Sverre Trandem til minne

Han var som en bauta, læreren Sverre Trandem i Råde, som nå er død, hele 97 år gammel. Trygg, trofast og pliktoppfyllende i alt han foretok seg i arbeid og fritid. Sverre ble født 6. oktober 1925 på det nordre kammerset på Prestegården i Råde, som hans foreldre Petra født Lunder og Sigurd Trandem forpaktet i perioden 1924-35, før de overtok slektsgården Hissingby mellom. Han vokste opp som den eldste i en søskenflokk på fem: Sverre, Else, Ingrid, Gudrun og Asbjørn. Faren slapp barna tidlig til i arbeidet. Sverre har fortalt at han kjørte en stor fjærharv med tre hester foran da han bare var sju år gammel. Det var mye å ta seg til på prestegården. Fjøset var fullt og de hadde seks hester og folunger. En av hestene var «prestehest» inntil sokneprest Lehmann kjøpte bil på midten av 1930-tallet. Etter folkeskolen fulgte fortsettelsesskolen i 1939-40, i det gamle bankbygget. Under krigen hjalp han til hjemme, før han fra 1945 gikk to år på Tomb Jordbruksskole. Deretter var Sverre i Tysklandsbrigaden (1947-48) og bestemte seg etter hvert for å bli lærer. Han gikk lærerskolen på Elverum i tidsrommet 1951-55 og startet som nyutdannet lærer ved gamle Alvim skole. Etter tre år skiftet han til Grålum skole, hvor han underviste frem til 1968. Da flyttet han tilbake til sin hjembygd og fortsatte med lærergjerningen. Her underviste han flere generasjoner barn. Sverre var en trofast og dyktig lærer som var interessert i sine elever, og støttet og hjalp dem på beste måte. I tillegg til lærerskolen tok han kristendom grunnfag, ex. phil og kroppsøvingskurs med godkjenning som svømmelærer. Han lærte mange å svømme, både i direkte og overført betydning. Sverre vokste opp i et hjem preget av gudsfrykt og tillit til Gud. – Både jeg og mine søsken har fått den lykke å følge i våre foreldres spor, fortalte han meg. Sverre var medlem av menighetsrådet, men likte seg best ved «fronten», som han sa. Han var yngresleder både på Grålum og i Missingmyra bedehus. Han var glad i å holde andakter og var fritidsforkynner i bedehus og hjem i langt over 50 år. Den tjenesten så han som et livskall. Hans fortellerglede og bibelkunnskap delte han med svært mange. Sverre var opptatt av at Guds ord skulle forkynnes klart og tydelig, og var sorgfull over utglidningen i lære og liv, i kirke og samfunn. Sverre var en praktiker, som brukte kropp og hender i ulikt bygningsarbeid. Blant annet bygde han en romslig familiehytte ved Elverum. Likeledes sto kaninavl, stenarbeid og jakt høyt i kurs. I alle år holdt han seg i god form, ikke minst på sykkel, inntil balansen sviktet. Men han beholdt vitalitet og livslyst. Sjakkspill og kryssord sto gjerne på programmet. Sverre var vitebegjærlig og hadde klare meninger, men det var takknemlighet som i stor grad preget ham. Og det var hans medmenneskers ve og vel som sto i fokus. Sverre giftet seg med Annfrid i 1954 og ekteparet har fire døtre: Sigrun, Reidun, Jofrid og Ragnhild. Etter hvert økte familien med flere generasjoner: ni barnebarn og sju oldebarn. Sverre gledet seg over sin store og gode familie og sto gjerne til tjeneste med en hjelpende hånd. Sverre døde fredfullt 22. desember, etter et langt og godt liv, i tjeneste for Gud og sine medmennesker. Mange er dypt takknemlige for hans omsorg. Våre tanker går til hans kjære Annfrid, barna, svigerbarna, barnebarna og oldebarna som har mistet sitt midtpunkt. Fred med Sverre Trandems rike og gode minne. Boe Johannes Hermansen, tekst og foto

Publiseringsdato 30.12.2022




Minneord

Minneord over Eigil Alheim

Eigil Alheim (1933–2022) Eigil Alheim døde hjemme i Vennesla, søndag 6.februar, 89 år gammel. Et langt, godt og begivenhetsrikt liv er fullført. Eigil Alheim og tvillingbroren Ragnar, ble født i Halden i 1933. Far hadde arbeid på Saugbruksforeningen og seinere i NSB. Familien Alheim tilhørte Frikirken i Halden, her fikk brødrene sin oppvekst og menighetstilhørighet. Etter endt skolegang, fikk Eigil jobb som handelsskolelærer i Oslo, på Wang handelsskole. Han hadde truffet Reidun Stenerud fra Lillestrøm på Frikirkens ungdomsstevne på Stavern Folkehøyskole, Fredtun. De giftet seg i 1955. De bosatte seg på Nesodden. De fikk tre barn, Tone, Kirsten og Ingar. Familien tilhørte da Oslo Østre Frikirke. Eigil har alltid vært en glad og tjenestevillig kar, som levde midt i menigheten. Misjonen lå hans hjerte nær. De hadde et åpent hjem på Nesodden, med oppredd seng for alle misjonærer og andre som besøkte menigheten. Han nøt alles tillit og i 1970 ble han utfordret av Frikirkens ledelse om å bli misjons og synodesekretær i kirkesamfunnet. Han syntes nok dette var en for stor oppgave, og han fortalte at han ba til Gud og sa: «Da må du gi meg et ord fra Bibelen, som jeg kan skjønne er fra deg og som jeg kan bruke når jeg skal holde andakt rundt omkring i menighetene!» Eigil opplevde at Gud gav han et slikt ord, fra Jesaja 49.6: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende.» Det ble mange år i Frikirkens tjeneste for Eigil. Han var en glad forkynner, og en trofast kollega. Etter seks år som misjons og synodesekretær, fikk han i 1976 kall fra Treungen om å bli deres pastor. Der ble han i tre år og var samtidig pastor i Gjerstad (1977-1978). I årene 1979-1987 var han pastor i Arendal, og i 1987-2000 i Brunlanes. Mens han var pastor i Brunlanes ble han valgt til Synodeformann i Frikirken. Den tjenesten hadde han i 1989-1993. Som pensjonister flyttet Reidun og Eigil til Vennesla. Eigil beholdt gløden, engasjementet og det varme vitnesbyrdet om sin Herre og Frelser. Han var glad i mennesker, en god besøker, en det var godt å være i lag med. Alderen krevde sitt den siste tida, det var tydelig at nå ventet han på den tjenesten som Herren hadde for ham på den andre siden! Eigil kunne ikke synge, sa han: «Jeg har en tone - og den er falsk!» Det skal forandre seg! Han sa ja og amen til Sigvard Engesets himmelvisjon: Snart er tjenesten slutt på jord, fort som lynet går tiden. Dog fortsetter blant englekor liv og tjeneste siden. Derfor vil jeg som valgspråk ha, si og synge og mene, det som ingen kan fra meg ta: Frelst jeg er for å tjene. Vi lyser fred over Eigil Alheim sitt minne. Synodeformann Jarle Skullerud