Jon Thoresen til minne

Jon Thoresen er ikke lenger iblant oss. Han døde plutselig av hjertesvikt i bil, på tur torsdag 4. august, sammen med ett av sine barnebarn. Jon ble 78 år gammel. Jon var en livsglad og engasjert person, med fortsatt planer og avtaler. Han lot seg lett engasjere og trivdes blant mennesker, i alle lag, også dem som han kalte «tilværelsens uregelmessige verb». - Det sies at der hvor alle tenker likt, er det få som tenker mye. Derfor elsker jeg annerledeshet. I spenningsfeltet mellom ulike personer, tanker og meninger finnes den livgivende dynamikken i livet, uttrykte Jon. Jon ble født i Fredrikstad 12. juli 1944, i trygge kår, sammen med en eldre søster og flere søskenbarn i nær omkrets. I 1965 tok han fatt på studiene ved Tromsø lærerskole. Dette året valgte Lærerutdanningsrådet å fordele studentene på landets ulike lærerskoler, trolig for å sikre en jevn studentstandard. Fra dette tidspunkt startet Jon det han kalte sin dannelsesreise som «nordlending». Etter fullført lærerskole og førstegangstjeneste var han lærer ved en skole på Tromsøs utkant, før han flyttet til Lyngen. Som lærer ved Solhov folkehøyskole i Lyngen traff han Gunhild-Marie som han giftet seg med. I tolv år var han rektor ved Lyngsdalen skole i industribygda Furuflaten. Tilsammen ble det 24 år som lærer i ulike skoleslag i Lyngen. I 1993 flyttet familien til Fredrikstad og Jon startet i Stiftelsen Blå Kors, i stillingen som fagutviklingskonsulent og senere pedagogisk konsulent ved ØstfoldKlinikken. Fire år senere var han med å etablere institusjonen Hauga i Råde. Som rusfeltets representant var Jon med i en tverrfaglig sammensatt gruppe som utarbeidet «Promilleprogrammet», et alternativ til soning i fengsel for promilledømte. Han var medansvarlig for å drive dette, de første årene som rusfeltets representant, senere som fulltids ansatt i Kriminalomsorgen. I 2009 ble han AFP-pensjonist og etablerte sitt enkeltmannsforetak. Han hadde fortsatt både arbeidslyst og –glede. Til godt over 70 år, hadde han sitt daglige virke på sitt kontor i Gamlebyen. Der tok han imot folk til samtale, hadde sin skrivestue og skjøttet sine ulike roller innen familierådgivning og barnevern. Jon var alltid glad i å skrive, ikke minst moderne folkeminne. En tid hadde han en fast språkspalte i Demokraten. I forbindelse med 70-årsdagen utgav han sin tredje bok: Ord for ord - vårt daglige språk. Den engasjerte personen var også glad i å holde foredrag, fortelle og underholde – både om viktige og uviktige spørsmål, som han uttrykte det. Gjennom årene hadde han flere verv, som kommunestyrerepresentant, i menighetsrådsarbeid, både i Lyngen og Onsøy. I Lyngen var han også klokker en rekke år. Han brukte også mye av sin tid som frivillig medarbeider i Kirkens Bymisjon i Fredrikstad. På Effata bedehus i Saltnes var han aktiv helt til det siste. Likeledes var han en habil sanger og hadde lovet en rekke sangoppdrag nå i høst. Ekteparet Thoresen, som de siste årene bodde i Råde, har fem barn: Eli, Kari, Margrethe, Astrid og fosterdatteren Hege, og mange barnebarn. Familien betydde mye og de var flinke til å samle familie og venner. Jon mistet sin kjære kone 9. november i fjor. Nå har også Jon fullført sin tjeneste her på jord. Det er mange som vil uttrykke takknemlighet for alt hva Jon Thoresen har fått bety gjennom sitt svært aktive liv. Fred med hans gode minne. Boe Johannes Hermansen, tekst og foto

Publiseringsdato 10.08.2022




Minneord

Minneord over Eigil Alheim

Eigil Alheim (1933–2022) Eigil Alheim døde hjemme i Vennesla, søndag 6.februar, 89 år gammel. Et langt, godt og begivenhetsrikt liv er fullført. Eigil Alheim og tvillingbroren Ragnar, ble født i Halden i 1933. Far hadde arbeid på Saugbruksforeningen og seinere i NSB. Familien Alheim tilhørte Frikirken i Halden, her fikk brødrene sin oppvekst og menighetstilhørighet. Etter endt skolegang, fikk Eigil jobb som handelsskolelærer i Oslo, på Wang handelsskole. Han hadde truffet Reidun Stenerud fra Lillestrøm på Frikirkens ungdomsstevne på Stavern Folkehøyskole, Fredtun. De giftet seg i 1955. De bosatte seg på Nesodden. De fikk tre barn, Tone, Kirsten og Ingar. Familien tilhørte da Oslo Østre Frikirke. Eigil har alltid vært en glad og tjenestevillig kar, som levde midt i menigheten. Misjonen lå hans hjerte nær. De hadde et åpent hjem på Nesodden, med oppredd seng for alle misjonærer og andre som besøkte menigheten. Han nøt alles tillit og i 1970 ble han utfordret av Frikirkens ledelse om å bli misjons og synodesekretær i kirkesamfunnet. Han syntes nok dette var en for stor oppgave, og han fortalte at han ba til Gud og sa: «Da må du gi meg et ord fra Bibelen, som jeg kan skjønne er fra deg og som jeg kan bruke når jeg skal holde andakt rundt omkring i menighetene!» Eigil opplevde at Gud gav han et slikt ord, fra Jesaja 49.6: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende.» Det ble mange år i Frikirkens tjeneste for Eigil. Han var en glad forkynner, og en trofast kollega. Etter seks år som misjons og synodesekretær, fikk han i 1976 kall fra Treungen om å bli deres pastor. Der ble han i tre år og var samtidig pastor i Gjerstad (1977-1978). I årene 1979-1987 var han pastor i Arendal, og i 1987-2000 i Brunlanes. Mens han var pastor i Brunlanes ble han valgt til Synodeformann i Frikirken. Den tjenesten hadde han i 1989-1993. Som pensjonister flyttet Reidun og Eigil til Vennesla. Eigil beholdt gløden, engasjementet og det varme vitnesbyrdet om sin Herre og Frelser. Han var glad i mennesker, en god besøker, en det var godt å være i lag med. Alderen krevde sitt den siste tida, det var tydelig at nå ventet han på den tjenesten som Herren hadde for ham på den andre siden! Eigil kunne ikke synge, sa han: «Jeg har en tone - og den er falsk!» Det skal forandre seg! Han sa ja og amen til Sigvard Engesets himmelvisjon: Snart er tjenesten slutt på jord, fort som lynet går tiden. Dog fortsetter blant englekor liv og tjeneste siden. Derfor vil jeg som valgspråk ha, si og synge og mene, det som ingen kan fra meg ta: Frelst jeg er for å tjene. Vi lyser fred over Eigil Alheim sitt minne. Synodeformann Jarle Skullerud