Inger Johanne Johansen til minne

Inger Johanne Johansen på Rolvsøy er død, hele 92 år gammel. Mange har fått merke hennes omsorg og tjenersinn gjennom et langt og aktivt liv. Inger Johanne var en utadvendt person, spøkefull, glad i mennesker og likte å prate. Dessuten var hun et utpreget ja-mennesker, som hadde vanskelig for å si nei. Selv om hun møtte store og krevende oppgaver gjennom livet, var hun likevel takknemlig og glad. Inger Johanne ble født 29. november 1931, som den midterste av tre jenter, med Nora og Karl Rød som foreldre. Hun vokste opp på Rostadneset, med en far som var ansatt som predikant i Santalmisjon i Østfold og en hjemmearbeidende mor, som var mye syk. For den unge jenta startet arbeidslivet utenfor hjemmet med noen husposter på Mysen, før hun ble ansatt ved Fredrikstad Strømpefabrikk. Deretter fulgte en periode ved Romberg Eskefabrikk. Inger Johanne traff Erling Johansen, som hun giftet seg med i 1952, og ekteparet fikk tre barn: Marit, John Olav og Karl Johan. Inger Johanne arbeidet hjemme mens barna var små, og tok senere jobb på Stabburloftet og Gryta, i serveringen. I løpet av to år skjedd det to alvorlige bilulykker i familien. Sønnen John Olav ble alvorlig skadet i en ulykke i 1976 og ble handikappet for livet. Ektemannen Erling ble hardt skadet i 1978 og var syk i ni år, før han døde. Det var tøffe tider, men som hun sa: – Jeg fikk oppleve sannheten i Bibelens ord om at «som dine dager er, skal din styrke være». Inger Johanne fikk tidlig lære kristen tro og praksis og allerede som toåring ble hun skrevet inn i barneforeningen Santalklokken, som hennes mor stiftet og ledet. Senere tok Inger Johanne over foreningen som leder sammen med Ingeborg Melnes. Også kvinneforeningen Lille Hjelper, på Rostadneset, som ble stiftet av moren, tok hun over etter at søsteren Karin døde. Inger Johanne var dessuten aktiv i Santalens Venn, med møter på Fredly og i hjemmene. Hun bidro ellers med kjøkkentjeneste på leirstedene Sauevika, Stenbekk og Misjonssenteret. På sistnevnte sted var hun også med i styret. I Lande Musikklag var Inger Johanne også aktiv. Etter at hun flyttet til leilighet på Vallefjellet, begynte hun på Hauges Minde, hvor hun var med i styret for Søndre Rolvsøy kvinneforening. I flere år var hun formann i Velferdssenterets venner. I finanskomiteen til Fredrikstad Handikap idrettslag gjorde hun også en innsats. Videre var hun engasjert i KrF, i kulturstyret og sosialstyret i Rolvsøy, og som fylkesleder for KrFs kvinner i Østfold. Flere ganger fikk hun være med på paralympics, hvor sønnen John Olav var utøver. På Lillehammer var han med på det norske stafettlaget som tok gull i langrennspigging. – Å se handikappede i aksjon gjør noe med en, fremholdt Inger Johanne. I godt voksen alder meldte hun overgang fra Den norske kirke til Greåker Frikirke, hvor hun opplevde å bli tatt godt imot og fant åndelig fellesskap. En annen stor glede var familien, med barna, svigerbarna, barnebarna, oldebarna og sist: de to tippoldebarna. Hun sovnet stille inn på Onsøyheimen Helsepark 20. desember, etter et kort tids sykeleie. Fred med Inger Johanne Johansens gode minne! Boe Johannes Hermansen, tekst og foto

Publiseringsdato 27.12.2023




Minneord

Ellen Oddlaug Haugland til minne

Vi er i sjokk etter å ha fått den ufattelige triste beskjeden om at Ellen ( 16.9-1950 - 110124) døde uventet i sitt hjem torsdag 11. januar. Ellen var jo selve bærebjelken i gruppen vår - Unge Voksne Arendal bedehus. Hun var med i Arendal bedehus , og var svært aktivt med i oppstarten av gruppa vår og en drivende kraft i virksomheten. I alle år senere har hun vært en aktiv pådriver for at vi som var med i Ungdomsgruppa / Unge Voksne på 1980 - 90 tallet fortsatt har beholdt kontakten i over 40 år. Ellen var en svært viktig person i mange sitt liv. Hun hadde evnen til å se enkeltperson og dens behov. Hun virket mye i det stille. I tillegg var hun frimodig til å dele Guds ord både for oss i Unge Voksne og var ofte ute å forkynte på bedehus og andre steder. Vi opplevde Ellens forkynnelse var så ekte og preget av mye erfaring gjennom et langt liv. Ellen jobbet i sin yngre år som barnearbeider i Indremisjonen (Normisjon) - senere mange år som diakon i Barbu menighet. Selv om hun de senere år har vært mye syk - fikk dialyse behandlinger 3 ganger i uka på sykehuset - har hun beholdt sin optimisme. Hun skrev i sin julehilsen i år at behandlingene både var hyggelig og strevsomt. Mange fine samtaler både med medpasienter og i taxien, med muslimer fra Somalia. Meningsfullt for henne som har en evangelist i magen. I sin julehilsen skrev hun også om et fint år på bedehuset på Vegårshei. Her var hun med i styret og forteller om en fin og spennende tid med flere unge som var blitt kristne og fortalte frimodig om Jesus. Ellen var siste år også aktiv med i komiteen som hadde jubileumstreff, etter over 40 år fra oppstart av Unge Voksne. Vi er nå i dyp sorg. Samtidig er vi glad for alle de gode minnene vi har gjennom mange år. Vi lyser fred over Ellens minne. Arnfinn Landsverk

Minneord om Kjell Kolden, jr.

Vår kjære, kjære Kjell døde i sitt hjem i Moosseedorf mandag kveld ved 2215-tiden. Det var hjertet som ikke klarte mere, etter minst et halvt års harde påkjenninger. Utviklet beinmargskreft var den erklærte diagnosen fra midten av november. Vi ser ikke grunn til å gå mer detaljert inn på medisinske epikriser eller behandlinger her. Men det var flere spennende dager om tilstanden hans under de ca. 4 ukene han til sammen var innlagt ved Insel-sykehuset i Bern. Ikke desto mindre kom det som et sjokk på oss mandag om at han var død. Han ble nemlig utskrevet fra sykehuset sist fredag og var ved godt mot da vi snakket med ham sist, søndag kveld. Selv om han sto overfor tøffe behandlinger fortsatt, var han nå innstilt på å ta opp et mindre antall arbeidstimer pr. uke fremover! Kjell var hele tiden så rolig og trygg under sykeleiet. Det gjorde nok godt for de fleste i omgivelsene. Men ikke for alle. Særlig Christa, som opplevde det hele på nært hold, var urolig. For oss gjorde det imidlertid godt å merke roen og tryggheten hans. Samtidig var han både nøktern og realistisk om situasjonen sin og utsiktene til snarlig friskmelding. Men over det hele merket vi hvordan Guds fred, som overgår all forstand, preget ham. Kjell hadde en trygg tro og var et frimodig vitnesbyrd om Guds allmakt, frelse og ledelse i livet hans. Det gjorde jo inntrykk på de fleste som møtte ham i voksen alder. Og i egen familie sto han grunnfestet som et trygt vitne om troen på Jesus. Selv om samlivet mellom han og Christa kunne by på utfordring, også på dette området. Men som ektefolk holdt de trofast sammen, hele tiden! Tross sin unge alder (46 år) fikk han leve et både rikt og spennende liv. Gleder og utfordringer i familielivet var en del av dette. Heldigvis mest av det første. Han var fysisk sprek: hevdet seg innen flere grener i ungdommen. Tross en arbeidsreise på ca. 30 km, i både Oslo og Sveits, var sykkelen hele tiden et viktig reisemiddel! Menneskelig sett hadde han gode evner, var rikt utrustet, og fikk bruke seg til glede og hjelp for mange, ikke bare innen familien. Skolegangen ved Ole Vig videregående bar «gode frukter»: han traff Christa under utvekslingsåret i Sveits. Senere tok han sosialøkonomisk embedseksamen ved Universität Freiburg/Sveits og Université Montesqueiu i Bordeaux/Frankrike. Senere også Mastereksamen i BA og Offentlig administrasjon ved Universität Bern. Han var beskjeden på egne vegne. Dog, ved to tilstelninger i Sveits’ Bundesamt für Verkehr fikk han utmerkelsen som beste medarbeider i departementet. Og da familien tilbrakte to år på Skedsmo, merket statsråd Liv Signe Navarsete seg snart Kjell, og tok han med seg som sitt reisefølge, innenlands som utenlands. Siste årene var han kantonal samferdselssjef i Sveits. Kjells fødsel ved Aker sykehus i 1977 ble kort kunngjort slik i Aftenposten: «Gud ga oss en sønn. Olaug og Klas». Når foreldrene nå mister sin sønn for resten av livet, må vi si som den prøvede Job i det Gamle Testamentet: «Herren ga, Herren tok, Herrens navn være lovet!» Stjørdal 17.01. Olaug og Klas Klas Kolden