanning, forskning og fagutvikling, og la grunnlaget for at diakoni og sykepleie kunne gå hånd i hånd med akademisk kvalitet og profesjonell styrke. På den måten bidro han til at Menighetssøsterhjemmet fikk en tydelig plass i samfunns- og kirkeliv, og ble et hjem for generasjoner av menighetssøstre og sykepleiere. Som leder bar Gunnar Prestegård preg av integritet og klarsyn. Han hadde en evne til å samle mennesker om en felles visjon, og til å bygge tillit og fellesskap. Han var en tydelig stemme i spørsmål som gjaldt diakoniens rolle i samfunnet, og mange opplevde ham som både mentor og inspirator. I hans tid som leder ble det store strukturelle endringer i sykehussektoren som også fikk konsekvenser for de diakonale sykehusene i Oslo. Gunnar Prestegård var sentral og bidro aktivt til nyetableringen av Lovisenberg Diakonale Sykehus AS, som et resultat av at Menighetssøsterhjemmets Sykehus og Lovisenberg Sykehus ble slått sammen. Prestegårds brede kontaktnett inn mot Oslos politiske og administrative ledelse, var uten tvil viktig i denne prosessen. Som medmenneske hadde han en unik evne til å se, huske og løfte fram hver enkelt medarbeider eller student. Vi minnes ham med respekt og takknemlighet. Gjennom sitt liv og virke satte han dype spor, og hans innsats lever videre i arbeidet til Diakonova Haraldsplass og i det diakonale fellesskapet han var med på å forme. I sorgen deler vi også gleden og takknemligheten: for et rikt liv, for en omsorgsfull og visjonær leder og for en arv som fortsatt bærer frukt. Jørn- Henning Theis, administrende direktør Diakonova Haraldsplass Johnny Thorsen, styreleder Diakonova Haraldsplass

Klement Koløen fra Fitjar flyttet hjem til Jesus 2. mai 2025. Han oppnådde den respektable alder å bli over 90 år. Han ble gift med Gerd som lever enda og de fikk tre barn Terje, Astrid og Liv Gjertrud. Klement var en hedersmann i ordets rette betydning. Han var grundig i alt han foretok seg, og pålitelighet var et æresord. For ham var «et ord, et ord og en mann, en mann». Jeg ble kjent med Klement på et påskestevne på Framnes – året var 1960 eller 1961. Jens Rongsvåg ledet samlingen og gjestetaler var Erling Utnem. Både Klement og jeg glemte aldri bibeltimene til Utnem. Klement og jeg fant hverandre og etablerte et vennskap og et åndelig fellesskap som har holdt hele livet. Siden traff vi hverandre i forretningsøyemed. Jeg arbeidet på den tiden på «Ford» i Haugesund og firmaet Isak Koløen hvor Klement arbeidet var kunde hos oss. Da jeg ble ansatt i Norsk Gideon ble Klement en stor støtte i dette arbeidet. Han ble leder for avdelingen Sunnhordland og gjorde et glimrende arbeid her. Dessuten var han sammen med meg på utdelings turer med bibel flere steder – blant annet Nord Vestlandet og Salten i Nordland. Han kjente på en oppriktig nød for å nå de unge med Guds ord. Da det ble aktuelt å slutte seg til bevegelsen GodtNytt, var Klement med på dette. Han så her muligheten til å nå enda lenger ut med Guds ord. Nå har han nådd målet og er hjemme hos Herren. Han etterlater seg et vakkert minne – og det vil vi ta var på. Sigmund Måge

Lørdag døde hedersmannen Johan Tobiassen. Han ble 93 år gammel. Johan var en av pionerene, og ble med i det første styret for Troens Bevis Verdens Evangelisering en vårdag i 1965. I hele 37 år var han med i styret i Troens Bevis. Johan Tobiassen var et levende leksikon når det gjeldt Troens Bevis historie. Han var til stede fra dag én av. Johan var også i mange år en av lederne i Kirken i Dalen. På sitt hjemsted, Kvinesdal, nøt han stor tillit. Alle respekterte denne flotte og ydmyke personen. Den flotte og milde Gudsmannen som nøt stor tillit overalt, gjorde det kjente ordtaket: «Evig eies kun det tapte» om til sitt eget livsmotto: «Evig eies kun det gitte!» Det er det vi gir som blir til velsignelse langt utover tiden, sa en av søylene i Troens Bevis Verdens Evangelisering. Hans livsverk vil virke langt utover hans tid. Nå er Johan reist hjem. Rune Edvardsen skrev i en melding fra Afrika da han fikk høre om dødsfallet: «Min venn Johan er forfremmet til herligheten. Velsignet er hans gode minne.» Begravelsen blir i Kvinesdal kirke fredag 25. april kl. 11:00. Fred over Johan Tobiassens rike minne! Sten Sørensen

Lørdag 16. november sovnet teologen og lektoren Marian Eigeles stille inn på Sankthans-hjemmet i Oslo, 90 år gammel. Et mangslungent liv er endt - fra Romania til Israel og Norge. Oppveksten i Bukarest under krigen og ungdomsårene under kommunistenes regime formet Marians jødiske identitet. Som gutt lærte han hebraisk av en lokal rabbiner, og i 1951 søkte moren om utreise og emigrasjon til Israel. Men det tok syv år før kommunistene lot dem dra. I disse årene ble Marian kjent med Jesus-troende jøder, blant annet familien til Richard Wurmbrand. På reformasjonsdagen 31. oktober gav han sitt liv til Jesus og omtalte siden dagen som hans doble glede, med takk for evangeliets nåde og at han selv fikk del i den. I Bukarest begynte han også på matematikk-studiet på universitetet og fullførte det i Israel med mastergrad fra universitetet i Haifa. I denne israelske havnebyen ble Marian med i den rumensk-språklige menigheten der Magne Solheim var prest, og i fellesskap med unge Jesus-troende israelere ble interessen for bibelske studier og teologi vekket. I Haifa-menigheten møtte han også og giftet seg med Marta Øvstegård, sykepleier og menighetssøster, og i 1966 flyttet de til Norge. I Oslo tok Marian teologisk embetseksamen, pedagogisk seminar og bibliotekskolen og ble lektor i videregående skole. I kontakt med norske akademikere var han i alle år opptatt av og skrev om jøden Jesus, jødisk Jesus-forskning og sionismen, men bevarte interessen for matematikk og natur-vitenskapene. Med slektninger i Israel og USA, ble Øvstegård-slekten Marians norske familie. Han engasjerte seg i Ordet & Israel og Israelsmisjonen, hver fredag samlet Marta og Marian mange til sabbatsmåltid i sitt hjem, og de ble støttespillere i Gamlebyen menighet i Oslo. Etter at Marta døde i 2020 som ett av de første Covid-tilfellene i vårt land, har han vært omsluttet av mye omsorg fra beboerne på Simensbråten-Ekeberg seniorsenter. Når jeg møtte Marian, overså han ofte spørsmålet «Hvordan går det?» og begynte umiddelbart å omtale boken han da leste. Han var en typisk intellektuell, behersket et ti-talls språk og var humørfylt med en inderlig Jesus-tro. De siste månedene bad han stadig: «Jesus, ta meg hjem!» Nå er bønnen hørt, og vi lyser Guds fred over vår venns velsignede minne. Ole Chr M Kvarme, biskop em, og tidligere prest i Haifa og leder av Caspari Center i Jerusalem.