Arne Dahl til minne

Arne Dahl har fullført sitt lange livsløp og nådd målet hjemme hos sin frelser og herre. Han døde 13. januar på Førde sentralsjukehus, hele 100 år gammel. Han fikk være sprek til det siste. Det er ikke lenge siden jeg snakket med den åndsfriske og omsorgsfulle Arne på telefonen. 24. oktober i fjor døde hans kjære kone Agnes, 97 år gammel. De traff hverandre på Sauevika, Indremisjons leirsted på Hvaler, i 1944. Agnes var leirtante og Arne var ansatt som yngresarbeider i Indremisjon. De forlovet seg i 1946 og giftet seg tre år senere. Arne ble født 9. august 1922 og vokste opp i et lærer- og indremisjonshjem på Greåker. Etter gymnaset i Sarpsborg ble han ansatt som yngressekretær i Vestre Østfold Indremisjonskrets og ble svært engasjert i leir- og yngresarbeid. Allerede før han startet på skolen, fikk han et kall til prestetjeneste: - Biskop Johan Lunde («barnebispen») var på visitas, far var organist og de samtalte om gudstjenesten. Jeg var sammen med far. Da tok biskopen det store gullkorset sitt og la rundt halsen min og sa: – Du skal bli prest. – Og slik ble det, fortalte Arne meg. Arne var en frimodig gutt og forkynte for barna i gata. I 1943 startet han på teologistudiet ved Menighetsfakultetet. Men da fakultetet ble stengt, gikk han tilbake til yngresarbeidet til krigen var over. Etter fullført teologisk studium i 1949 og praktikum året etter ble han ansatt som ungdomssekretær i Indremisjon og lærer ved Haugetun folkehøyskole. Han fikk oppleve en gullalder i barne- og ungdomsarbeidet. I 1955 gikk veien videre til Sandar i Vestfold, som kanskje var Norges største menighet med 24 tusen mennesker. De fire prestene hadde mer enn 125 konfirmanter på hvert sitt kull. Arne engasjerte seg sterkt i konfirmantarbeidet og ble tidlig trukket med i nybrottsarbeidet med planene for konfirmantarbeidet og ble formann i Konfirmasjonsutvalget for Den norske kirke. Etter 11 år i Sandar ble han ansatt som småkirkeprest i Kampen i Stavanger. Her fikk han også nærkontakt med Misjonshøgskolen, hvor han samtidig var timelærer i pastoralteologi. Hans tilknytning til Misjonsselskapet førte ham inn i landsstyret. Landsstyret i Presteforeningen fikk også nyte godt av hans engasjement. Arne sa også ja til å ta på seg tillitsverv i det sentrale diakoniutvalget i Den norske kirke. Han var dessuten formann for Norsk Diakonihøyskole og Modum Bads Nervesanatorium. I 1972 ble han ansatt som sokneprest i Bøler i Oslo, før han tre år senere ble kalt til forstander ved Diakonissehuset, en institusjon med hele 600 ansatte. Senere søkte han domproststillingen i Tønsberg. Det medførte 11 nye år i Vestfold. Han var blant annet svært opptatt med kirkens diakonale arbeid, ikke minst blant alkoholikere og stoffmisbrukere. Etter åtte år som pensjonist i Vestfold, flyttet ekteparet for vel 24 år siden til Fredrikstad, og fem år senere til Nordfjordeid, for å komme nærmere datteren Grethe og svigersønnen Einar og de neste generasjoner. Selv om kroppen ikke var så sprek de siste årene, fungerte hodet bra. Han leste mye. Bibelen, litteratur om Bibelen og bibelske spørsmål blir prioritert. Arne fremholdt at bærebjelken i hele hans liv og tjeneste var evangeliet om Jesu stedfortredende forsoning og oppstandelse. Presten fremholdt at han savnet ofte en klar Kristus-forkynnelse og han uttrykte stor bekymring for Den norske kirkes teologiske utvikling. Agnes og Arne opplevde både gleder og sorger gjennom livet. For vel 17 år siden døde deres eldste datter Inger Lise. Men det var takknemligheten som var grunntonen i livet. - Tenk å kunne oppleve alderdommen med alle dens fantastiske gaver. Med Guds nåde. God familie og venner. Og bosatt i et fredfylt hjørne av verden, sa Arne Dahl da jeg intervjuet ham ved 100 årsdagen. Vi er mange som takker Gud for alt hva han har gitt oss gjennom Arne Dahls rike og trofaste tjeneste. Gud til ære! Billedtekst: Agnes og Arne Dahl fikk et langt samliv sammen. Foto: Boe Johannes Hermansen. Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 16.01.2023




Minneord

Minneord over Eigil Alheim

Eigil Alheim (1933–2022) Eigil Alheim døde hjemme i Vennesla, søndag 6.februar, 89 år gammel. Et langt, godt og begivenhetsrikt liv er fullført. Eigil Alheim og tvillingbroren Ragnar, ble født i Halden i 1933. Far hadde arbeid på Saugbruksforeningen og seinere i NSB. Familien Alheim tilhørte Frikirken i Halden, her fikk brødrene sin oppvekst og menighetstilhørighet. Etter endt skolegang, fikk Eigil jobb som handelsskolelærer i Oslo, på Wang handelsskole. Han hadde truffet Reidun Stenerud fra Lillestrøm på Frikirkens ungdomsstevne på Stavern Folkehøyskole, Fredtun. De giftet seg i 1955. De bosatte seg på Nesodden. De fikk tre barn, Tone, Kirsten og Ingar. Familien tilhørte da Oslo Østre Frikirke. Eigil har alltid vært en glad og tjenestevillig kar, som levde midt i menigheten. Misjonen lå hans hjerte nær. De hadde et åpent hjem på Nesodden, med oppredd seng for alle misjonærer og andre som besøkte menigheten. Han nøt alles tillit og i 1970 ble han utfordret av Frikirkens ledelse om å bli misjons og synodesekretær i kirkesamfunnet. Han syntes nok dette var en for stor oppgave, og han fortalte at han ba til Gud og sa: «Da må du gi meg et ord fra Bibelen, som jeg kan skjønne er fra deg og som jeg kan bruke når jeg skal holde andakt rundt omkring i menighetene!» Eigil opplevde at Gud gav han et slikt ord, fra Jesaja 49.6: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende.» Det ble mange år i Frikirkens tjeneste for Eigil. Han var en glad forkynner, og en trofast kollega. Etter seks år som misjons og synodesekretær, fikk han i 1976 kall fra Treungen om å bli deres pastor. Der ble han i tre år og var samtidig pastor i Gjerstad (1977-1978). I årene 1979-1987 var han pastor i Arendal, og i 1987-2000 i Brunlanes. Mens han var pastor i Brunlanes ble han valgt til Synodeformann i Frikirken. Den tjenesten hadde han i 1989-1993. Som pensjonister flyttet Reidun og Eigil til Vennesla. Eigil beholdt gløden, engasjementet og det varme vitnesbyrdet om sin Herre og Frelser. Han var glad i mennesker, en god besøker, en det var godt å være i lag med. Alderen krevde sitt den siste tida, det var tydelig at nå ventet han på den tjenesten som Herren hadde for ham på den andre siden! Eigil kunne ikke synge, sa han: «Jeg har en tone - og den er falsk!» Det skal forandre seg! Han sa ja og amen til Sigvard Engesets himmelvisjon: Snart er tjenesten slutt på jord, fort som lynet går tiden. Dog fortsetter blant englekor liv og tjeneste siden. Derfor vil jeg som valgspråk ha, si og synge og mene, det som ingen kan fra meg ta: Frelst jeg er for å tjene. Vi lyser fred over Eigil Alheim sitt minne. Synodeformann Jarle Skullerud