Arne Jan Olsen til minne

Arne Jan Olsen i Sarpsborg er død, hele 94 år gammel. Han sovnet stille inn 31. mars, trygg i troen på sin Frelser og Herre. Med ham er et svært aktivt liv til ende her i verden. Tjenesten er fullført med stil, om vi kan bruke et slikt uttrykk. Han talte på møter i bedehus og hjem, gikk på Sarpsborg 08´s kamper og øvelseskjørte med oldebarna til han var over 90 år. Først for et år siden kom han på Kurland sykehjem. Han var glad i mennesker, noe som preget livet hans. Og latteren lå alltid på lur, også i møtesammenheng. Møtene både for unge og gamle i Sarpsborg samlet den gang utrolig mange mennesker. Bethania bedehus ble tidvis for lite og Folkets Hus ble leid til enkelte møteaksjoner. Det var også møter i Verdensteateret, etter kinoforestillinger, og sommermøter i Kulåsparken, som samlet veldig mange mennesker. Arne Jan vokste opp i en veldig rik tid, med et blomstrende åndelig liv. I Bethania arbeidet Indremisjon, Misjonssambandet (NLM), Santalmisjon og Misjonsselskapet tett sammen. Og det var den gang ikke noen spenninger mellom kirke og bedehus. Søndag var det kirken om formiddagen og bedehuset om kvelden. Selv var han 20 år gammel, da han ble omvendt til Gud. – Det var kjæresten min, Åsa fra Skjeberg, som spurte meg, da jeg var på vei til jobben på sykkel, om jeg ville bli en kristen. Fram til da hadde bare fotball og dans stått i hodet på meg. To år etter giftet Åsa og Arne Jan seg og de fikk fem barn: Bodil, Svein Arne, Dag, Jostein og Sturla. Senere har familien blitt utvidet med nye generasjoner. Ja, Arne fikk til og med tippoldebarn. Han hadde stor kjærlighet til sin familie. Vi spoler tilbake til Arne Jans barndom: Han vokste opp med Sigrid og Johannes som foreldre. Han var eldst av tre, med Åge tre år og Liv Karin 11 år yngre enn seg. Lek og fotball var aktivitetene, inkludert flåter på hølen, selv om det ikke alltid var like trygt. Etter folkeskolen gikk Arne Jan fagskole med mekanikerlinje og deretter aftenskole. Han fikk arbeid på Borregaard hvor han jobbet et par år, før han ble ansatt som maskinoperatør hos Rich. Pfeiffer. Her arbeidet han i vel 20 år. Arne Jan fikk en bibel av verkstedklubben som avskjedsgave. Han var kasserer i fagforeningen, og ledet juletrefester også etter at han sluttet i bedriften. I 1971 ble han kalt til kretssekretær i NLM i Drammen. – De ansvarlige sa at de ikke hadde noen annen, og jeg sa ja, selv om jeg verken hadde noen teologisk eller administrativ bakgrunn. Etter halvannet år lengtet vi så mye tilbake til Sarpsborg, at vi flyttet, fortalte han. Arne Jan fortsatte imidlertid i NLM og ble ungdomsarbeider i Oslo krets (som også omfattet Østfold). Leirarbeid, ikke minst knyttet til Solbukta ungdomssenter i Onsøy, var en av hovedoppgavene. I mange år reiste han rundt med en stor misjonsutstilling. Oppsett av møtetelt hadde han også ansvar for. På Fangekasa i Aremark måtte en skifte møteteltet så ofte at en møtehall ble bygget i stedet. På Solbukta var Arne Jan lærer på leirskolen, hvor han ble godkjent uten formell bakgrunn. Han talte også på mange møteuker og enkeltmøter rundt om i kretsen. – Det hendte også at jeg ble sendt langt avgårde på møteuker, som vikar, da en av «storpredikantene» sto i vekkelse og ikke kunne komme. Ikke minst har jeg vært mange ganger i Trøndelag, fortalte han meg. Det var ikke tvil om hva som lå på hans hjerte og som han formidlet: Mennesker må finne frelsen i Kristus, og i ham alene. Da han ble pensjonist i NLM 67 år gammel, fortsatte han som ulønnet forkynner. På Solbukta hadde han ukentlige Etiopiakvelder på leirskolen til han var over 80 år. Etter at familien flyttet til enebolig på Bjørnstad, var han med i virksomheten på Bjørnstad bedehus, blant annet i gutteforeningen, yngres og i voksenarbeidet. Sport var også en viktig del av livet hans. – Da jeg ble omvendt var fotball synd. Det er det heldigvis ikke i dag, det var et menneskebud, sa han, som forsøkte å få med seg så mange kamper på Sarpsborg stadion som mulig i løpet av sesongen. Hans kjære døde i november 2019, 85 år gammel, etter lang tids sykdom. Nå har også Arne Jan flyttet hjem til sitt rette fedreland. Minnene er mange etter den lekne, trygge og livsglade personer, som var som en gutt selv om han var voksen i alder. Våre tanker går til hans nærmeste, i familien og i vennekretsen, som har mistet sitt midtpunkt. Fred med Arne Jan Olsens gode minne. Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 03.04.2025




Minneord

Sigmund Bergem til minne

Skolemannen, misjonsmannen og brobyggeren Sigmund Bergem er død, 94 år gammel. «Kristendommen må praktiseres, slik at den blir en realitet i hverdagen,» sa Sigmund på et møte om kristendomsfaget som han deltok på in 1970. Han levde selv etter disse ordene, og for mange av oss, i flere generasjoner, ble han et stort forbilde. Sigmund kom til Sandefjord i 1956. I 40 år arbeidet han som lærer i byen, de siste 17 årene som rektor ved Virik skole. For sin innsats i skolen ble han i 1996 tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv. I et portrettintervju i Sandefjords Blad i 1998 ble Sigmund omtalt som den lokale indremisjonsgeneralen. Det er en tittel som var dekkende for Sigmunds store engasjement for kirke og bedehus. Han var styreleder i Indremisjonen (nå Norkirken), leirleder på Strand leirsted, taler på misjonsmøter og styreleder både på Danvik folkehøgskole og Gjennestad videregående skole. Han var leder for arrangementskomitéen for Indremisjonens Landsungdomsstevne (LUS), først i 1960 og siden i 1985. Disse stevnene samlet flere tusen ungdommer og Sigmund organiserte, inspirerte og ledet 60 medarbeidere i underkomitéer og mellom 200-250 medarbeider under selve gjennomføringen av LUS. Som pensjonist ble han leder for Normisjons båtlotteri, der inntektene gikk til leirarbeidet på Strand. Barne- og ungdomsarbeid, leirarbeid og Strand var noe som engasjerte Sigmund, hele livet. Sigmund var en brobygger. Han var leder av Ungdomsforeningen i Indremisjonen da ungdomskoret SingIN ble etablert i 1971. Her ble Sigmund, med flere, brobygger mellom unge og eldre generasjoner, mellom det nye og det etablerte. En lignende rolle hadde Sigmund også da Sandefjord Normisjon ble til Norkirken i Sandefjord i 2017. Sigmund var en brobygger mellom Den norske kirke og misjonsorganisasjoner. Han satt i flere år som leder i fellesrådet for byens kirker og som pensjonist dro han og Gunhild til Karasjok, der han et halvt års tid var vikarprest. Tidlig engasjerte han seg i OASE-bevegelsen, og han var flere ganger leder for arrangementskomitéen for SommerOASE. Sigmund ble også en viktig støtte for de som opplevde skepsis for denne bevegelsen i sine lokale fellesskap. Det var mange av oss yngre som fant veien til Sigmund og kona Gunhilds hjem for å få en prat med Sigmund. Dette var samtaler han hadde helt til han rundet 90 år, og sykdommen etter hvert ble mer fremtredende. Han imponerte med sin nysgjerrighet, kunnskap, tilstedeværelse og omsorg. Vi er mange som gikk beriket hjem etter møter med Sigmund. Da Sigmund Bergem gikk av som formann i Sandefjord Indremisjon i 1977, etter den første av det som etter hvert skulle bli mange formannsperioder, fikk han med seg denne hilsen fra møtelederen, hentet fra Hebreerne 6,10: «For Gud er ikke urettferdig så han glemmer alt det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å tjene de hellige, nå som før.» Vi lyser fred over Sigmunds forbilledlige og gode minne. Tor Arne Teien, pastor I Norkirken Sandefjord og Svein-Tony Gårdsø, regionleder i Normisjon Vestfold og Buskerud

Minneord over Gunnar Prestegård

Gunnar Prestegård døde 15. September 2025. Det er med dyp takknemlighet vi minnes Gunnar Prestegård, som i perioden 1987 til 2005 var leder/forstander for Menighetssøsterhjemmet – i dag Diakonova Haraldsplass. Han var en av de store og tydelige skikkelser i vår historie, og hans virke fikk varig betydning for både stiftelsen og for det diakonale arbeidet i Norge. Gunnar Prestegård tiltrådte som forstander i en tid da både kirke og samfunn var i sterk endring. Med et våkent blikk for tiden, og en urokkelig forankring i det diakonale kallet, bidro han til å fornye og styrke institusjonen. Han holdt fast på verdiene som Menighetssøsterhjemmet var bygget på – nestekjærlighet, tjeneste og faglig dyktighet – men var samtidig visjonær nok til å se hvordan disse verdiene måtte oversettes til en ny tid. Gjennom hans ledelse ble Menighetssøsterhjemmet en institusjon som ikke bare tok vare på en stolt arv, men som også bygget broer til fremtiden. Han var opptatt av å løfte utdanning, forskning og fagutvikling, og la grunnlaget for at diakoni og sykepleie kunne gå hånd i hånd med akademisk kvalitet og profesjonell styrke. På den måten bidro han til at Menighetssøsterhjemmet fikk en tydelig plass i samfunns- og kirkeliv, og ble et hjem for generasjoner av menighetssøstre og sykepleiere. Som leder bar Gunnar Prestegård preg av integritet og klarsyn. Han hadde en evne til å samle mennesker om en felles visjon, og til å bygge tillit og fellesskap. Han var en tydelig stemme i spørsmål som gjaldt diakoniens rolle i samfunnet, og mange opplevde ham som både mentor og inspirator. I hans tid som leder ble det store strukturelle endringer i sykehussektoren som også fikk konsekvenser for de diakonale sykehusene i Oslo. Gunnar Prestegård var sentral og bidro aktivt til nyetableringen av Lovisenberg Diakonale Sykehus AS, som et resultat av at Menighetssøsterhjemmets Sykehus og Lovisenberg Sykehus ble slått sammen. Prestegårds brede kontaktnett inn mot Oslos politiske og administrative ledelse, var uten tvil viktig i denne prosessen. Som medmenneske hadde han en unik evne til å se, huske og løfte fram hver enkelt medarbeider eller student. Vi minnes ham med respekt og takknemlighet. Gjennom sitt liv og virke satte han dype spor, og hans innsats lever videre i arbeidet til Diakonova Haraldsplass og i det diakonale fellesskapet han var med på å forme. I sorgen deler vi også gleden og takknemligheten: for et rikt liv, for en omsorgsfull og visjonær leder og for en arv som fortsatt bærer frukt. Jørn- Henning Theis, administrende direktør Diakonova Haraldsplass Johnny Thorsen, styreleder Diakonova Haraldsplass

Klement Koløen til minne

Klement Koløen fra Fitjar flyttet hjem til Jesus 2. mai 2025. Han oppnådde den respektable alder å bli over 90 år. Han ble gift med Gerd som lever enda og de fikk tre barn Terje, Astrid og Liv Gjertrud. Klement var en hedersmann i ordets rette betydning. Han var grundig i alt han foretok seg, og pålitelighet var et æresord. For ham var «et ord, et ord og en mann, en mann». Jeg ble kjent med Klement på et påskestevne på Framnes – året var 1960 eller 1961. Jens Rongsvåg ledet samlingen og gjestetaler var Erling Utnem. Både Klement og jeg glemte aldri bibeltimene til Utnem. Klement og jeg fant hverandre og etablerte et vennskap og et åndelig fellesskap som har holdt hele livet. Siden traff vi hverandre i forretningsøyemed. Jeg arbeidet på den tiden på «Ford» i Haugesund og firmaet Isak Koløen hvor Klement arbeidet var kunde hos oss. Da jeg ble ansatt i Norsk Gideon ble Klement en stor støtte i dette arbeidet. Han ble leder for avdelingen Sunnhordland og gjorde et glimrende arbeid her. Dessuten var han sammen med meg på utdelings turer med bibel flere steder – blant annet Nord Vestlandet og Salten i Nordland. Han kjente på en oppriktig nød for å nå de unge med Guds ord. Da det ble aktuelt å slutte seg til bevegelsen GodtNytt, var Klement med på dette. Han så her muligheten til å nå enda lenger ut med Guds ord. Nå har han nådd målet og er hjemme hos Herren. Han etterlater seg et vakkert minne – og det vil vi ta var på. Sigmund Måge