Musikeren har spilt sin siste tone på jord

Mange er i sorg etter at musikeren og hockey-entusiasten Ken Philips er død, 77 år gammel. Han sovnet stille inn 20. februar i Tsjekkia. 2. juledag 2025 reiste han til Praha for å møte venner og oppleve byens juleutstillinger, noe han hadde sett frem til med stor glede. Under oppholdet falt han stygt og pådro seg en alvorlig skade som ikke lot seg lege. Ken ble født 27. mars 1948 og vokste opp i Virginia i USA og fikk navnet Kenneth Justin. På skolen ble han kalt Ken og det ble brukt livet ut. Familien bodde ett par år i Idaho, før de flyttet tilbake til Virginia hvor han gikk til og med high-school. Så ble det kirkemusikkutdannelse på Princeton University. Deretter avtjente han militærtjenesten i militærpolitiet i Florida. Det var tre års plikttjeneste etterfulgt av en like lang tid i reserven. Samtidig tok han utdannelse i EDB. I 1974 startet Ken i et EDB-firma i Oslo og ble samtidig organist i den amerikansk-lutherske menigheten i byen, selv om han alltid har tilhørt Metodistkirken. Etter seks år flyttet han til Kristiansand og tok videreutdannelse i IT, samtidig med at han var organist og korleder i Metodistkirken. I 1983 kom han til Fredrikstad. Ken ble ansatt i en stilling knyttet til data ved Sentralsykehuset og begynte samtidig som organist i Metodistkirken, på deltid. Her ble han også engasjert i korarbeid og startet et musikalsk samarbeid med Toril Nordby, som varte frem til hans død. I mange år var han også vakt ved Den amerikanske ambassaden i Oslo. I juni 1998 begynte han som kantor i Hvaler menighet. Han ble også ansatt i Kulturskolen på Hvaler og hadde privatelever hvor han underviste i pianospill. Etter at han ble pensjonist, ble han igjen fast organist i Metodistkirken, en tjeneste han hadde frem til sin død. Musikk var både livet og hobbyen hans. Ken sa selv at han aldri var utlært. Selv med sin enorme musikalitet reiste han og Toril i over 30 år ukentlig til Askim for spilletimer hos den russiske organisten og tidligere professoren Valeri Rubacha. Duettparet spilte også fast for sangkoret Harmoni i svært mange år. Ken var også leder for åttehendig klavermusikk. Det er ikke for mye sagt at han var usedvanlig talentfull og levde og åndet for musikken. Ken fortalte at hans største musikkopplevelse var å høre orgelet og koret og selv få spille på kjempeorgelet i Tabernakelet i Salt Lake City, et orgel som er fem ganger så stort som orgelet i Domkirken i Fredrikstad. Dette stedet i USA besøkte han en rekke ganger, hvor han arbeidet med egne komposisjoner i møte med korets musikalske miljø. Han skrev også musikk for både koret og orkesteret tilknyttet Tabernakelkoret. Men han ønsket ikke noe offentlig blest om det. Hjemmet på Hvaler bar preg av det som virkelig betydde noe for ham: pianoer, en cembalo – og enorme mengder noter, alltid sirlig ordnet og systematisert. Vi må også understreke hans store interesse for ishockey. – Det er farten som fascinerer meg, fortalte han, som hadde sesongkort i Stjernehallen siden 2011. I Stjernehallen var han alltid ikledd drakt nr. 17, som favorittspilleren Aleksandrs Macijevskis hadde under sine to sesonger i Stjernen (2011-13). Ken ble forøvrig en god venn med spilleren. Ken kan beskrives som en følsom, grundig og omgjengelig person. Samtidig var han tålmodig. Han samlet ikke skatter på jorden og klarte seg med lite. Han var glad i å dele. For eksempel kjøpte han alltid to sesongkort i Stjernehallen, slik at han kunne invitere med seg en venn på kamp. Ken etterlater seg datteren Anne-Grethe, et barnebarn og et oldebarn. Metodistprestene Ole Martin Andreassen og Lars Erik Norby var hos ham i Tsjekkia de siste dagene av hans liv. Da de våket ved hans side, spilte de enkle og kjente pianomelodier for ham fra spotify. Det var den gamle salmen Just a Closer Walk with Thee som fikk følge Ken helt til livets slutt. De siste ordene som ble spilt for ham var: When my feeble life is o’er, / Time for me will be no more; Guide me gently, safely o’er / To Thy kingdom shore. Gjennom sitt virke som organist, kantor, lærer og samarbeidspartner satte han dype spor etter seg i kirke- og kulturlivet i Fredrikstad og på Hvaler. Han må ha spilt i flere tusen begravelser, andakter, gudstjenester og konserter gjennom livet. Vi som kjente ham, er takknemlig for Ken Philips trofaste og gode vennskap. Gud til ære! Fred med hans gode minne. Boe Johannes Hermansen (tekst og foto)

Publiseringsdato 21.02.2026




Minneord

Eivind Tore Fagermoen til minne

Tidligere sokneprest Eivind Tore Fagermoen, er død, 81 år gammel. Med ham har en trofast kirkens tjener fått heimlov. I hele 22 år, fra 1990 til 2012 gjorde Fagermoen tjeneste i Nes i Hallingdal. Foruten at han også helt frem til 2007 var soknprest i Flå, da kapellanstilligen der ble gjort om til soknepreststilling. Fagermoen var en høyt aktet prest, evangelisk og folkelig. Det var mange som lærte å sette stor pris på hans varme væremåte og gode forkynnelse. For Evind Fagermoen var det å være prest først og fremst et kall og ikke en jobb. Han hadde alltid tid til mennesker han møtte, og han vil bli husket som en god samtalepartner og sjelesørger. Prestegården på Nesbyen var i alle år et åpent hjem. Eivind la aldri skjul på at kona Ingunn var en fantastisk støtte for ham i prestegjerningen. De to var ett. Og ingen serverte så smakfulle og lekre smørbrød som Ingunn når vi var samlet til prestemøter. Eivind kom til å bety mye for prestekollegiet, hvor han hadde mye erfaring og kunnskap å tilføre. Nes fjellkirke hadde en helt spesiell plass i Eivind Fagermoen sitt hjerte. Han var en av ildsjelene for å få bygget fjellkirken, som ble vigslet av biskop Sigurd Osberg 21. august 1994. Eivind ble veldig glad i fjellkirken, og hadde også noen tjenester der etter at han ble pensjonist. Søndag 24. juni 2012 ble en stor og minnerik dag for folk i Nes. Da ble 150-årsjubileet for Nes kirke – Hallingdomen, markert, hvor over 400 mennesker fylte kirken. Men dette var i dobbelt forstand en helt spesiell dag for menigheten, for denne søndagen ble også en meget verdig avskjed med sokneprest Eivind Fagermoen. I høst kom endelig fotografiet av ham opp på veggen i sakristiet, sammen med de øvrige prestene som har tjenestegjort i Nes. I den anledning uttalte Fagermoen til menighetsbladet: «Rart å se seg selv på veggen i sakristiet. Det vekker mange kjære minner fra gudstjenestene, dåpsbarn, vigsler, gravferder, trosopplæring og andre samvær i forskjellige aldersgrupper, og innvielse av nytt orgel. Nes kirke var mitt hjem! Det vekker også tunge minner, som dårlig forberedte prekener, besvimelse foran alteret og frostgudstjeneste juledag i 32 minusgrader ute og 14 pluss inne etter maks fyring i flere dager». Da Eivind Fagermoen pensjonerte seg i 2012, kunne han se tilbake på 40 års prestetjeneste i Den norske kirke. Han ble uteksaminert fra Menighetsfakultetet i 1972 og ordinert samme år til feltpresttjeneste. Fra 1974 til 1977 virket Fagermoen som vikarprest i Bjørgvin, før han så ble utnevnt til sokneprest i Nordreisa. Fra 1985 og til han kom til Hallingdal,var han residerende kapellan i Etne i Sunnhordland. Etter at Eivind Fagermoen ble pensjonist, flyttet ekteparet til Ski. Kontakten med Nes har blitt oppretthold gjennom hytta i Natten. Guds fred over Eivind Tore Fagermoen sitt gode minne! Terje Eklund

Sigmund Bergem til minne

Skolemannen, misjonsmannen og brobyggeren Sigmund Bergem er død, 94 år gammel. «Kristendommen må praktiseres, slik at den blir en realitet i hverdagen,» sa Sigmund på et møte om kristendomsfaget som han deltok på in 1970. Han levde selv etter disse ordene, og for mange av oss, i flere generasjoner, ble han et stort forbilde. Sigmund kom til Sandefjord i 1956. I 40 år arbeidet han som lærer i byen, de siste 17 årene som rektor ved Virik skole. For sin innsats i skolen ble han i 1996 tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv. I et portrettintervju i Sandefjords Blad i 1998 ble Sigmund omtalt som den lokale indremisjonsgeneralen. Det er en tittel som var dekkende for Sigmunds store engasjement for kirke og bedehus. Han var styreleder i Indremisjonen (nå Norkirken), leirleder på Strand leirsted, taler på misjonsmøter og styreleder både på Danvik folkehøgskole og Gjennestad videregående skole. Han var leder for arrangementskomitéen for Indremisjonens Landsungdomsstevne (LUS), først i 1960 og siden i 1985. Disse stevnene samlet flere tusen ungdommer og Sigmund organiserte, inspirerte og ledet 60 medarbeidere i underkomitéer og mellom 200-250 medarbeider under selve gjennomføringen av LUS. Som pensjonist ble han leder for Normisjons båtlotteri, der inntektene gikk til leirarbeidet på Strand. Barne- og ungdomsarbeid, leirarbeid og Strand var noe som engasjerte Sigmund, hele livet. Sigmund var en brobygger. Han var leder av Ungdomsforeningen i Indremisjonen da ungdomskoret SingIN ble etablert i 1971. Her ble Sigmund, med flere, brobygger mellom unge og eldre generasjoner, mellom det nye og det etablerte. En lignende rolle hadde Sigmund også da Sandefjord Normisjon ble til Norkirken i Sandefjord i 2017. Sigmund var en brobygger mellom Den norske kirke og misjonsorganisasjoner. Han satt i flere år som leder i fellesrådet for byens kirker og som pensjonist dro han og Gunhild til Karasjok, der han et halvt års tid var vikarprest. Tidlig engasjerte han seg i OASE-bevegelsen, og han var flere ganger leder for arrangementskomitéen for SommerOASE. Sigmund ble også en viktig støtte for de som opplevde skepsis for denne bevegelsen i sine lokale fellesskap. Det var mange av oss yngre som fant veien til Sigmund og kona Gunhilds hjem for å få en prat med Sigmund. Dette var samtaler han hadde helt til han rundet 90 år, og sykdommen etter hvert ble mer fremtredende. Han imponerte med sin nysgjerrighet, kunnskap, tilstedeværelse og omsorg. Vi er mange som gikk beriket hjem etter møter med Sigmund. Da Sigmund Bergem gikk av som formann i Sandefjord Indremisjon i 1977, etter den første av det som etter hvert skulle bli mange formannsperioder, fikk han med seg denne hilsen fra møtelederen, hentet fra Hebreerne 6,10: «For Gud er ikke urettferdig så han glemmer alt det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å tjene de hellige, nå som før.» Vi lyser fred over Sigmunds forbilledlige og gode minne. Tor Arne Teien, pastor I Norkirken Sandefjord og Svein-Tony Gårdsø, regionleder i Normisjon Vestfold og Buskerud

Minneord over Gunnar Prestegård

Gunnar Prestegård døde 15. September 2025. Det er med dyp takknemlighet vi minnes Gunnar Prestegård, som i perioden 1987 til 2005 var leder/forstander for Menighetssøsterhjemmet – i dag Diakonova Haraldsplass. Han var en av de store og tydelige skikkelser i vår historie, og hans virke fikk varig betydning for både stiftelsen og for det diakonale arbeidet i Norge. Gunnar Prestegård tiltrådte som forstander i en tid da både kirke og samfunn var i sterk endring. Med et våkent blikk for tiden, og en urokkelig forankring i det diakonale kallet, bidro han til å fornye og styrke institusjonen. Han holdt fast på verdiene som Menighetssøsterhjemmet var bygget på – nestekjærlighet, tjeneste og faglig dyktighet – men var samtidig visjonær nok til å se hvordan disse verdiene måtte oversettes til en ny tid. Gjennom hans ledelse ble Menighetssøsterhjemmet en institusjon som ikke bare tok vare på en stolt arv, men som også bygget broer til fremtiden. Han var opptatt av å løfte utdanning, forskning og fagutvikling, og la grunnlaget for at diakoni og sykepleie kunne gå hånd i hånd med akademisk kvalitet og profesjonell styrke. På den måten bidro han til at Menighetssøsterhjemmet fikk en tydelig plass i samfunns- og kirkeliv, og ble et hjem for generasjoner av menighetssøstre og sykepleiere. Som leder bar Gunnar Prestegård preg av integritet og klarsyn. Han hadde en evne til å samle mennesker om en felles visjon, og til å bygge tillit og fellesskap. Han var en tydelig stemme i spørsmål som gjaldt diakoniens rolle i samfunnet, og mange opplevde ham som både mentor og inspirator. I hans tid som leder ble det store strukturelle endringer i sykehussektoren som også fikk konsekvenser for de diakonale sykehusene i Oslo. Gunnar Prestegård var sentral og bidro aktivt til nyetableringen av Lovisenberg Diakonale Sykehus AS, som et resultat av at Menighetssøsterhjemmets Sykehus og Lovisenberg Sykehus ble slått sammen. Prestegårds brede kontaktnett inn mot Oslos politiske og administrative ledelse, var uten tvil viktig i denne prosessen. Som medmenneske hadde han en unik evne til å se, huske og løfte fram hver enkelt medarbeider eller student. Vi minnes ham med respekt og takknemlighet. Gjennom sitt liv og virke satte han dype spor, og hans innsats lever videre i arbeidet til Diakonova Haraldsplass og i det diakonale fellesskapet han var med på å forme. I sorgen deler vi også gleden og takknemligheten: for et rikt liv, for en omsorgsfull og visjonær leder og for en arv som fortsatt bærer frukt. Jørn- Henning Theis, administrende direktør Diakonova Haraldsplass Johnny Thorsen, styreleder Diakonova Haraldsplass

Klement Koløen til minne

Klement Koløen fra Fitjar flyttet hjem til Jesus 2. mai 2025. Han oppnådde den respektable alder å bli over 90 år. Han ble gift med Gerd som lever enda og de fikk tre barn Terje, Astrid og Liv Gjertrud. Klement var en hedersmann i ordets rette betydning. Han var grundig i alt han foretok seg, og pålitelighet var et æresord. For ham var «et ord, et ord og en mann, en mann». Jeg ble kjent med Klement på et påskestevne på Framnes – året var 1960 eller 1961. Jens Rongsvåg ledet samlingen og gjestetaler var Erling Utnem. Både Klement og jeg glemte aldri bibeltimene til Utnem. Klement og jeg fant hverandre og etablerte et vennskap og et åndelig fellesskap som har holdt hele livet. Siden traff vi hverandre i forretningsøyemed. Jeg arbeidet på den tiden på «Ford» i Haugesund og firmaet Isak Koløen hvor Klement arbeidet var kunde hos oss. Da jeg ble ansatt i Norsk Gideon ble Klement en stor støtte i dette arbeidet. Han ble leder for avdelingen Sunnhordland og gjorde et glimrende arbeid her. Dessuten var han sammen med meg på utdelings turer med bibel flere steder – blant annet Nord Vestlandet og Salten i Nordland. Han kjente på en oppriktig nød for å nå de unge med Guds ord. Da det ble aktuelt å slutte seg til bevegelsen GodtNytt, var Klement med på dette. Han så her muligheten til å nå enda lenger ut med Guds ord. Nå har han nådd målet og er hjemme hos Herren. Han etterlater seg et vakkert minne – og det vil vi ta var på. Sigmund Måge