Erik Hjorth til minne

Til minne om Erik Hjorth
 Med dyp takknemlighet minnes vi Erik Bernhard Hjorth, som levde et langt og meningsfylt liv og påvirket mange flere enn bare hans nærmeste. I 64 år delte han livet med sin kjære Liv, og han etterlater seg kone, barn, barnebarn og oldebarn Erik B. Hjorth hadde en omfattende karriere i næringslivet, eksempelvis som direktør for Hansa fra 1976 til 1987. Dette i en spennende periode der produksjonen ble besluttet flyttet fra Kalfaret til Kokstad for å rigge seg for videre vekst. Hjorth har hatt mange verv, herunder i styret for AS Fløibanen, Husfliden i Bergen og ikke minst Kavlifondet i perioden fra 1981 til 2002. Hjorth var en viktig arkitekt bak fondets nye strategi som blant annet førte til en vesentlig opptrapping av tildelinger på 80-tallet. Som medlem av Bergenhus Rotary Klubb hadde Hjorth også flere leder- og styreroller, og ble tildelt Paul Harris Fellow ærespris for sitt engasjement. Vi kjenner Erik best fra hans innsats og engasjement i Stiftelsen Diakonova Haraldsplass (SDH), som den gang het Stiftelsen Bergen Diakonissehjem. I perioden fra 1987 til 1995 var han leder av stiftelsens hovedstyre, og vi kan også nevne at Eriks kone, Liv, har vært medlem både av hovedstyret og av høgskolestyret på Haraldsplass. I Eriks tid som styreleder for SDH, startet stiftelsen med barnevern som i dag er en stor virksomhet spredt over flere landsdeler. I tillegg startet Haraldsplass sykehus med geriatri som var et nytt fagfelt, og som i dag bare øker i aktualitet og omfang.  Erik var særlig opptatt av stiftelsens rolle innen barnevern, og dette arbeidet rørte ham dypt og skapte et livslangt engasjement for de mest sårbare blant oss. Dette engasjementet for sårbare grupper kom også til uttrykk som pådriver innenfor palliasjon og omsorg ved livets slutt, hvor han var en av initiativtakerne til etableringen av Sunniva Hospice. Hans engasjement for svake grupper og for kirkens plass som samfunnsaktør gjennom diakonien var tydelig. Hans støtte til arbeidet med å etablere Kirkens Bymisjon i Bergen var ingen tilfeldighet Senere fikk vi oppleve Eriks engasjement for å støtte forskningsaktivitet innen palliasjon og demensforskning på Haraldsplass. Han bidro også til konserter og kunst i sykehuset. Som pensjonist var han engasjert i Haraldsplass Venner og i styring av diakonale legater under stiftelsen. Trivselen til pasienter og ansatte var viktig for han. De senere årene var Erik med i styringsgruppen for et pionerprosjekt i samarbeid mellom Haraldsplass Venner, Haraldsplass diakonale sykehus og Kode museum, og med støtte fra GC Rieber fondene og Kavlifondet. Kunst fra Kode er gjort tilgjengelig på skjermer på pasientrommene på Haraldsplass diakonale sykehus. Dette banebrytende samarbeidet står som et testamente for Eriks kreativitet og omsorg. Ved å gjøre billedkunst fra Kode sine samlinger tilgjengelig på pasientrommene er det skapt en kilde til trøst og inspirasjon for både pasienter og ansatte. Erik snakket ikke om Åndens evangelium, men om Håndens evangelium. Vi er kalt til å handle, og det gjorde han. Erik hadde en unik evne til å se betydningen i de små handlingene. Han var vennlig, saklig og grundig i alt han foretok seg, alltid med et hjerte som banket for å gjøre en forskjell – kompetanse med hjertevarme. Hans arbeid for å fremme trivsel og livskvalitet, enten det var på et ungdomshjem, sykehjem eller pasientrom, vil fortsette å inspirere oss. Erik var «hel ved», en hedersmann på alle måter. Han viste oss at selv små handlinger kan gjøre en stor forskjell. Vi er svært takknemlig for hans engasjement og tydelige stemme for diakonien og for Haraldsplass, et engasjement og en stemme som var levende helt til det aller siste. Ingen handling er for liten til å gjøre en forskjell. Vi lyser fred over hans gode minne. Terje Steen Edvardsen (tidl. adm.dir. for Bergen Diakonissehjem) og Jørn-Henning Theis (adm.dir. for Stiftelsen Diakonova Haraldsplass)

Publiseringsdato 16.01.2025




Minneord

Minneord over Gunnar Prestegård

Gunnar Prestegård døde 15. September 2025. Det er med dyp takknemlighet vi minnes Gunnar Prestegård, som i perioden 1987 til 2005 var leder/forstander for Menighetssøsterhjemmet – i dag Diakonova Haraldsplass. Han var en av de store og tydelige skikkelser i vår historie, og hans virke fikk varig betydning for både stiftelsen og for det diakonale arbeidet i Norge. Gunnar Prestegård tiltrådte som forstander i en tid da både kirke og samfunn var i sterk endring. Med et våkent blikk for tiden, og en urokkelig forankring i det diakonale kallet, bidro han til å fornye og styrke institusjonen. Han holdt fast på verdiene som Menighetssøsterhjemmet var bygget på – nestekjærlighet, tjeneste og faglig dyktighet – men var samtidig visjonær nok til å se hvordan disse verdiene måtte oversettes til en ny tid. Gjennom hans ledelse ble Menighetssøsterhjemmet en institusjon som ikke bare tok vare på en stolt arv, men som også bygget broer til fremtiden. Han var opptatt av å løfte utdanning, forskning og fagutvikling, og la grunnlaget for at diakoni og sykepleie kunne gå hånd i hånd med akademisk kvalitet og profesjonell styrke. På den måten bidro han til at Menighetssøsterhjemmet fikk en tydelig plass i samfunns- og kirkeliv, og ble et hjem for generasjoner av menighetssøstre og sykepleiere. Som leder bar Gunnar Prestegård preg av integritet og klarsyn. Han hadde en evne til å samle mennesker om en felles visjon, og til å bygge tillit og fellesskap. Han var en tydelig stemme i spørsmål som gjaldt diakoniens rolle i samfunnet, og mange opplevde ham som både mentor og inspirator. I hans tid som leder ble det store strukturelle endringer i sykehussektoren som også fikk konsekvenser for de diakonale sykehusene i Oslo. Gunnar Prestegård var sentral og bidro aktivt til nyetableringen av Lovisenberg Diakonale Sykehus AS, som et resultat av at Menighetssøsterhjemmets Sykehus og Lovisenberg Sykehus ble slått sammen. Prestegårds brede kontaktnett inn mot Oslos politiske og administrative ledelse, var uten tvil viktig i denne prosessen. Som medmenneske hadde han en unik evne til å se, huske og løfte fram hver enkelt medarbeider eller student. Vi minnes ham med respekt og takknemlighet. Gjennom sitt liv og virke satte han dype spor, og hans innsats lever videre i arbeidet til Diakonova Haraldsplass og i det diakonale fellesskapet han var med på å forme. I sorgen deler vi også gleden og takknemligheten: for et rikt liv, for en omsorgsfull og visjonær leder og for en arv som fortsatt bærer frukt. Jørn- Henning Theis, administrende direktør Diakonova Haraldsplass Johnny Thorsen, styreleder Diakonova Haraldsplass

Klement Koløen til minne

Klement Koløen fra Fitjar flyttet hjem til Jesus 2. mai 2025. Han oppnådde den respektable alder å bli over 90 år. Han ble gift med Gerd som lever enda og de fikk tre barn Terje, Astrid og Liv Gjertrud. Klement var en hedersmann i ordets rette betydning. Han var grundig i alt han foretok seg, og pålitelighet var et æresord. For ham var «et ord, et ord og en mann, en mann». Jeg ble kjent med Klement på et påskestevne på Framnes – året var 1960 eller 1961. Jens Rongsvåg ledet samlingen og gjestetaler var Erling Utnem. Både Klement og jeg glemte aldri bibeltimene til Utnem. Klement og jeg fant hverandre og etablerte et vennskap og et åndelig fellesskap som har holdt hele livet. Siden traff vi hverandre i forretningsøyemed. Jeg arbeidet på den tiden på «Ford» i Haugesund og firmaet Isak Koløen hvor Klement arbeidet var kunde hos oss. Da jeg ble ansatt i Norsk Gideon ble Klement en stor støtte i dette arbeidet. Han ble leder for avdelingen Sunnhordland og gjorde et glimrende arbeid her. Dessuten var han sammen med meg på utdelings turer med bibel flere steder – blant annet Nord Vestlandet og Salten i Nordland. Han kjente på en oppriktig nød for å nå de unge med Guds ord. Da det ble aktuelt å slutte seg til bevegelsen GodtNytt, var Klement med på dette. Han så her muligheten til å nå enda lenger ut med Guds ord. Nå har han nådd målet og er hjemme hos Herren. Han etterlater seg et vakkert minne – og det vil vi ta var på. Sigmund Måge

Minneord - Marian Eigeles

Lørdag 16. november sovnet teologen og lektoren Marian Eigeles stille inn på Sankthans-hjemmet i Oslo, 90 år gammel. Et mangslungent liv er endt - fra Romania til Israel og Norge. Oppveksten i Bukarest under krigen og ungdomsårene under kommunistenes regime formet Marians jødiske identitet. Som gutt lærte han hebraisk av en lokal rabbiner, og i 1951 søkte moren om utreise og emigrasjon til Israel. Men det tok syv år før kommunistene lot dem dra. I disse årene ble Marian kjent med Jesus-troende jøder, blant annet familien til Richard Wurmbrand. På reformasjonsdagen 31. oktober gav han sitt liv til Jesus og omtalte siden dagen som hans doble glede, med takk for evangeliets nåde og at han selv fikk del i den. I Bukarest begynte han også på matematikk-studiet på universitetet og fullførte det i Israel med mastergrad fra universitetet i Haifa. I denne israelske havnebyen ble Marian med i den rumensk-språklige menigheten der Magne Solheim var prest, og i fellesskap med unge Jesus-troende israelere ble interessen for bibelske studier og teologi vekket. I Haifa-menigheten møtte han også og giftet seg med Marta Øvstegård, sykepleier og menighetssøster, og i 1966 flyttet de til Norge. I Oslo tok Marian teologisk embetseksamen, pedagogisk seminar og bibliotekskolen og ble lektor i videregående skole. I kontakt med norske akademikere var han i alle år opptatt av og skrev om jøden Jesus, jødisk Jesus-forskning og sionismen, men bevarte interessen for matematikk og natur-vitenskapene. Med slektninger i Israel og USA, ble Øvstegård-slekten Marians norske familie. Han engasjerte seg i Ordet & Israel og Israelsmisjonen, hver fredag samlet Marta og Marian mange til sabbatsmåltid i sitt hjem, og de ble støttespillere i Gamlebyen menighet i Oslo. Etter at Marta døde i 2020 som ett av de første Covid-tilfellene i vårt land, har han vært omsluttet av mye omsorg fra beboerne på Simensbråten-Ekeberg seniorsenter. Når jeg møtte Marian, overså han ofte spørsmålet «Hvordan går det?» og begynte umiddelbart å omtale boken han da leste. Han var en typisk intellektuell, behersket et ti-talls språk og var humørfylt med en inderlig Jesus-tro. De siste månedene bad han stadig: «Jesus, ta meg hjem!» Nå er bønnen hørt, og vi lyser Guds fred over vår venns velsignede minne. Ole Chr M Kvarme, biskop em, og tidligere prest i Haifa og leder av Caspari Center i Jerusalem.