Jan Paus til minne

Jan Kristoffer Paus er død, vel 90 år gammel, etter en tids kreftsykdom. Han sovnet inn 11. april etter et langt og virksomt liv, i tjeneste for Gud og sine medmennesker. Han var Onsøys siste ordfører frem til kommunesammenslutningen 1. januar 1994. Samtidig ble han valgt til storkommunens første ordfører - for to år - allerede høsten 1993. Derfor ble det noen måneder med overlapping. Jan var medlem i KrF siden han fikk stemmerett. Men det var først etter at han ble ansatt i Blå Kors, at han ble mer politisk aktiv. Tidligere hadde han «bare» vært sekretær og «bollebaker» i lokallaget. Ved kommunevalget i Onsøy i 1972/73 sto han nederst på KrFs liste, men ble kumulert inn. Det ble starten på over 40 års sammenhengende tjeneste i lokalpolitikken. Paus var KrFs gruppeleder i mange år, varaordfører, og som nevnt Onsøys siste ordfører og Fredrikstads første. Han var i tillegg formann i kulturutvalget i fylket, vararepresentant til Stortinget, formann i KrFs fylkesstyre, medlem i landsstyret og leder i lokallaget. I Fredrikstad var han bla. medlem av bystyret, leder i administrasjonsutvalget og styreleder i Frevar gjennom en 10 årsperiode. Alle verv han hadde, både i politikk og misjonssammenheng, hadde han enten blitt tilbudt eller valgt til. Han var beskjeden på egne vegne, og var opptatt av å lytte og finne løsninger. Han opplevde det meste i politikken. Men det som sto tilbake var alle gledene og alle de hyggelige og fine personene han fikk møte. – Jeg har lært at det er mulig å være saklig uenig, men likevel beholde det gode vennskapet, sa politikerveteranen, som mente han hadde lett for å tro godt om mennesker. Selv som 90-åring hadde han klare meninger om styringen av samfunnet. – Jeg mener folkestyret i for stor grad er overlatt til de politiske partiene. Det hadde vært en fordel om de som skulle representerer folket var valgt ut fra andre kriterier, enn bare partiene, fremholdt han. Sitt eget parti hadde han ønsket ville trekke mer i «rød» retning, på grunn av den sosiale profilen. Paus sa at han opplevde at det ikke var mer å hente for KrFs hjertesaker i borgelig retning enn hos sosialdemokratene. Han ble født i Engelsviken 1. oktober 1932, som nummer tre i en søskenflokk på 10. Hans far var formann på hermetikkfabrikken og mor «barnehagestyrer» hjemme. Selv startet han i lære i bakeriet på Engelsviken, hvor han jobbet i 10 år. Deretter ble han ansatt på Stabburet, hvor han arbeidet i fire år. I 1958 mistet han både kona Erna og deres sønn i barselseng, og han ble alene med Gunn på vel tre år. I 1960 startet han på Indremisjonsselskapets bibelskole i Oslo og ble så ansatt som barne- og ungdomssekretær i Romerike krets av Indremisjon. To år senere kom han tilbake til Østfold, i ungdomsarbeidet i samme organisasjon. Det samme året giftet han seg med Oline. I 1972 startet et nytt kapittel. Da begynte han som kjøkkensjef i Blå Kors. I denne stillingen var jeg i 21 år, avbrudt av et år på Shetland, hvor han bygde opp en sjømannsstue for norske fiskere og oljeansatte. På Skontorp bedehus var han formann i flere foreninger. Ved overtagelsen av Sjømannskirken på Bygdøy, som var eid av Den indre Sjømannsmisjon (DISM), var han med i forhandlingsutvalget og var aktiv i virksomheten, inntil stedet ble solgt. I DISM var han også kretsformann og ulønnet kretssekretær, samt formann i landsstyret. Kretsformann har han også vært i Blå Kors. I tillegg var han lekpredikant i over 50 år. Han har alltid vært opptatt av at Guds ord må få lyde klart - til frelse og fornyelse – og var sorgfull over mye av dagens forkynnelse. Kona Oline døde for ca. 12 år siden. Siden giftet han seg med Esther fra Bærum. Ekteparet har de siste årene bodd dels i Bærum og i Engelsviken. Jan Paus etterlater seg Esther, en datter og svigersønn, to barnebarn og fire oldebarn. Fred med hans gode minne. Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 13.04.2023




Minneord

Ellen Oddlaug Haugland til minne

Vi er i sjokk etter å ha fått den ufattelige triste beskjeden om at Ellen ( 16.9-1950 - 110124) døde uventet i sitt hjem torsdag 11. januar. Ellen var jo selve bærebjelken i gruppen vår - Unge Voksne Arendal bedehus. Hun var med i Arendal bedehus , og var svært aktivt med i oppstarten av gruppa vår og en drivende kraft i virksomheten. I alle år senere har hun vært en aktiv pådriver for at vi som var med i Ungdomsgruppa / Unge Voksne på 1980 - 90 tallet fortsatt har beholdt kontakten i over 40 år. Ellen var en svært viktig person i mange sitt liv. Hun hadde evnen til å se enkeltperson og dens behov. Hun virket mye i det stille. I tillegg var hun frimodig til å dele Guds ord både for oss i Unge Voksne og var ofte ute å forkynte på bedehus og andre steder. Vi opplevde Ellens forkynnelse var så ekte og preget av mye erfaring gjennom et langt liv. Ellen jobbet i sin yngre år som barnearbeider i Indremisjonen (Normisjon) - senere mange år som diakon i Barbu menighet. Selv om hun de senere år har vært mye syk - fikk dialyse behandlinger 3 ganger i uka på sykehuset - har hun beholdt sin optimisme. Hun skrev i sin julehilsen i år at behandlingene både var hyggelig og strevsomt. Mange fine samtaler både med medpasienter og i taxien, med muslimer fra Somalia. Meningsfullt for henne som har en evangelist i magen. I sin julehilsen skrev hun også om et fint år på bedehuset på Vegårshei. Her var hun med i styret og forteller om en fin og spennende tid med flere unge som var blitt kristne og fortalte frimodig om Jesus. Ellen var siste år også aktiv med i komiteen som hadde jubileumstreff, etter over 40 år fra oppstart av Unge Voksne. Vi er nå i dyp sorg. Samtidig er vi glad for alle de gode minnene vi har gjennom mange år. Vi lyser fred over Ellens minne. Arnfinn Landsverk

Minneord om Kjell Kolden, jr.

Vår kjære, kjære Kjell døde i sitt hjem i Moosseedorf mandag kveld ved 2215-tiden. Det var hjertet som ikke klarte mere, etter minst et halvt års harde påkjenninger. Utviklet beinmargskreft var den erklærte diagnosen fra midten av november. Vi ser ikke grunn til å gå mer detaljert inn på medisinske epikriser eller behandlinger her. Men det var flere spennende dager om tilstanden hans under de ca. 4 ukene han til sammen var innlagt ved Insel-sykehuset i Bern. Ikke desto mindre kom det som et sjokk på oss mandag om at han var død. Han ble nemlig utskrevet fra sykehuset sist fredag og var ved godt mot da vi snakket med ham sist, søndag kveld. Selv om han sto overfor tøffe behandlinger fortsatt, var han nå innstilt på å ta opp et mindre antall arbeidstimer pr. uke fremover! Kjell var hele tiden så rolig og trygg under sykeleiet. Det gjorde nok godt for de fleste i omgivelsene. Men ikke for alle. Særlig Christa, som opplevde det hele på nært hold, var urolig. For oss gjorde det imidlertid godt å merke roen og tryggheten hans. Samtidig var han både nøktern og realistisk om situasjonen sin og utsiktene til snarlig friskmelding. Men over det hele merket vi hvordan Guds fred, som overgår all forstand, preget ham. Kjell hadde en trygg tro og var et frimodig vitnesbyrd om Guds allmakt, frelse og ledelse i livet hans. Det gjorde jo inntrykk på de fleste som møtte ham i voksen alder. Og i egen familie sto han grunnfestet som et trygt vitne om troen på Jesus. Selv om samlivet mellom han og Christa kunne by på utfordring, også på dette området. Men som ektefolk holdt de trofast sammen, hele tiden! Tross sin unge alder (46 år) fikk han leve et både rikt og spennende liv. Gleder og utfordringer i familielivet var en del av dette. Heldigvis mest av det første. Han var fysisk sprek: hevdet seg innen flere grener i ungdommen. Tross en arbeidsreise på ca. 30 km, i både Oslo og Sveits, var sykkelen hele tiden et viktig reisemiddel! Menneskelig sett hadde han gode evner, var rikt utrustet, og fikk bruke seg til glede og hjelp for mange, ikke bare innen familien. Skolegangen ved Ole Vig videregående bar «gode frukter»: han traff Christa under utvekslingsåret i Sveits. Senere tok han sosialøkonomisk embedseksamen ved Universität Freiburg/Sveits og Université Montesqueiu i Bordeaux/Frankrike. Senere også Mastereksamen i BA og Offentlig administrasjon ved Universität Bern. Han var beskjeden på egne vegne. Dog, ved to tilstelninger i Sveits’ Bundesamt für Verkehr fikk han utmerkelsen som beste medarbeider i departementet. Og da familien tilbrakte to år på Skedsmo, merket statsråd Liv Signe Navarsete seg snart Kjell, og tok han med seg som sitt reisefølge, innenlands som utenlands. Siste årene var han kantonal samferdselssjef i Sveits. Kjells fødsel ved Aker sykehus i 1977 ble kort kunngjort slik i Aftenposten: «Gud ga oss en sønn. Olaug og Klas». Når foreldrene nå mister sin sønn for resten av livet, må vi si som den prøvede Job i det Gamle Testamentet: «Herren ga, Herren tok, Herrens navn være lovet!» Stjørdal 17.01. Olaug og Klas Klas Kolden

Kristian Olimb til minne

Han var gründeren og misjonsmannen. Nå er livsløpet over for Kristian Olimb, som fylte 95 år tidligere i år. Han gikk bort, eller skal vi heller si hjem, til sin himmelske Far, 11. august. Kristian ble født 25. mars 1928 og kom fra enkle kår i Lunner på Hadeland. Han vokste opp sammen med sine tre brødre på et gårdsbruk, med fem kuer, sauer, griser og høner. Det var ikke bilvei dit, og barna måtte gå på ski om vinteren. Etter førstegangstjenesten startet Kristian sammen med en av sine brødre, to transportable grusverk. På Rød i Råde hadde Felleskjøpet behov for oppgradering av veier, og slik kom Kristian til bygda. Kristian etablerte eget firma i 1957. Grusverkene ble solgt og han satset i stedet på anleggsvirksomhet, ikke minst kommunal utbygging av vann- og avløp. Han var kreativ og tenkte at det måtte være mulig å legge rør på en enklere måte, uten å grave. Han reiste derfor til USA i 1969 og kom hjem med to maskiner som borer i løsmasse og presser rør uten å grave. Dessuten startet gründeren som den første i Norge med varmsliping av asfaltdekke, som senere ble utviklet til såling av hjulspor. I tillegg kjøpte han lisens for rørfornying etter et engelsk prinsipp som bygger nye rør i gamle. – I stedet for å fjerne gamle rør og montere nye, rehabiliterer vi rørene på innsiden av det eksisterende rørnettet. Dette gir kortere installasjonstid og mindre belastning for folk, miljø og infrastruktur, fortalte Kristian, som i 2001 fikk Kongens fortjenstmedalje i gull for sin banebrytende innsats. Etter at Kristian flyttet til Råde i 1955, traff han Karin Johanne født Lundeby, som han giftet seg med, og de fikk fem barn: Tor-Erik, Kjersti, Målfrid, Øystein og Ingjerd. Karin Johanne døde i 1982, etter hjerneblødning. Men Kristian opplevde at Gud gav ham en ny kone i Eva født Solberg. Kort tid etter at Kristian kom til bygda, ble han invitert til Råde Misjonshus. Der ble han en kristen, 27 år gammel, og siden var han trofast med i arbeidet for indre og ytre misjon. I 1961 startet han sammen med John Ringsby guttelaget Gry, hvor han var leder i 17 år, frem til han flyttet til Texneslia i Våler. I mange år var han også leder i yngreslaget på Misjonshuset. I styret for Solbukta ungdomssenter var han med i 16 år, derav ni år som formann. I Våler var han med på å bygge barnehage og misjonshus på Våk. I Råde ble han innvalgt en periode i skolestyret for KrF og var også med to perioder i fylkets arbeids- og tiltaksnemnd. Helt til sin død var han ivrig medlem i Gideon, som har utdeling av bibler som sin store oppgave. Her var han også formann i lokalavdelingen i mange år. For ti år siden flyttet Kristian og Eva tilbake til Råde. Kristian var en spreking. Etter at han passerte 70 år, var han med i Birken sju ganger på ski, sju ganger med sykkel og to ganger løpende. Han stilte også opp i Nordsjørittet. Kristian var glad i friluftsliv og fluefisking og var hver sommer i Femundsmarka og fisket. Firmaet Olimb er nå fordelt på to firmaer og har ca. 160 ansatte. Kristian var glad i å følge med på utviklingen av virksomheten, og se resultatet av det han hadde startet og fått være med å bygge opp – som må karakteriseres som et eventyr. Kristian var glad i å lese. Bibelen leste han hver dag. – Guds ord blir jeg aldri ferdig med. Den er selve veiviseren for tro og liv, sa Kristian, som holdt mange andakter gjennom årene. Kristian var veldig glad i sin store familie, med kone, barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Hans lune og omsorgsfulle vesen hadde stor betydning, ikke bare for hans nærmeste. men for alle han møtte og hadde kontakt med i arbeid og fritid. Han fikk være sprek nesten helt til det siste. Han sovnet stille inn, trygg i troen på sin Herre og Frelser. Fred med Kristian Olimbs gode minne. Boe Johannes Hermansen, tekst og foto

Misjonær Johnny Erik Bakke til minne

Det var med stor sorg vi fikk meldingen om at Johnny Bakke så plutselig ble tatt bort. Johnny var fødd på Hamar 30.07.37, men bodde en stor del av livet sitt på Vereide i Nordfjord der faren var prest. Johnny studerte teologi ved MF og ble prest han og. Så kom spørsmålet fra Misjonssambandet om han kunne bli deres utsending til Etiopia og bli lærer ved Mekane Yesus-kirken sitt presteseminar i Addis Abeba. Dette svarte Johnny og Marit ja til og kom til Addis Abeba første gangen høsten 1969 der Johnny ble lærer ved Mekane Yesus-kirkens presteseminar, Mekane Yesus Seminary (MYS). Johnny sin faglige kompetanse, hans evne til å administrere og hans måte å ta seg av studenter og medarbeidere på, ble lagt merke til, og Johnny ble snart bedt om å ta over som rektor ved MYS. Og dette ble hans spesielle og viktige misjonærtjeneste i mange år helt til de avsluttet tjenesten sin i Etiopia i 2007. Etter det var Johnny tilbake til Etiopia som foreleser ved MYS i 3-måneders perioder helt fram til 2014. Johnny var en «bauta» på mange måter. Under hans ledelse ble seminaret utvidet og utviklet og faglig fornyet. En hel generasjon av prester i Mekane Yesus-kirken fikk Johnny Bakke være med å utdanne og forme både som mennesker, som forkynnere og som dedikerte prester. MYS var ikke internasjonalt akkreditert da Johnny tok over som leder. Han startet arbeidet med akkreditering, fikk dette gjennomført, og kunne glede seg over et teologisk studiested som kunne hevde seg i internasjonal sammenheng. Men dette førte og til at han som rektor måtte forbedre sin egen kompetanse. Han brukte da et forlenget hjemmeopphold til å fullføre en doktorgrad i Uppsala og ble dr.theol. Bak doktorgraden ligger et stort forskningsarbeid om kirkens etablering i ulike folkegrupper i Etiopia. Mekane Yesus-kirken hadde en uvanlig rask vokster, noe som også Misjonssambandet fikk erfare i sitt arbeid. Denne voksteren blir gjerne omtalt som «vekkelse», men gjennom Johnny og andre sitt forskerarbeid ble forståelsen av hva som har skjedd utvidet. Hele «Vekkelsen» ble satt i en større sosial og politisk kontekst, og en fikk innblikk i den store frigjøringsprosessen som foregikk i folket på flere plan og ble til en stor grasrotbevegelse. (Ref. Asle Jøssang i boken Asante). Behovet for et studiested der teologer også kunne ta en mastergrad meldte seg, og Johnny Bakke fikk være med og arbeide fram et slikt studiested, Ethiopian Graduate School of Theology (EGST) der flere kirkesamfunn kunne sende sine kandidater. Også når det gjaldt lærebøker til undervisningen ved MYS gjorde Johnny et pionerarbeid med å få fram pastoral prekenlære i et luthersk perspektiv. Han var en misjonær som fikk en sjelden formende rolle inn mot strategiske kirkeledere i Etiopia i nyere tid. Johnny hadde og en klar visjon om at det burde være en etiopisk rektor ved MYS, og han selv ble den siste ikke-etiopiske rektoren. Da Etiopia hadde fått et kommunistisk styre og institusjoner og eiendommer ble nasjonalisert, ble også MYS overtatt av myndighetene, men de gikk tilbake på dette og MYS fikk fungere som kirkens institusjon også gjennom hele kommunistperioden. Her kom igjen Johnny sine lederevner til sin rett, og han fikk være en trygg leder i denne turbulente situasjonen. I tillegg til stillingen som rektor ved MYS var Johnny og i flere år prest ved den internasjonale menigheten til Mekane Yesus i Addis Abeba. Hit kom folk fra mange afrikanske land, fra USA og ulike land i Europa. Johnny var en god forkynner som både formidlet teksten, men og aktualiserte den inn i tilhørernes hverdag. Også etter at han ble pensjonist har han, sammen med ektefellen, Marit, vært aktiv i flere sammenhenger. Sammen var de pådrivere til å starte en gjenbruksbutikk, og Johnny har stilt opp som prestevikar når det trengtes, og han har vært forkynner og misjonsformidler ved ulike møter og sammenkomster. Johnny og Marit fikk seks barn og etter hvert har familien vokst og blitt en stor «klan». Fra Johnnys tidligere studenter kommer det nå hilsener fra store deler av verden. Han var lærer og organisator, men også rådgiver, omsorgsperson og medarbeider – noe som vi i hele misjonærkollegiet i Etiopia fikk nyte godt av, og som vi er dypt takknemlige for. Johnny fikk være aktiv helt til det siste. Han døde etter få dagers sykeleie 09.06.23. Ved Johnny Bakke sin bortgang har vi mistet en kjær medarbeider og venn, og Misjonssambandet har mistet en utsending som fikk utrettet mye! Vi lyser fred over Johnny Bakke sitt minne! Medmisjonærer v/Ivar Vegge og Osvald Hindenes

Minneord Agnes Aboum

AGNES ABOUM (1949-2023) TIL MINNE Agnes Aboum, den kenyanske, anglikanske og leke kvinna som vart kjent i store delar av verda gjennom sin heilt unike personlegdom og leiarskap, døydde 31. mai i Nairobi, 73 år gamal, etter eit kort sjukeleie. Med det er ein av dei mest profilerte leiarane innan kyrkje og sivilsamfunn i Afrika, men også globalt, gått ut av tida. Vi er mange som har mista ein god og nær kollega og ven. I Noreg kjente mange ho som Dr. Agnes, ein profesjonell rådgjevar i spørsmål om kyrkja si rolle i samfunnsutviklinga. Ho bygde opp organisasjonen TABACO i Nairobi, som arbeidde med spørsmål innan misjon, utvikling og bistand i Afrika, men og i andre deler av verda. Agnes Aboum var særleg engasjert i leiarutvikling og fredsarbeid, og ho vart ein etterspurt rådgjevar og mykje nytta mellom anna av NMS, DIGNI og KN. Ho var ein viktig premissleverandør for NMS i deira arbeid med å definere ei ny misjonærrolle og finne plassen tradisjonelle misjonsorganisasjonar kan ha i dag i samhandling med kyrkjene. I 2018 vart ho æresdoktor ved VID, og ho fekk og fleire andre akademiske utmerkingar ved universitet og høgskular rundt om i verda. Agnes Aboum var eit unikt menneske, lågmælt og audmjuk på eigne vegne, men med eit varm hjarte for alle som trong støtte og ei klar røyst mot urett. Ho vart eit førebilde for mange, ikkje minst kvinner og ungdom som ho løfta fram og utrusta til leiarar. Sjølv betalte ho ein høg pris for sitt politiske engasjement og kampen for fridom i eiga land. Ho vart fengsla og levde seinare i eksil i Sverige, kor ho tok ein doktorgrad innan missiologi og samfunnsvitskap. Agnes Aboum kombinerte sin akademiske innsikt med praktisk erfaring på ein truverdig måte som gjorde at ho vart lytta til av folk på grasrota, men og av kyrkeleiare og andre leiarar i globale organisasjonar og politikarar oppå toppnivå. Då ho vart valt til leiar for Kyrkjenes verdsråds (KV) sentralkomité i 2013, var det eit naturleg val, mot mange odds. Ho var lek i en samanheng kor geistlege titlar gav prestisje, og ho var kvinne i ein tradisjonelt svært maskulin samanheng. Men hennar naturlege autoritet, vennlege leiarstil og breie erfaring, gjorde at ho raskt vart høgt respektert og lytta til. Ho la stor vekt på at KV var eit fellesskap av kyrkjer som saman arbeidde for ei betre, meir rettferdig og fredeleg verd med ei framtid for alle. Ho hadde særleg blikk for korleis kyrkjene med sine leiarar kunne gjere ein forskjell for dei marginaliserte og undertrykte. Ho levandegjorde mottoet «be og arbeid» i alt ho var med på. Alle sesjonar vart innleia og avslutta med bøn. Stundom braut ho av for å samle forsamlinga i ei bøn om rettleiing og visdom. Ho var oppteken av at KV og andre internasjonale organisasjonar skulle bruke tida og krefter på målretta programarbeid, ikkje interne stridar. Det fekk ho til, og ho kunne snakke med alle, frå alle land og alle samfunnslag. Ho kunne skjære gjennom i vanskelege saker og rette blikket mot det som var oppgåvene. Ho leia KV gjennom krevjande tider under pandemien og sto i leiaroppgåva til ho vart avløyst hausten 2022. Mange knytte nære venskapsband til henne, gjennom samarbeid og lærerike felles erfaringar. I dag takkar vi Gud for den heilt spesielle gåva ho var til sitt land og si kyrkja, og ikkje minst for den internasjonale økumeniske rørsla. Olav Fykse Tveit, preses i Bispemøtet, Den norske kyrkja Dagfinn Høybråten, generalsekretær, Kirkenes Nødhjelp Helge Gaard, generalsekretær, NMS