Han var gründeren og misjonsmannen. Nå er livsløpet over for Kristian Olimb, som fylte 95 år tidligere i år. Han gikk bort, eller skal vi heller si hjem, til sin himmelske Far, 11. august. Kristian ble født 25. mars 1928 og kom fra enkle kår i Lunner på Hadeland. Han vokste opp sammen med sine tre brødre på et gårdsbruk, med fem kuer, sauer, griser og høner. Det var ikke bilvei dit, og barna måtte gå på ski om vinteren. Etter førstegangstjenesten startet Kristian sammen med en av sine brødre, to transportable grusverk. På Rød i Råde hadde Felleskjøpet behov for oppgradering av veier, og slik kom Kristian til bygda. Kristian etablerte eget firma i 1957. Grusverkene ble solgt og han satset i stedet på anleggsvirksomhet, ikke minst kommunal utbygging av vann- og avløp. Han var kreativ og tenkte at det måtte være mulig å legge rør på en enklere måte, uten å grave. Han reiste derfor til USA i 1969 og kom hjem med to maskiner som borer i løsmasse og presser rør uten å grave. Dessuten startet gründeren som den første i Norge med varmsliping av asfaltdekke, som senere ble utviklet til såling av hjulspor. I tillegg kjøpte han lisens for rørfornying etter et engelsk prinsipp som bygger nye rør i gamle. – I stedet for å fjerne gamle rør og montere nye, rehabiliterer vi rørene på innsiden av det eksisterende rørnettet. Dette gir kortere installasjonstid og mindre belastning for folk, miljø og infrastruktur, fortalte Kristian, som i 2001 fikk Kongens fortjenstmedalje i gull for sin banebrytende innsats. Etter at Kristian flyttet til Råde i 1955, traff han Karin Johanne født Lundeby, som han giftet seg med, og de fikk fem barn: Tor-Erik, Kjersti, Målfrid, Øystein og Ingjerd. Karin Johanne døde i 1982, etter hjerneblødning. Men Kristian opplevde at Gud gav ham en ny kone i Eva født Solberg. Kort tid etter at Kristian kom til bygda, ble han invitert til Råde Misjonshus. Der ble han en kristen, 27 år gammel, og siden var han trofast med i arbeidet for indre og ytre misjon. I 1961 startet han sammen med John Ringsby guttelaget Gry, hvor han var leder i 17 år, frem til han flyttet til Texneslia i Våler. I mange år var han også leder i yngreslaget på Misjonshuset. I styret for Solbukta ungdomssenter var han med i 16 år, derav ni år som formann. I Våler var han med på å bygge barnehage og misjonshus på Våk. I Råde ble han innvalgt en periode i skolestyret for KrF og var også med to perioder i fylkets arbeids- og tiltaksnemnd. Helt til sin død var han ivrig medlem i Gideon, som har utdeling av bibler som sin store oppgave. Her var han også formann i lokalavdelingen i mange år. For ti år siden flyttet Kristian og Eva tilbake til Råde. Kristian var en spreking. Etter at han passerte 70 år, var han med i Birken sju ganger på ski, sju ganger med sykkel og to ganger løpende. Han stilte også opp i Nordsjørittet. Kristian var glad i friluftsliv og fluefisking og var hver sommer i Femundsmarka og fisket. Firmaet Olimb er nå fordelt på to firmaer og har ca. 160 ansatte. Kristian var glad i å følge med på utviklingen av virksomheten, og se resultatet av det han hadde startet og fått være med å bygge opp – som må karakteriseres som et eventyr. Kristian var glad i å lese. Bibelen leste han hver dag. – Guds ord blir jeg aldri ferdig med. Den er selve veiviseren for tro og liv, sa Kristian, som holdt mange andakter gjennom årene. Kristian var veldig glad i sin store familie, med kone, barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Hans lune og omsorgsfulle vesen hadde stor betydning, ikke bare for hans nærmeste. men for alle han møtte og hadde kontakt med i arbeid og fritid. Han fikk være sprek nesten helt til det siste. Han sovnet stille inn, trygg i troen på sin Herre og Frelser. Fred med Kristian Olimbs gode minne. Boe Johannes Hermansen, tekst og foto

Det var med stor sorg vi fikk meldingen om at Johnny Bakke så plutselig ble tatt bort. Johnny var fødd på Hamar 30.07.37, men bodde en stor del av livet sitt på Vereide i Nordfjord der faren var prest. Johnny studerte teologi ved MF og ble prest han og. Så kom spørsmålet fra Misjonssambandet om han kunne bli deres utsending til Etiopia og bli lærer ved Mekane Yesus-kirken sitt presteseminar i Addis Abeba. Dette svarte Johnny og Marit ja til og kom til Addis Abeba første gangen høsten 1969 der Johnny ble lærer ved Mekane Yesus-kirkens presteseminar, Mekane Yesus Seminary (MYS). Johnny sin faglige kompetanse, hans evne til å administrere og hans måte å ta seg av studenter og medarbeidere på, ble lagt merke til, og Johnny ble snart bedt om å ta over som rektor ved MYS. Og dette ble hans spesielle og viktige misjonærtjeneste i mange år helt til de avsluttet tjenesten sin i Etiopia i 2007. Etter det var Johnny tilbake til Etiopia som foreleser ved MYS i 3-måneders perioder helt fram til 2014. Johnny var en «bauta» på mange måter. Under hans ledelse ble seminaret utvidet og utviklet og faglig fornyet. En hel generasjon av prester i Mekane Yesus-kirken fikk Johnny Bakke være med å utdanne og forme både som mennesker, som forkynnere og som dedikerte prester. MYS var ikke internasjonalt akkreditert da Johnny tok over som leder. Han startet arbeidet med akkreditering, fikk dette gjennomført, og kunne glede seg over et teologisk studiested som kunne hevde seg i internasjonal sammenheng. Men dette førte og til at han som rektor måtte forbedre sin egen kompetanse. Han brukte da et forlenget hjemmeopphold til å fullføre en doktorgrad i Uppsala og ble dr.theol. Bak doktorgraden ligger et stort forskningsarbeid om kirkens etablering i ulike folkegrupper i Etiopia. Mekane Yesus-kirken hadde en uvanlig rask vokster, noe som også Misjonssambandet fikk erfare i sitt arbeid. Denne voksteren blir gjerne omtalt som «vekkelse», men gjennom Johnny og andre sitt forskerarbeid ble forståelsen av hva som har skjedd utvidet. Hele «Vekkelsen» ble satt i en større sosial og politisk kontekst, og en fikk innblikk i den store frigjøringsprosessen som foregikk i folket på flere plan og ble til en stor grasrotbevegelse. (Ref. Asle Jøssang i boken Asante). Behovet for et studiested der teologer også kunne ta en mastergrad meldte seg, og Johnny Bakke fikk være med og arbeide fram et slikt studiested, Ethiopian Graduate School of Theology (EGST) der flere kirkesamfunn kunne sende sine kandidater. Også når det gjaldt lærebøker til undervisningen ved MYS gjorde Johnny et pionerarbeid med å få fram pastoral prekenlære i et luthersk perspektiv. Han var en misjonær som fikk en sjelden formende rolle inn mot strategiske kirkeledere i Etiopia i nyere tid. Johnny hadde og en klar visjon om at det burde være en etiopisk rektor ved MYS, og han selv ble den siste ikke-etiopiske rektoren. Da Etiopia hadde fått et kommunistisk styre og institusjoner og eiendommer ble nasjonalisert, ble også MYS overtatt av myndighetene, men de gikk tilbake på dette og MYS fikk fungere som kirkens institusjon også gjennom hele kommunistperioden. Her kom igjen Johnny sine lederevner til sin rett, og han fikk være en trygg leder i denne turbulente situasjonen. I tillegg til stillingen som rektor ved MYS var Johnny og i flere år prest ved den internasjonale menigheten til Mekane Yesus i Addis Abeba. Hit kom folk fra mange afrikanske land, fra USA og ulike land i Europa. Johnny var en god forkynner som både formidlet teksten, men og aktualiserte den inn i tilhørernes hverdag. Også etter at han ble pensjonist har han, sammen med ektefellen, Marit, vært aktiv i flere sammenhenger. Sammen var de pådrivere til å starte en gjenbruksbutikk, og Johnny har stilt opp som prestevikar når det trengtes, og han har vært forkynner og misjonsformidler ved ulike møter og sammenkomster. Johnny og Marit fikk seks barn og etter hvert har familien vokst og blitt en stor «klan». Fra Johnnys tidligere studenter kommer det nå hilsener fra store deler av verden. Han var lærer og organisator, men også rådgiver, omsorgsperson og medarbeider – noe som vi i hele misjonærkollegiet i Etiopia fikk nyte godt av, og som vi er dypt takknemlige for. Johnny fikk være aktiv helt til det siste. Han døde etter få dagers sykeleie 09.06.23. Ved Johnny Bakke sin bortgang har vi mistet en kjær medarbeider og venn, og Misjonssambandet har mistet en utsending som fikk utrettet mye! Vi lyser fred over Johnny Bakke sitt minne! Medmisjonærer v/Ivar Vegge og Osvald Hindenes

AGNES ABOUM (1949-2023) TIL MINNE Agnes Aboum, den kenyanske, anglikanske og leke kvinna som vart kjent i store delar av verda gjennom sin heilt unike personlegdom og leiarskap, døydde 31. mai i Nairobi, 73 år gamal, etter eit kort sjukeleie. Med det er ein av dei mest profilerte leiarane innan kyrkje og sivilsamfunn i Afrika, men også globalt, gått ut av tida. Vi er mange som har mista ein god og nær kollega og ven. I Noreg kjente mange ho som Dr. Agnes, ein profesjonell rådgjevar i spørsmål om kyrkja si rolle i samfunnsutviklinga. Ho bygde opp organisasjonen TABACO i Nairobi, som arbeidde med spørsmål innan misjon, utvikling og bistand i Afrika, men og i andre deler av verda. Agnes Aboum var særleg engasjert i leiarutvikling og fredsarbeid, og ho vart ein etterspurt rådgjevar og mykje nytta mellom anna av NMS, DIGNI og KN. Ho var ein viktig premissleverandør for NMS i deira arbeid med å definere ei ny misjonærrolle og finne plassen tradisjonelle misjonsorganisasjonar kan ha i dag i samhandling med kyrkjene. I 2018 vart ho æresdoktor ved VID, og ho fekk og fleire andre akademiske utmerkingar ved universitet og høgskular rundt om i verda. Agnes Aboum var eit unikt menneske, lågmælt og audmjuk på eigne vegne, men med eit varm hjarte for alle som trong støtte og ei klar røyst mot urett. Ho vart eit førebilde for mange, ikkje minst kvinner og ungdom som ho løfta fram og utrusta til leiarar. Sjølv betalte ho ein høg pris for sitt politiske engasjement og kampen for fridom i eiga land. Ho vart fengsla og levde seinare i eksil i Sverige, kor ho tok ein doktorgrad innan missiologi og samfunnsvitskap. Agnes Aboum kombinerte sin akademiske innsikt med praktisk erfaring på ein truverdig måte som gjorde at ho vart lytta til av folk på grasrota, men og av kyrkeleiare og andre leiarar i globale organisasjonar og politikarar oppå toppnivå. Då ho vart valt til leiar for Kyrkjenes verdsråds (KV) sentralkomité i 2013, var det eit naturleg val, mot mange odds. Ho var lek i en samanheng kor geistlege titlar gav prestisje, og ho var kvinne i ein tradisjonelt svært maskulin samanheng. Men hennar naturlege autoritet, vennlege leiarstil og breie erfaring, gjorde at ho raskt vart høgt respektert og lytta til. Ho la stor vekt på at KV var eit fellesskap av kyrkjer som saman arbeidde for ei betre, meir rettferdig og fredeleg verd med ei framtid for alle. Ho hadde særleg blikk for korleis kyrkjene med sine leiarar kunne gjere ein forskjell for dei marginaliserte og undertrykte. Ho levandegjorde mottoet «be og arbeid» i alt ho var med på. Alle sesjonar vart innleia og avslutta med bøn. Stundom braut ho av for å samle forsamlinga i ei bøn om rettleiing og visdom. Ho var oppteken av at KV og andre internasjonale organisasjonar skulle bruke tida og krefter på målretta programarbeid, ikkje interne stridar. Det fekk ho til, og ho kunne snakke med alle, frå alle land og alle samfunnslag. Ho kunne skjære gjennom i vanskelege saker og rette blikket mot det som var oppgåvene. Ho leia KV gjennom krevjande tider under pandemien og sto i leiaroppgåva til ho vart avløyst hausten 2022. Mange knytte nære venskapsband til henne, gjennom samarbeid og lærerike felles erfaringar. I dag takkar vi Gud for den heilt spesielle gåva ho var til sitt land og si kyrkja, og ikkje minst for den internasjonale økumeniske rørsla. Olav Fykse Tveit, preses i Bispemøtet, Den norske kyrkja Dagfinn Høybråten, generalsekretær, Kirkenes Nødhjelp Helge Gaard, generalsekretær, NMS