Minneord om Jan Herland

Jan Herland sovna stille inn på Haukeland sjukehus 26. april etter ein sjukdomsperiode. Jan var fødd 29. juni 1946 Vestby i Austfold av foreldre Ellen og Johan Herland. Herlandsslekta er frå Vestfold. Seinare kjøpte faren ein forretning i Askim og dei flytte dit. Det vart i ikkje forretningslivet for Jan. Etter vidaregåande reiste han til universitet i Oslo, der han studerte historie, tysk og kristendom. Han var ein dyktig musikkar og songar og vart med i songkoret Jubilo i Oslo. På denne tida vart han kjend med Berit, fødd Alme som gjekk på Stabekk, der ho tok eksamen som kosthaldsøkonom. Dei vart gift i Hafslo kyrkje i mai 1979. Berit hadde då fått arbeid som kokk ved helsetunet i Balestrand og dei flytte dit. Etter kort tid fekk Jan jobb som kyrkjelydssekretær. I jobben fylgde med at han skulle ha andakt på helsetunet og skulle besøka dei eldre rundt om i kommunen. Jan var glad i menneske, han var ofte ute på besøk og var ganske godt kjend med folket rundt om i dei fleste grendene. Han gjorde også teneste som organist. I tida mellom presteskifte i kommunen vart han tilsett som prestevikar. Han vart og brukt som vikarlærar ved Sygna vidaregåande skule i Balestrand der han seinare fekk fast stilling til han gjekk av med pensjon. Gravferdsdagen 6. mai var Tjugum kyrkje nær fullsett av vener, slekt og bygdefolk som ville ta avskil med ein heidersmann. Det vart lagt fleire blomehelsingar på båra med takk for godt samarbeid både i kyrkja og på bedehuset. Han var ein lyttande person som var lett å samarbeida med. På minnestunda i Bedehuset var det fleire som hadde ordet og tok fram frå sitt samarbeid med Jan. I andakta til slutt vart det minna om mottoet frå dødsannonsa: Alt av nåde. Me kan ingen ting gjera til vår frelse og vandring. Alt er av ufortent nåde om me skal nå heim til himmelen Jan etterlet seg kona, to søner, to svigerdøtre og tre barnebarn. Gud signe Jan sitt gode minne. Så er den venen ikkje mist, som sovna inn i Jesus Krist. Anders Alme

Publiseringsdato 07.06.2022




Minneord

Minneord over Eigil Alheim

Eigil Alheim (1933–2022) Eigil Alheim døde hjemme i Vennesla, søndag 6.februar, 89 år gammel. Et langt, godt og begivenhetsrikt liv er fullført. Eigil Alheim og tvillingbroren Ragnar, ble født i Halden i 1933. Far hadde arbeid på Saugbruksforeningen og seinere i NSB. Familien Alheim tilhørte Frikirken i Halden, her fikk brødrene sin oppvekst og menighetstilhørighet. Etter endt skolegang, fikk Eigil jobb som handelsskolelærer i Oslo, på Wang handelsskole. Han hadde truffet Reidun Stenerud fra Lillestrøm på Frikirkens ungdomsstevne på Stavern Folkehøyskole, Fredtun. De giftet seg i 1955. De bosatte seg på Nesodden. De fikk tre barn, Tone, Kirsten og Ingar. Familien tilhørte da Oslo Østre Frikirke. Eigil har alltid vært en glad og tjenestevillig kar, som levde midt i menigheten. Misjonen lå hans hjerte nær. De hadde et åpent hjem på Nesodden, med oppredd seng for alle misjonærer og andre som besøkte menigheten. Han nøt alles tillit og i 1970 ble han utfordret av Frikirkens ledelse om å bli misjons og synodesekretær i kirkesamfunnet. Han syntes nok dette var en for stor oppgave, og han fortalte at han ba til Gud og sa: «Da må du gi meg et ord fra Bibelen, som jeg kan skjønne er fra deg og som jeg kan bruke når jeg skal holde andakt rundt omkring i menighetene!» Eigil opplevde at Gud gav han et slikt ord, fra Jesaja 49.6: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende.» Det ble mange år i Frikirkens tjeneste for Eigil. Han var en glad forkynner, og en trofast kollega. Etter seks år som misjons og synodesekretær, fikk han i 1976 kall fra Treungen om å bli deres pastor. Der ble han i tre år og var samtidig pastor i Gjerstad (1977-1978). I årene 1979-1987 var han pastor i Arendal, og i 1987-2000 i Brunlanes. Mens han var pastor i Brunlanes ble han valgt til Synodeformann i Frikirken. Den tjenesten hadde han i 1989-1993. Som pensjonister flyttet Reidun og Eigil til Vennesla. Eigil beholdt gløden, engasjementet og det varme vitnesbyrdet om sin Herre og Frelser. Han var glad i mennesker, en god besøker, en det var godt å være i lag med. Alderen krevde sitt den siste tida, det var tydelig at nå ventet han på den tjenesten som Herren hadde for ham på den andre siden! Eigil kunne ikke synge, sa han: «Jeg har en tone - og den er falsk!» Det skal forandre seg! Han sa ja og amen til Sigvard Engesets himmelvisjon: Snart er tjenesten slutt på jord, fort som lynet går tiden. Dog fortsetter blant englekor liv og tjeneste siden. Derfor vil jeg som valgspråk ha, si og synge og mene, det som ingen kan fra meg ta: Frelst jeg er for å tjene. Vi lyser fred over Eigil Alheim sitt minne. Synodeformann Jarle Skullerud