Forrige

Helge Drange til minne

Helge Drange i Kristiansand er død, 83 år gammel. Med ham har en hjertevarm tannlege og pionermisjonær i Santalmisjonen/Normisjon fullført sin tjeneste. Helge ble født 30. april 1943 og vokste opp i Kristiansand med to eldre brødre. Hele livet var han speider. Etter katedralskolen gikk han handelsgymnaset før han tok to år på BI. Han jobbet en periode i et spedisjonsfirma i Bremen i Tyskland før han tok utdannelse i odontologi ved Tannlegehøyskolen i Oslo. Han jobbet en kort tid som tannlege, blant annet i Forsvaret i 1972-73. I 1969 traff han lærerskolestudenten Live Danbolt på studentmøtet i Finland i regi av Laget og året etter giftet de seg, med Lives far, Erling Gauslaa Danbolt, som vigselsprest. Ekteparet ble antatt som misjonærer i Santalmisjonen til Ecuador. Det medførte at de høsten 1973 og våren 1974 studerte på et teologisk seminar i Bristol før de ankom San Jose i Costa Rica for spanskstudier. I denne tiden deltok Helge i hjelpearbeidet under katastrofen i Honduras og satte norgesrekord i vaksinering med 2.500 på et døgn. Han bidro også i hjelpearbeidet under den store jordskjelvkatastrofen i Guatemala i 1976. Våren 1975 ble de plassert i Cañar i Andesfjellene. Live og Helge hadde mange yrkesaktive år i Ecuador, i høyfjellet i «indianerland» blant canjaris-folket, i byen og på landsbygda, også i lavlandet i storbyen Guayaquil. Helge hadde alltid et varmt og bankende hjerte for sine medmennesker, tannlegen som ble kalt «el doctor Helge», og som alltid var rede til å gi en hjelpende hånd. Han var modig, og det viste han da han møtte voldelig motstand i Andesfjellene, da han var på nye steder som pionermisjonær. Helge var visjonær, og Radio La Voz de Ingapirca ble satt i gang, fordi han så behovet og muligheten og brant for å virkeliggjøre «Stemmen for dem som ikke hadde noen stemme», med evangeliseringsprogram og undervisning på spansk og quechua for folk i området. Helge hadde alltid nye prosjekt for øye, som var med å skape engasjement. Han var allsidig, modig og utholdende. Helge hadde et rolig og behagelig vesen, han var blid og omgjengelig. Likeledes hadde han kontakt med folk flest, og det er et godt utgangspunkt for å snakke om Jesus. Ikke minst et lunt smil og mange gode replikker gjorde han godt likt i det latinske miljøet. Dessuten var han alltid positiv og flink til å oppmuntre og til å gi komplementer til andre. Det var en viktig egenskap i et lite miljø; både i forhold til med-misjonærer og til ecuadorianske medarbeidere. Helge var godt likt og respektert - både som profesjonell tannlege og som misjonær. Da familien Drange avsluttet sin tjeneste i Ecuador i 1989, overtok han praksisen til tannlege Tangerås i Kristiansand. Senere gikk han inn i tannlegefirmaet «Tre tannleger», hvor han arbeidet til han ble 70 år. I noen år fortsatt han som tannlege i Mandal, inntil han gav seg helt med sitt fag. I alle år hadde han en evne til å ta imot pasienter som hadde tannlegeskrekk, noe mange satte stor pris på. Hans gave til å ta seg av folk fikk også den følge at mennesker, for eksempel tidligere innsatte som hadde fått behandling av ham med vakt fra fengselet, reiste lange avstander for å bli behandlet av ham. Tannlegen ble beskrevet som både entreprenør og nybrottsmann, som prøvde ut nye ting i behandlingen. På fritiden var Helge blant annet aktiv i misjonsutvalget i Domkirken og tidligere i Grim menighet i produksjonen av menighetsbladet. I yngre år var han med i Laget, både i videregående skole og under studietiden. De siste årene sviktet helsen og han gikk på dialyse. 12. juli sovnet han stille inn i troen på sin frelser, Jesus Kristus. Han etterlater seg sin kjære kone, deres tre barn: Eli-Marie, Ingeborg Elisabeth og Bernt Andreas, med sine ektefeller og tre barnebarn. Vi er mange, både i Norge og i Ecuador, som minnes Helge med stor glede og takknemlighet. Vi har sett hans gode spor og iver for at evangeliet skal nå ut til nye mennesker, både i Norge og Ecuador. Fred med hans gode minne. Kjetil Vestel Haga, generalsekretær i Normisjon Berge Toppe, for misjonærene i Ecuador Kjetil Vestel Haga, generalsekretær i Normisjon Berge Toppe, for misjonærene i Ecuador

Publiseringsdato 23.07.2026




Minneord

Helge Drange til minne

Minneord over Lars-Ivar Gjørv

Annie Arnesen er død, 107 år gammel

Jan Åsulv Fjellmyr til minne

Kjell Ruud til minne

Arne Solbrekke til minne

Musikeren har spilt sin siste tone på jord

Minneord Kaare M. Bakke

Eivind Tore Fagermoen til minne

Tidligere sokneprest Eivind Tore Fagermoen, er død, 81 år gammel. Med ham har en trofast kirkens tjener fått heimlov. I hele 22 år, fra 1990 til 2012 gjorde Fagermoen tjeneste i Nes i Hallingdal. Foruten at han også helt frem til 2007 var soknprest i Flå, da kapellanstilligen der ble gjort om til soknepreststilling. Fagermoen var en høyt aktet prest, evangelisk og folkelig. Det var mange som lærte å sette stor pris på hans varme væremåte og gode forkynnelse. For Evind Fagermoen var det å være prest først og fremst et kall og ikke en jobb. Han hadde alltid tid til mennesker han møtte, og han vil bli husket som en god samtalepartner og sjelesørger. Prestegården på Nesbyen var i alle år et åpent hjem. Eivind la aldri skjul på at kona Ingunn var en fantastisk støtte for ham i prestegjerningen. De to var ett. Og ingen serverte så smakfulle og lekre smørbrød som Ingunn når vi var samlet til prestemøter. Eivind kom til å bety mye for prestekollegiet, hvor han hadde mye erfaring og kunnskap å tilføre. Nes fjellkirke hadde en helt spesiell plass i Eivind Fagermoen sitt hjerte. Han var en av ildsjelene for å få bygget fjellkirken, som ble vigslet av biskop Sigurd Osberg 21. august 1994. Eivind ble veldig glad i fjellkirken, og hadde også noen tjenester der etter at han ble pensjonist. Søndag 24. juni 2012 ble en stor og minnerik dag for folk i Nes. Da ble 150-årsjubileet for Nes kirke – Hallingdomen, markert, hvor over 400 mennesker fylte kirken. Men dette var i dobbelt forstand en helt spesiell dag for menigheten, for denne søndagen ble også en meget verdig avskjed med sokneprest Eivind Fagermoen. I høst kom endelig fotografiet av ham opp på veggen i sakristiet, sammen med de øvrige prestene som har tjenestegjort i Nes. I den anledning uttalte Fagermoen til menighetsbladet: «Rart å se seg selv på veggen i sakristiet. Det vekker mange kjære minner fra gudstjenestene, dåpsbarn, vigsler, gravferder, trosopplæring og andre samvær i forskjellige aldersgrupper, og innvielse av nytt orgel. Nes kirke var mitt hjem! Det vekker også tunge minner, som dårlig forberedte prekener, besvimelse foran alteret og frostgudstjeneste juledag i 32 minusgrader ute og 14 pluss inne etter maks fyring i flere dager». Da Eivind Fagermoen pensjonerte seg i 2012, kunne han se tilbake på 40 års prestetjeneste i Den norske kirke. Han ble uteksaminert fra Menighetsfakultetet i 1972 og ordinert samme år til feltpresttjeneste. Fra 1974 til 1977 virket Fagermoen som vikarprest i Bjørgvin, før han så ble utnevnt til sokneprest i Nordreisa. Fra 1985 og til han kom til Hallingdal,var han residerende kapellan i Etne i Sunnhordland. Etter at Eivind Fagermoen ble pensjonist, flyttet ekteparet til Ski. Kontakten med Nes har blitt oppretthold gjennom hytta i Natten. Guds fred over Eivind Tore Fagermoen sitt gode minne! Terje Eklund

Olav Helge Eliassen til minne

Minneord over Øyvind Helliesen

Roald Zweidorff til minne

Sigmund Bergem til minne

Skolemannen, misjonsmannen og brobyggeren Sigmund Bergem er død, 94 år gammel. «Kristendommen må praktiseres, slik at den blir en realitet i hverdagen,» sa Sigmund på et møte om kristendomsfaget som han deltok på in 1970. Han levde selv etter disse ordene, og for mange av oss, i flere generasjoner, ble han et stort forbilde. Sigmund kom til Sandefjord i 1956. I 40 år arbeidet han som lærer i byen, de siste 17 årene som rektor ved Virik skole. For sin innsats i skolen ble han i 1996 tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv. I et portrettintervju i Sandefjords Blad i 1998 ble Sigmund omtalt som den lokale indremisjonsgeneralen. Det er en tittel som var dekkende for Sigmunds store engasjement for kirke og bedehus. Han var styreleder i Indremisjonen (nå Norkirken), leirleder på Strand leirsted, taler på misjonsmøter og styreleder både på Danvik folkehøgskole og Gjennestad videregående skole. Han var leder for arrangementskomitéen for Indremisjonens Landsungdomsstevne (LUS), først i 1960 og siden i 1985. Disse stevnene samlet flere tusen ungdommer og Sigmund organiserte, inspirerte og ledet 60 medarbeidere i underkomitéer og mellom 200-250 medarbeider under selve gjennomføringen av LUS. Som pensjonist ble han leder for Normisjons båtlotteri, der inntektene gikk til leirarbeidet på Strand. Barne- og ungdomsarbeid, leirarbeid og Strand var noe som engasjerte Sigmund, hele livet. Sigmund var en brobygger. Han var leder av Ungdomsforeningen i Indremisjonen da ungdomskoret SingIN ble etablert i 1971. Her ble Sigmund, med flere, brobygger mellom unge og eldre generasjoner, mellom det nye og det etablerte. En lignende rolle hadde Sigmund også da Sandefjord Normisjon ble til Norkirken i Sandefjord i 2017. Sigmund var en brobygger mellom Den norske kirke og misjonsorganisasjoner. Han satt i flere år som leder i fellesrådet for byens kirker og som pensjonist dro han og Gunhild til Karasjok, der han et halvt års tid var vikarprest. Tidlig engasjerte han seg i OASE-bevegelsen, og han var flere ganger leder for arrangementskomitéen for SommerOASE. Sigmund ble også en viktig støtte for de som opplevde skepsis for denne bevegelsen i sine lokale fellesskap. Det var mange av oss yngre som fant veien til Sigmund og kona Gunhilds hjem for å få en prat med Sigmund. Dette var samtaler han hadde helt til han rundet 90 år, og sykdommen etter hvert ble mer fremtredende. Han imponerte med sin nysgjerrighet, kunnskap, tilstedeværelse og omsorg. Vi er mange som gikk beriket hjem etter møter med Sigmund. Da Sigmund Bergem gikk av som formann i Sandefjord Indremisjon i 1977, etter den første av det som etter hvert skulle bli mange formannsperioder, fikk han med seg denne hilsen fra møtelederen, hentet fra Hebreerne 6,10: «For Gud er ikke urettferdig så han glemmer alt det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å tjene de hellige, nå som før.» Vi lyser fred over Sigmunds forbilledlige og gode minne. Tor Arne Teien, pastor I Norkirken Sandefjord og Svein-Tony Gårdsø, regionleder i Normisjon Vestfold og Buskerud

Minneord: Nils Atle Krokeide (1952–2025)

Rolf Andreassen til minne

Jørn H. Nielsen til minne

Gunnar Prestegård til minne

Øyvind Smievoll Fonn til minne

Minneord over Gunnar Prestegård

Gunnar Prestegård døde 15. September 2025. Det er med dyp takknemlighet vi minnes Gunnar Prestegård, som i perioden 1987 til 2005 var leder/forstander for Menighetssøsterhjemmet – i dag Diakonova Haraldsplass. Han var en av de store og tydelige skikkelser i vår historie, og hans virke fikk varig betydning for både stiftelsen og for det diakonale arbeidet i Norge. Gunnar Prestegård tiltrådte som forstander i en tid da både kirke og samfunn var i sterk endring. Med et våkent blikk for tiden, og en urokkelig forankring i det diakonale kallet, bidro han til å fornye og styrke institusjonen. Han holdt fast på verdiene som Menighetssøsterhjemmet var bygget på – nestekjærlighet, tjeneste og faglig dyktighet – men var samtidig visjonær nok til å se hvordan disse verdiene måtte oversettes til en ny tid. Gjennom hans ledelse ble Menighetssøsterhjemmet en institusjon som ikke bare tok vare på en stolt arv, men som også bygget broer til fremtiden. Han var opptatt av å løfte utdanning, forskning og fagutvikling, og la grunnlaget for at diakoni og sykepleie kunne gå hånd i hånd med akademisk kvalitet og profesjonell styrke. På den måten bidro han til at Menighetssøsterhjemmet fikk en tydelig plass i samfunns- og kirkeliv, og ble et hjem for generasjoner av menighetssøstre og sykepleiere. Som leder bar Gunnar Prestegård preg av integritet og klarsyn. Han hadde en evne til å samle mennesker om en felles visjon, og til å bygge tillit og fellesskap. Han var en tydelig stemme i spørsmål som gjaldt diakoniens rolle i samfunnet, og mange opplevde ham som både mentor og inspirator. I hans tid som leder ble det store strukturelle endringer i sykehussektoren som også fikk konsekvenser for de diakonale sykehusene i Oslo. Gunnar Prestegård var sentral og bidro aktivt til nyetableringen av Lovisenberg Diakonale Sykehus AS, som et resultat av at Menighetssøsterhjemmets Sykehus og Lovisenberg Sykehus ble slått sammen. Prestegårds brede kontaktnett inn mot Oslos politiske og administrative ledelse, var uten tvil viktig i denne prosessen. Som medmenneske hadde han en unik evne til å se, huske og løfte fram hver enkelt medarbeider eller student. Vi minnes ham med respekt og takknemlighet. Gjennom sitt liv og virke satte han dype spor, og hans innsats lever videre i arbeidet til Diakonova Haraldsplass og i det diakonale fellesskapet han var med på å forme. I sorgen deler vi også gleden og takknemligheten: for et rikt liv, for en omsorgsfull og visjonær leder og for en arv som fortsatt bærer frukt. Jørn- Henning Theis, administrende direktør Diakonova Haraldsplass Johnny Thorsen, styreleder Diakonova Haraldsplass

Gunnar Torset til minne

Kåre Hegle til minne