Rolf Andreassen til minne

Han har vært lenger på sporet enn de fleste. Fra han var 16 år til han ble pensjonist, over 50 år senere, jobbet han i NSB. Nå har jernbaneveteranen Rolf Andressen i Fredrikstad gått av på sitt siste stoppested her i verden, 80 år gammel. Han ble født 20. mai 1945 og vokste opp i Drammen, med sin eldre bror Per. Rolf begynte som bud ved byens jernbanestasjon. I bagasjen hadde han toårig fagrettet framhaldsskole og elektrikerlinje fra yrkesskolen. Men det var vanskelig å få jobb og Rolf sa derfor «ja takk» til tilbudet fra NSB, med en dagslønn på kr. 15,58. Vi skriver september 1961. Etter et halvt års tid fikk han mulighet til å begynne som lærling i stillverkmontørfaget og ble montør. Det betydde jobb knyttet til flere stasjonssteder, blant annet i Trondheim, Eidanger, Oslo S og Ski. I 1970 ble han ansatt som landets yngste elektroformann ved Oslo S. 15 år senere ble han arbeidsleder for signalavdelingen på Ski og hadde ansvar for 12-15 mann. I desember 1991 ble han utlånt til engieeringavdelingen ved NSBs hovedkontor og fra april 1992 ble han fast ansatt som avdelingsingeniør. I 1997 kom han til hovedkontoret for Jernbaneverket og ble etter hvert overingeniør. Hans ansvarsområde var i hovedsak teknisk dokumentasjon på signalsiden, noe som innebar kontroll og godkjenning av tekniske tegninger. Dette medførte også reiser med kontroller rundt om i landet. Rolf ble en svært erfaren togpendler, som fra 1973 til han gikk av med pensjon, daglig tok toget tur/retur Fredrikstad – Oslo. Rolf var veldig glad i sin arbeidsplass, som han karakteriserte som både trygg og god. Rolf var opptatt av arbeidsforholdene og trivselen på arbeidsplassen og engasjerte seg derfor lokalt i Norsk Jernbaneforbund, der han var opplysningssekretær. På arbeidsplassen var han AKAN-kontakt og i styret i Norske Jernbanes Avholdsforbund satt han i sammenhengende 25 år, derav tre år som leder. Avholdsarbeidet engasjert han i alle år. Barna lærer av de voksne, derfor er det viktig hvilket eksempel foreldrene gir, sa Rolf. Han hadde stor interesse for korpsmusikk og var med i Jernbanens musikkorps i 40 år, der han spilte tuba. Også Lislebys musikkorps fikk glede av hans engasjement som musiker. Han var også formann i en toårsperiode. Kona Edel, som var bare noen få måneder eldre enn Rolf, traff han på junior- og speiderstevner i Metodistkirken. I 1970 ble det giftermål. Ekteparet ble velsignet med tre barn: Elin, Ole Martin og Lars Erik. Senere har familien blitt utvidet med svigerbarna Ole Kristian og Laila, fire barnebarn og to oldebarn. Metodistkirken i Fredrikstad, hvor sønnen Ole Martin er pastor, har i alle år vært familiens andre hjem. Rolf har blant annet vært medlem i menighetsrådet, dørvakt, kollektør og bud for menighetsbladet. Han representerte også Metodistkirken i fellesmøtekomiteen i Fredrikstad. Rolf var opptatt av medias påvirkning og tok på seg formannsvervet i fylkeslaget for Kristelig Kringkastingslag. Den aktive mannen var også engasjert i Kristelig Folkeparti, hvor han var formann i Kråkerøy lag og satt senere i fellesstyret for Fredrikstad. Han ble også valgt som partiets representant i flere kommunale utvalg. Likeledes var han et ivrig medlem i Tempel Ridder Ordenen, en brorskap som arbeider for fellesskapets, familiens og eget beste gjennom personlig utvikling og etisk arbeid. I en femårs periode satt han i ledelsen i Mesterrådet i Tempelridderne. Rolf var en veldig sosial person, som likte og var glad i mennesker. Han var også glad i å reise. Alltid traff han kjente, uansett hvor han kom. Hans kjære kone, som var jordmor, døde brått for fem år siden, etter kort tids sykdom. De siste 10 år var Rolfs liv preget av sykdom og han ble stadig dårligere. Men han klaget aldri. Med god hjelp av hjemmesykepleien fikk han bo hjemme på Kråkerøy frem til han døde 28. september. Mange er takknemlige for Rolf Andreassens liv og virksomhet gjennom 80 år. Han kjente også sporet til det himmelske hjem og hadde en brann for at andre også skulle finne det. Fred med hans gode minne. Han begraves fra Metodistkirken i Fredrikstad fredag 10. oktober kl. 13.00. Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 03.10.2025




Minneord

Minneord over Gunnar Prestegård

Gunnar Prestegård døde 15. September 2025. Det er med dyp takknemlighet vi minnes Gunnar Prestegård, som i perioden 1987 til 2005 var leder/forstander for Menighetssøsterhjemmet – i dag Diakonova Haraldsplass. Han var en av de store og tydelige skikkelser i vår historie, og hans virke fikk varig betydning for både stiftelsen og for det diakonale arbeidet i Norge. Gunnar Prestegård tiltrådte som forstander i en tid da både kirke og samfunn var i sterk endring. Med et våkent blikk for tiden, og en urokkelig forankring i det diakonale kallet, bidro han til å fornye og styrke institusjonen. Han holdt fast på verdiene som Menighetssøsterhjemmet var bygget på – nestekjærlighet, tjeneste og faglig dyktighet – men var samtidig visjonær nok til å se hvordan disse verdiene måtte oversettes til en ny tid. Gjennom hans ledelse ble Menighetssøsterhjemmet en institusjon som ikke bare tok vare på en stolt arv, men som også bygget broer til fremtiden. Han var opptatt av å løfte utdanning, forskning og fagutvikling, og la grunnlaget for at diakoni og sykepleie kunne gå hånd i hånd med akademisk kvalitet og profesjonell styrke. På den måten bidro han til at Menighetssøsterhjemmet fikk en tydelig plass i samfunns- og kirkeliv, og ble et hjem for generasjoner av menighetssøstre og sykepleiere. Som leder bar Gunnar Prestegård preg av integritet og klarsyn. Han hadde en evne til å samle mennesker om en felles visjon, og til å bygge tillit og fellesskap. Han var en tydelig stemme i spørsmål som gjaldt diakoniens rolle i samfunnet, og mange opplevde ham som både mentor og inspirator. I hans tid som leder ble det store strukturelle endringer i sykehussektoren som også fikk konsekvenser for de diakonale sykehusene i Oslo. Gunnar Prestegård var sentral og bidro aktivt til nyetableringen av Lovisenberg Diakonale Sykehus AS, som et resultat av at Menighetssøsterhjemmets Sykehus og Lovisenberg Sykehus ble slått sammen. Prestegårds brede kontaktnett inn mot Oslos politiske og administrative ledelse, var uten tvil viktig i denne prosessen. Som medmenneske hadde han en unik evne til å se, huske og løfte fram hver enkelt medarbeider eller student. Vi minnes ham med respekt og takknemlighet. Gjennom sitt liv og virke satte han dype spor, og hans innsats lever videre i arbeidet til Diakonova Haraldsplass og i det diakonale fellesskapet han var med på å forme. I sorgen deler vi også gleden og takknemligheten: for et rikt liv, for en omsorgsfull og visjonær leder og for en arv som fortsatt bærer frukt. Jørn- Henning Theis, administrende direktør Diakonova Haraldsplass Johnny Thorsen, styreleder Diakonova Haraldsplass

Klement Koløen til minne

Klement Koløen fra Fitjar flyttet hjem til Jesus 2. mai 2025. Han oppnådde den respektable alder å bli over 90 år. Han ble gift med Gerd som lever enda og de fikk tre barn Terje, Astrid og Liv Gjertrud. Klement var en hedersmann i ordets rette betydning. Han var grundig i alt han foretok seg, og pålitelighet var et æresord. For ham var «et ord, et ord og en mann, en mann». Jeg ble kjent med Klement på et påskestevne på Framnes – året var 1960 eller 1961. Jens Rongsvåg ledet samlingen og gjestetaler var Erling Utnem. Både Klement og jeg glemte aldri bibeltimene til Utnem. Klement og jeg fant hverandre og etablerte et vennskap og et åndelig fellesskap som har holdt hele livet. Siden traff vi hverandre i forretningsøyemed. Jeg arbeidet på den tiden på «Ford» i Haugesund og firmaet Isak Koløen hvor Klement arbeidet var kunde hos oss. Da jeg ble ansatt i Norsk Gideon ble Klement en stor støtte i dette arbeidet. Han ble leder for avdelingen Sunnhordland og gjorde et glimrende arbeid her. Dessuten var han sammen med meg på utdelings turer med bibel flere steder – blant annet Nord Vestlandet og Salten i Nordland. Han kjente på en oppriktig nød for å nå de unge med Guds ord. Da det ble aktuelt å slutte seg til bevegelsen GodtNytt, var Klement med på dette. Han så her muligheten til å nå enda lenger ut med Guds ord. Nå har han nådd målet og er hjemme hos Herren. Han etterlater seg et vakkert minne – og det vil vi ta var på. Sigmund Måge

Minneord - Marian Eigeles

Lørdag 16. november sovnet teologen og lektoren Marian Eigeles stille inn på Sankthans-hjemmet i Oslo, 90 år gammel. Et mangslungent liv er endt - fra Romania til Israel og Norge. Oppveksten i Bukarest under krigen og ungdomsårene under kommunistenes regime formet Marians jødiske identitet. Som gutt lærte han hebraisk av en lokal rabbiner, og i 1951 søkte moren om utreise og emigrasjon til Israel. Men det tok syv år før kommunistene lot dem dra. I disse årene ble Marian kjent med Jesus-troende jøder, blant annet familien til Richard Wurmbrand. På reformasjonsdagen 31. oktober gav han sitt liv til Jesus og omtalte siden dagen som hans doble glede, med takk for evangeliets nåde og at han selv fikk del i den. I Bukarest begynte han også på matematikk-studiet på universitetet og fullførte det i Israel med mastergrad fra universitetet i Haifa. I denne israelske havnebyen ble Marian med i den rumensk-språklige menigheten der Magne Solheim var prest, og i fellesskap med unge Jesus-troende israelere ble interessen for bibelske studier og teologi vekket. I Haifa-menigheten møtte han også og giftet seg med Marta Øvstegård, sykepleier og menighetssøster, og i 1966 flyttet de til Norge. I Oslo tok Marian teologisk embetseksamen, pedagogisk seminar og bibliotekskolen og ble lektor i videregående skole. I kontakt med norske akademikere var han i alle år opptatt av og skrev om jøden Jesus, jødisk Jesus-forskning og sionismen, men bevarte interessen for matematikk og natur-vitenskapene. Med slektninger i Israel og USA, ble Øvstegård-slekten Marians norske familie. Han engasjerte seg i Ordet & Israel og Israelsmisjonen, hver fredag samlet Marta og Marian mange til sabbatsmåltid i sitt hjem, og de ble støttespillere i Gamlebyen menighet i Oslo. Etter at Marta døde i 2020 som ett av de første Covid-tilfellene i vårt land, har han vært omsluttet av mye omsorg fra beboerne på Simensbråten-Ekeberg seniorsenter. Når jeg møtte Marian, overså han ofte spørsmålet «Hvordan går det?» og begynte umiddelbart å omtale boken han da leste. Han var en typisk intellektuell, behersket et ti-talls språk og var humørfylt med en inderlig Jesus-tro. De siste månedene bad han stadig: «Jesus, ta meg hjem!» Nå er bønnen hørt, og vi lyser Guds fred over vår venns velsignede minne. Ole Chr M Kvarme, biskop em, og tidligere prest i Haifa og leder av Caspari Center i Jerusalem.