Thorbjørn Leines til minne

Thorbjørn Leines i Fredrikstad er død, 92 år gammel. Med ham har byen mistet en kjent mann i det maritime miljø, kirke og lokalpolitikk. I alle år hadde han tilknytning til hav og båt. Som los i 40 år førte han båter trygt langs kysten og til og fra havn. Han ble født 1. juni 1932 og vokste opp med en eldre søster og en yngre bror på gården Leines i Steigen kommune, ytterst mot Vestfjorden. Hans mor tok hånd om småbruket og ledet søndagsskolen på stedet, mens faren drev fraktefart på kysten. Allerede som barn fikk Thorbjørn erfaring med sjøen. Det var slik at noen av skolebarna bodde på øyene i Steigen. For at disse skulle slippe å være hjemmefra hele skoleåret, gikk elevene to uker på skolen og hadde to uker fri. I disse friukene var Thorbjørn med sin far. Det ble starten på livet på sjøen for unggutten. Leines tok maritim utdannelse i Trondheim og seilte deretter ute i perioden 1949-56. Da ble han ansatt som styrmann i Bergenske Dampskipsselskap. Året etter begynte han i loslære for strekningen Stavanger - Kirkenes. I 1958 tok han sertifikatet på denne strekningen og var los i nevnte selskap, for det meste for Hurtigruten, i 10 år. På fritiden utvidet han lossertifikatet til å gjelde hele strekningen Halden – Kirkenes, som innebar at alle skjær og grunner, samt fyrlykter, lys og blink, måtte huskes. Det er ytterst få som har tatt dette sertifikatet. I 1967 ble han ansatt som statslos i Fredrikstad og flyttet hit med familien etter en 10 årsperiode i Bergen. Her hadde han de fleste oppdrag på strekningen Svenskegrensa - Kristiansand og lokalt i Oslofjorden. – En av de mange hyggelige opplevelsene var å være los for dronning Margrethe om bord på «Dannebrog», fortalte han meg. I 1996 gikk han av med pensjon som los, 64 år gammel. Men det hindret ikke den sjøglade mannen å gjøre tjeneste som kaptein på «Skibladner» og på turistbåter langs kysten. Arbeidet på havet forandret seg mye under hans tid. Moderne navigasjonsutstyr er ett eksempel på fremskritt. Samtidig ble det større båter med farlig last. Leines var aktiv i Norsk Losforbund. Mange år var han medlem i styret, både som sekretær og nestformann. I tillegg var han med i utvalg og utredningsarbeid. I 1994 ble han utnevnt til æresmedlem i forbundet. Men det er ikke bare på havet han har gjort tjeneste. Han var medlem i Glemmen menighetsråd. I Y`s Men var han aktiv siden 1970, først i klubben i Fredrikstad, senere var han med å starte tilsvarende klubb i Glemmen. I det politiske liv var han tre perioder medlem i Fredrikstad bystyre, som representant for KrF. Han var også med i skatteutvalg og teknisk utvalg. I hele 23 år var han medlem i Havnestyret. Havneutvalget i Kommunenes Sentralforbund fikk også gleden av hans engasjement. Leines mottok Dronning Margrethes belønningsmedalje og Kommunenes Sentralforbunds medalje for fortjenestefull samfunnsgagnlig virksomhet i Fredrikstad kommune/Borg havnevesen. Hans siste losoppdrag som pensjonist var en paradeseilas under Tall Ships Races høsten 2005 med den russiske barken «Kruzenstern», fra Fredrikstad og ut til åpent hav. Losyrket innebar at han kom tett på naturkreftene. Jobben krevde stor nøyaktighet. Dessuten måtte han lære å opptre alene og stole på sin egen dømmekraft. Thorbjørn Leines var gift med sykepleier Magnhild fra Nordfjord, som han traff da han jobbet for et rederi i Sykkylven. Ekteparet fikk tre barn: Tove Ingrid, Anders Martin og Mariann. Senere ble familien utvidet med tre svigerdøtre og fire barnebarn. På 1970-tallet overtok Leines barndomshjemmet i Steigen og ferier med fiske og båtliv var en fest for alle generasjoner. Magnhild døde 10. mai 2020 etter 63 års ekteskap. 28. juli 2024 sovnet også Thorbjørn stille inn. Han var sosial og en person det var lett å komme i kontakt med. Mange er takknemlige for hans gode liv og tjeneste. Fred med hans minne. Tekst og foto: Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 03.08.2024




Minneord

Minneord - Marian Eigeles

Lørdag 16. november sovnet teologen og lektoren Marian Eigeles stille inn på Sankthans-hjemmet i Oslo, 90 år gammel. Et mangslungent liv er endt - fra Romania til Israel og Norge. Oppveksten i Bukarest under krigen og ungdomsårene under kommunistenes regime formet Marians jødiske identitet. Som gutt lærte han hebraisk av en lokal rabbiner, og i 1951 søkte moren om utreise og emigrasjon til Israel. Men det tok syv år før kommunistene lot dem dra. I disse årene ble Marian kjent med Jesus-troende jøder, blant annet familien til Richard Wurmbrand. På reformasjonsdagen 31. oktober gav han sitt liv til Jesus og omtalte siden dagen som hans doble glede, med takk for evangeliets nåde og at han selv fikk del i den. I Bukarest begynte han også på matematikk-studiet på universitetet og fullførte det i Israel med mastergrad fra universitetet i Haifa. I denne israelske havnebyen ble Marian med i den rumensk-språklige menigheten der Magne Solheim var prest, og i fellesskap med unge Jesus-troende israelere ble interessen for bibelske studier og teologi vekket. I Haifa-menigheten møtte han også og giftet seg med Marta Øvstegård, sykepleier og menighetssøster, og i 1966 flyttet de til Norge. I Oslo tok Marian teologisk embetseksamen, pedagogisk seminar og bibliotekskolen og ble lektor i videregående skole. I kontakt med norske akademikere var han i alle år opptatt av og skrev om jøden Jesus, jødisk Jesus-forskning og sionismen, men bevarte interessen for matematikk og natur-vitenskapene. Med slektninger i Israel og USA, ble Øvstegård-slekten Marians norske familie. Han engasjerte seg i Ordet & Israel og Israelsmisjonen, hver fredag samlet Marta og Marian mange til sabbatsmåltid i sitt hjem, og de ble støttespillere i Gamlebyen menighet i Oslo. Etter at Marta døde i 2020 som ett av de første Covid-tilfellene i vårt land, har han vært omsluttet av mye omsorg fra beboerne på Simensbråten-Ekeberg seniorsenter. Når jeg møtte Marian, overså han ofte spørsmålet «Hvordan går det?» og begynte umiddelbart å omtale boken han da leste. Han var en typisk intellektuell, behersket et ti-talls språk og var humørfylt med en inderlig Jesus-tro. De siste månedene bad han stadig: «Jesus, ta meg hjem!» Nå er bønnen hørt, og vi lyser Guds fred over vår venns velsignede minne. Ole Chr M Kvarme, biskop em, og tidligere prest i Haifa og leder av Caspari Center i Jerusalem.