Forrige

Alf B. Oftestad til minne

Alf Borger Oftestad døde 17. september, 94 år gammel. Han sovnet stille inn i troen på sin Frelser, på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg, etter kort tids sykeleie. Med ham er den viktigste norske bidragsyteren til en bibelsk og kirkelig forståelse av diakoni gått bort. Alf B. ble født i Kragerø 6. august 1932, som sønn av Borghild og Alf Oftestad. Hans far var en av de mest profilerte emissærene i Det norske lutherske Indremisjonsselskap. Familien flyttet i 1937 til Askim, der han vokste opp med to yngre søsken, Aud og Bernt Torvild, i et typisk indremisjonshjem med et nært forhold til kirke og bedehus. Arven fra hjemmet preget ham hele livet. Etter eksamen artium gikk veien til MF. Han ble cand.theol. i 1959 og tok praktikum året etter. Ved MF møtte han en luthersk-konfesjonell teologi som formet hans kirkelige og teologiske syn. Han ble ordinert til prest og gjorde tjeneste som feltprest i Nord-Norge og Jørstadmoen fram til 1962. Året etter var han vikarprest i Grorud, før han ble feltprest ved FN-bataljonen i Gaza. I perioden 1964-69 gjorde han tjeneste som hjelpeprest i Larvik menighet. Han var en god forkynner og veileder og en nær sjelesørger. Ved en rekke studieopphold i USA, Erlangen og Heidelberg i Tyskland utviklet han sin teologiske kompetanse. I 1969 ble han ansatt ved Diakonhjemmet i Oslo. Det ble en lang arbeidsdag ved institusjonen, først som sykehusprest ved Diakonhjemmets sykehus, deretter som lektor og så førsteamanuensis ved Diakonhjemmets teologisk/administrative høgskole. I 1985 gikk han av for aldersgrensen. Som pensjonist startet han i en tilsvarende stilling ved Menighetssøsterhjemmet (senere Diakonova). Han var engasjert i utvikling av diakonien i Norden og i Baltikum. I Kina, Indonesia, Brasil og Botswana var han gjesteforeleser og inspirerte det diakonale arbeidet. Gjennom alle år var Alf B. en flittig skribent. Den første boken «Kristen i dagens samfunn» kom 1970. Den siste var det tredje bindet i «Diakoniens historie» som utkom så sent som i 2017. Det var et omfattende verk om diakoniens historie i Norden. Både hans bok, «How to build a diaconal church» og «A short introduction to the biblical understanding of diakonia» ble utgitt på engelsk, latvisk, thai og kinesisk. For Alf B. var diakonien forankret i hans kirketanke. Den har sitt utspring og sin motivering i den kristne menighet, fellesskapet om Ord og sakrament, og er menighetens praktiske omsorg for sine lidende og trengende lemmer. Han var i flere perioder sentralstyremedlem i For Bibel og Bekjennelse (FBB), hvor han la ned en solid innsats. Han var også med i Kirkelig Fornyelse, blant annet som ansvarlig redaktør av Kirkebladet Lære og Liv. Dette var organisasjoner som arbeidet for å bevare bibeltro kristendom i Den norske kirke. På 1970-tallet ble han som lærer ved Diakonhjemmet sterkt engasjert i kampen mot selvbestemt abort. Alf B. giftet seg med Bodil Bø og de fikk tre barn: Vegard, Eldrid og Siri Amalie. Hans kone døde i 2006, fire år senere giftet han seg med Sissel Vagard. Til sist fant han situasjonen i Den norske kirke så vanskelig at han meldte seg ut og gikk inn i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK). Ryenberget menighet ble hans åndelige hjem. Vi som kjente ham, opplevde Alf B. Oftestad som en omsorgsfull venn og samarbeidspartner, med stor klarhet og trofast engasjement. Vi takker for alt Gud fikk gi oss gjennom hans lange liv og tjeneste. Vi ber for hans etterlatte og lyser fred over hans gode minne. Boe Johannes Hermansen, tekst og foto

Publiseringsdato 22.09.2026




Minneord

Alf B. Oftestad til minne

Arne Pedersen til minne

Signe Heie til minne

Lene Grimstad til minne

Helge Drange til minne

Minneord over Lars-Ivar Gjørv

Annie Arnesen er død, 107 år gammel

Jan Åsulv Fjellmyr til minne

Kjell Ruud til minne

Arne Solbrekke til minne

Musikeren har spilt sin siste tone på jord

Minneord Kaare M. Bakke

Eivind Tore Fagermoen til minne

Tidligere sokneprest Eivind Tore Fagermoen, er død, 81 år gammel. Med ham har en trofast kirkens tjener fått heimlov. I hele 22 år, fra 1990 til 2012 gjorde Fagermoen tjeneste i Nes i Hallingdal. Foruten at han også helt frem til 2007 var soknprest i Flå, da kapellanstilligen der ble gjort om til soknepreststilling. Fagermoen var en høyt aktet prest, evangelisk og folkelig. Det var mange som lærte å sette stor pris på hans varme væremåte og gode forkynnelse. For Evind Fagermoen var det å være prest først og fremst et kall og ikke en jobb. Han hadde alltid tid til mennesker han møtte, og han vil bli husket som en god samtalepartner og sjelesørger. Prestegården på Nesbyen var i alle år et åpent hjem. Eivind la aldri skjul på at kona Ingunn var en fantastisk støtte for ham i prestegjerningen. De to var ett. Og ingen serverte så smakfulle og lekre smørbrød som Ingunn når vi var samlet til prestemøter. Eivind kom til å bety mye for prestekollegiet, hvor han hadde mye erfaring og kunnskap å tilføre. Nes fjellkirke hadde en helt spesiell plass i Eivind Fagermoen sitt hjerte. Han var en av ildsjelene for å få bygget fjellkirken, som ble vigslet av biskop Sigurd Osberg 21. august 1994. Eivind ble veldig glad i fjellkirken, og hadde også noen tjenester der etter at han ble pensjonist. Søndag 24. juni 2012 ble en stor og minnerik dag for folk i Nes. Da ble 150-årsjubileet for Nes kirke – Hallingdomen, markert, hvor over 400 mennesker fylte kirken. Men dette var i dobbelt forstand en helt spesiell dag for menigheten, for denne søndagen ble også en meget verdig avskjed med sokneprest Eivind Fagermoen. I høst kom endelig fotografiet av ham opp på veggen i sakristiet, sammen med de øvrige prestene som har tjenestegjort i Nes. I den anledning uttalte Fagermoen til menighetsbladet: «Rart å se seg selv på veggen i sakristiet. Det vekker mange kjære minner fra gudstjenestene, dåpsbarn, vigsler, gravferder, trosopplæring og andre samvær i forskjellige aldersgrupper, og innvielse av nytt orgel. Nes kirke var mitt hjem! Det vekker også tunge minner, som dårlig forberedte prekener, besvimelse foran alteret og frostgudstjeneste juledag i 32 minusgrader ute og 14 pluss inne etter maks fyring i flere dager». Da Eivind Fagermoen pensjonerte seg i 2012, kunne han se tilbake på 40 års prestetjeneste i Den norske kirke. Han ble uteksaminert fra Menighetsfakultetet i 1972 og ordinert samme år til feltpresttjeneste. Fra 1974 til 1977 virket Fagermoen som vikarprest i Bjørgvin, før han så ble utnevnt til sokneprest i Nordreisa. Fra 1985 og til han kom til Hallingdal,var han residerende kapellan i Etne i Sunnhordland. Etter at Eivind Fagermoen ble pensjonist, flyttet ekteparet til Ski. Kontakten med Nes har blitt oppretthold gjennom hytta i Natten. Guds fred over Eivind Tore Fagermoen sitt gode minne! Terje Eklund

Olav Helge Eliassen til minne

Minneord over Øyvind Helliesen

Roald Zweidorff til minne

Sigmund Bergem til minne

Skolemannen, misjonsmannen og brobyggeren Sigmund Bergem er død, 94 år gammel. «Kristendommen må praktiseres, slik at den blir en realitet i hverdagen,» sa Sigmund på et møte om kristendomsfaget som han deltok på in 1970. Han levde selv etter disse ordene, og for mange av oss, i flere generasjoner, ble han et stort forbilde. Sigmund kom til Sandefjord i 1956. I 40 år arbeidet han som lærer i byen, de siste 17 årene som rektor ved Virik skole. For sin innsats i skolen ble han i 1996 tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv. I et portrettintervju i Sandefjords Blad i 1998 ble Sigmund omtalt som den lokale indremisjonsgeneralen. Det er en tittel som var dekkende for Sigmunds store engasjement for kirke og bedehus. Han var styreleder i Indremisjonen (nå Norkirken), leirleder på Strand leirsted, taler på misjonsmøter og styreleder både på Danvik folkehøgskole og Gjennestad videregående skole. Han var leder for arrangementskomitéen for Indremisjonens Landsungdomsstevne (LUS), først i 1960 og siden i 1985. Disse stevnene samlet flere tusen ungdommer og Sigmund organiserte, inspirerte og ledet 60 medarbeidere i underkomitéer og mellom 200-250 medarbeider under selve gjennomføringen av LUS. Som pensjonist ble han leder for Normisjons båtlotteri, der inntektene gikk til leirarbeidet på Strand. Barne- og ungdomsarbeid, leirarbeid og Strand var noe som engasjerte Sigmund, hele livet. Sigmund var en brobygger. Han var leder av Ungdomsforeningen i Indremisjonen da ungdomskoret SingIN ble etablert i 1971. Her ble Sigmund, med flere, brobygger mellom unge og eldre generasjoner, mellom det nye og det etablerte. En lignende rolle hadde Sigmund også da Sandefjord Normisjon ble til Norkirken i Sandefjord i 2017. Sigmund var en brobygger mellom Den norske kirke og misjonsorganisasjoner. Han satt i flere år som leder i fellesrådet for byens kirker og som pensjonist dro han og Gunhild til Karasjok, der han et halvt års tid var vikarprest. Tidlig engasjerte han seg i OASE-bevegelsen, og han var flere ganger leder for arrangementskomitéen for SommerOASE. Sigmund ble også en viktig støtte for de som opplevde skepsis for denne bevegelsen i sine lokale fellesskap. Det var mange av oss yngre som fant veien til Sigmund og kona Gunhilds hjem for å få en prat med Sigmund. Dette var samtaler han hadde helt til han rundet 90 år, og sykdommen etter hvert ble mer fremtredende. Han imponerte med sin nysgjerrighet, kunnskap, tilstedeværelse og omsorg. Vi er mange som gikk beriket hjem etter møter med Sigmund. Da Sigmund Bergem gikk av som formann i Sandefjord Indremisjon i 1977, etter den første av det som etter hvert skulle bli mange formannsperioder, fikk han med seg denne hilsen fra møtelederen, hentet fra Hebreerne 6,10: «For Gud er ikke urettferdig så han glemmer alt det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å tjene de hellige, nå som før.» Vi lyser fred over Sigmunds forbilledlige og gode minne. Tor Arne Teien, pastor I Norkirken Sandefjord og Svein-Tony Gårdsø, regionleder i Normisjon Vestfold og Buskerud

Minneord: Nils Atle Krokeide (1952–2025)

Rolf Andreassen til minne

Jørn H. Nielsen til minne

Gunnar Prestegård til minne