Lars Solum til minne

Lars Solum, tidligere kommuneoverlege og miljøsjef i Fredrikstad, har satt dype og gode spor etter seg. Nå er han død, hele 94 år gammel. Lars ble født 18. mai 1929 og vokste opp i Sannidal. Han tok gymnaset i Oslo og høsten 1948 startet den skoleflinke karen på medisinstudiet ved Universitetet i hovedstaden. Han tilhørte det første kullet som var turnuskandidat etter det nye systemet. Kandidatene fikk liste over sykehus de kunne velge, og etter loddtrekning ble han nr. 50 og dermed sistemann. – Det var Narvik sykehus som sto igjen, men det var slett ikke det dårligste, fortalte han meg. Deretter kom han til Alta distriktslegeturnus, før veien gikk til Botsfengselet og Ila sikringsanstalt, i sivil verneplikt, og siden til Herøya, i allmennpraksis. Lars ønsket å satse på tjeneste som distriktslege og kom til Evenes, hvor han arbeidet i perioden 1959-67, med noen avbrudd, blant annet som legekonsulent ved Tuberkulosekontoret i Helsedirektoratet. Fire år fulgte som distriktslege i Enebakk. Han var eneste lege, bare med hjelp av en turnuskandidat. Det ble en strevsom tid. I tillegg deltok han i et aksjonsforskningsprogram som resulterte i boken: «Helsestasjonen i støpeskjeen». I 1971 startet han som distriktslege i Fredrikstad og Kråkerøy. Da de statlige distriktslegestillingene ble opphevet 13 år senere og overført til kommunene, ble han kommuneoverlege og helsesjef i Fredrikstad. Etter kommunesammenslutningen ble han miljøsjef, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon. Det innebar også at han var epidemilege og leder av miljørettet helsevern. Det var hans samfunnssyn som førte han inn i offentlig helsearbeid som distriktslege. Han ble spesialist i samfunnsmedisin i 1984. Lars ble kjent for sin kamp for et røykfritt miljø her i byen, et arbeid som innebar mye motstand den gang, men som folk berømmer ham for i dag. I Fredrikstad var den aktive legen med på opprettelsen av legevakt og helsesøstertjeneste med utbygging av helsestasjoner. Ved siden av sin stilling var han i perioden 1973-79 sakkyndig i skolehygieniske spørsmål i Grunnskolerådet. Lars fortalte at han var glad for å være en kristen, noe han var siden barneårene. Til sin død leste han Bibelen og andaktsbøker. Gjennom årene var han engasjert i ulike oppgaver, blant annet medlem av menighetsrådet i både Evenes, Enebakk og Kråkerøy. Han var også med i diakoni- og andre utvalg og utført kirketjeneroppgaver. Kråkerøy Kirkeforening og Fredrikstad Y´s Men Club hadde et ivrig medlem i ham. Lars traff Birgit fra Kristiansand da han startet på studiene i Oslo og paret giftet seg i 1953. – Som distriktslegekone hadde Birgit full dag som mor og oppdrager, telefondame og buffer overfor utålmodige pasienter, fortalte ektemannen, som selv ikke hadde lett for å bli sint. Ekteparet har fire barn: Laila, Nils Åge, Ingebjørg og Øyvind. En lang rekke barnebarn og oldebarn har kommet til gjennom årene, til stor glede for Birgit og Lars. Etter at hans kjære kone Birgit døde sommeren 2016, etter 62 års ekteskap, flyttet Lars fra huset på Kråkerøy til leilighet på Ørebekk. Lars bidro til sin egen helse ved å gå tur flere dager i uken. Han hadde et klart hode og kjørte bil. – Jeg takker Vår Herre og legevitenskapen for at jeg er så sprek, sa han, da jeg intervjuet ham ved 90 årsdagen. Lars Solum var en dyktig, tålmodig og hjelpsom mann. Nå har han fullført sitt livs tjeneste. 8. februar gikk han ut av tiden og inn i evigheten. Mange takker for godt utført arbeid, samt vennskap og fellesskap gjennom mange år. Fred med hans gode minne. Tekst og foto: Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 15.02.2024




Minneord

Ellen Oddlaug Haugland til minne

Vi er i sjokk etter å ha fått den ufattelige triste beskjeden om at Ellen ( 16.9-1950 - 110124) døde uventet i sitt hjem torsdag 11. januar. Ellen var jo selve bærebjelken i gruppen vår - Unge Voksne Arendal bedehus. Hun var med i Arendal bedehus , og var svært aktivt med i oppstarten av gruppa vår og en drivende kraft i virksomheten. I alle år senere har hun vært en aktiv pådriver for at vi som var med i Ungdomsgruppa / Unge Voksne på 1980 - 90 tallet fortsatt har beholdt kontakten i over 40 år. Ellen var en svært viktig person i mange sitt liv. Hun hadde evnen til å se enkeltperson og dens behov. Hun virket mye i det stille. I tillegg var hun frimodig til å dele Guds ord både for oss i Unge Voksne og var ofte ute å forkynte på bedehus og andre steder. Vi opplevde Ellens forkynnelse var så ekte og preget av mye erfaring gjennom et langt liv. Ellen jobbet i sin yngre år som barnearbeider i Indremisjonen (Normisjon) - senere mange år som diakon i Barbu menighet. Selv om hun de senere år har vært mye syk - fikk dialyse behandlinger 3 ganger i uka på sykehuset - har hun beholdt sin optimisme. Hun skrev i sin julehilsen i år at behandlingene både var hyggelig og strevsomt. Mange fine samtaler både med medpasienter og i taxien, med muslimer fra Somalia. Meningsfullt for henne som har en evangelist i magen. I sin julehilsen skrev hun også om et fint år på bedehuset på Vegårshei. Her var hun med i styret og forteller om en fin og spennende tid med flere unge som var blitt kristne og fortalte frimodig om Jesus. Ellen var siste år også aktiv med i komiteen som hadde jubileumstreff, etter over 40 år fra oppstart av Unge Voksne. Vi er nå i dyp sorg. Samtidig er vi glad for alle de gode minnene vi har gjennom mange år. Vi lyser fred over Ellens minne. Arnfinn Landsverk

Minneord om Kjell Kolden, jr.

Vår kjære, kjære Kjell døde i sitt hjem i Moosseedorf mandag kveld ved 2215-tiden. Det var hjertet som ikke klarte mere, etter minst et halvt års harde påkjenninger. Utviklet beinmargskreft var den erklærte diagnosen fra midten av november. Vi ser ikke grunn til å gå mer detaljert inn på medisinske epikriser eller behandlinger her. Men det var flere spennende dager om tilstanden hans under de ca. 4 ukene han til sammen var innlagt ved Insel-sykehuset i Bern. Ikke desto mindre kom det som et sjokk på oss mandag om at han var død. Han ble nemlig utskrevet fra sykehuset sist fredag og var ved godt mot da vi snakket med ham sist, søndag kveld. Selv om han sto overfor tøffe behandlinger fortsatt, var han nå innstilt på å ta opp et mindre antall arbeidstimer pr. uke fremover! Kjell var hele tiden så rolig og trygg under sykeleiet. Det gjorde nok godt for de fleste i omgivelsene. Men ikke for alle. Særlig Christa, som opplevde det hele på nært hold, var urolig. For oss gjorde det imidlertid godt å merke roen og tryggheten hans. Samtidig var han både nøktern og realistisk om situasjonen sin og utsiktene til snarlig friskmelding. Men over det hele merket vi hvordan Guds fred, som overgår all forstand, preget ham. Kjell hadde en trygg tro og var et frimodig vitnesbyrd om Guds allmakt, frelse og ledelse i livet hans. Det gjorde jo inntrykk på de fleste som møtte ham i voksen alder. Og i egen familie sto han grunnfestet som et trygt vitne om troen på Jesus. Selv om samlivet mellom han og Christa kunne by på utfordring, også på dette området. Men som ektefolk holdt de trofast sammen, hele tiden! Tross sin unge alder (46 år) fikk han leve et både rikt og spennende liv. Gleder og utfordringer i familielivet var en del av dette. Heldigvis mest av det første. Han var fysisk sprek: hevdet seg innen flere grener i ungdommen. Tross en arbeidsreise på ca. 30 km, i både Oslo og Sveits, var sykkelen hele tiden et viktig reisemiddel! Menneskelig sett hadde han gode evner, var rikt utrustet, og fikk bruke seg til glede og hjelp for mange, ikke bare innen familien. Skolegangen ved Ole Vig videregående bar «gode frukter»: han traff Christa under utvekslingsåret i Sveits. Senere tok han sosialøkonomisk embedseksamen ved Universität Freiburg/Sveits og Université Montesqueiu i Bordeaux/Frankrike. Senere også Mastereksamen i BA og Offentlig administrasjon ved Universität Bern. Han var beskjeden på egne vegne. Dog, ved to tilstelninger i Sveits’ Bundesamt für Verkehr fikk han utmerkelsen som beste medarbeider i departementet. Og da familien tilbrakte to år på Skedsmo, merket statsråd Liv Signe Navarsete seg snart Kjell, og tok han med seg som sitt reisefølge, innenlands som utenlands. Siste årene var han kantonal samferdselssjef i Sveits. Kjells fødsel ved Aker sykehus i 1977 ble kort kunngjort slik i Aftenposten: «Gud ga oss en sønn. Olaug og Klas». Når foreldrene nå mister sin sønn for resten av livet, må vi si som den prøvede Job i det Gamle Testamentet: «Herren ga, Herren tok, Herrens navn være lovet!» Stjørdal 17.01. Olaug og Klas Klas Kolden