Sigmund Nerheim til minne

Sigmund Johannes Nerheim i Råde har lagt ned vandringsstaven, 84 år gammel. Alltid blid, positiv, oppmerksom og godhjertet. Det var slik vi kjente ham, blant annet som guide på Tomb. Selv om han bodde i Østfold hele sitt voksne liv, beholdt han sin klingende Rogalandsdialekt livet ut. Han ble født på Nedstrand i Ryfylke 15. mars 1938, hvor han vokste opp med en tvillingsøster og en to år yngre søster. Etter framhaldsskole jobbet han som gårdsgutt, før han 15 år gammel tok maskinlinje på skoleskipet Gann. Da han akkurat hadde passert 16, mønstret han på som maskingutt på en tankbåt. – De andre ombord sa: - Har de begynt å sende barn til sjøs nå da. Men jeg opplevde at mannskapet tok vare på hverandre. Vi var som en stor familie, fortalte han meg. Da båten kom til Australia, seks måneder etter at Sigmund mønstret på, fikk han blindtarmbetennelse og ble lagt inn på sykehus i Port Adelaide. - En tid etter operasjonen fikk jeg bo hos søsteren til sykesøsteren som hadde behandlet meg. Hun var farmerfrue og bodde på en kjempestor farm, som var som et hav med korn. De hadde også melkekyr. Det var litt av en opplevelse! - Men etter seks-sju uker, på selve juleaften, mønstret jeg på en ny tankbåt. Fra starten av sjølivet, tok det nesten to år før jeg kom hjem, fortalte Sigmund. Da avtjente han militærtjenesten hvor han det meste av tiden var stasjonert på en minelegger. Da familien var på besøk i Rygge, traff amors piler Mina, født Thorvaldsen fra Råde. Det betydde at det ikke ble mer utenriksfart for Sigmund. Han startet i stedet å jobbe i trykkeriet i Moss Dagblad, men skiftet snart over til Moss Avis. Der gikk han i lære og ble utdannet stereotypør. Etter 12 år gikk avisen over fra bly til reprofotografering. Det betydde mer utdannelse, med kurs i Oslo. Sigmund jobbet i trykkeriet i Moss Avis som reprotekniker frem til 1981. Etter ett år om bord på en reketråler, ble han ansatt som guide på Tomb, en stilling han hadde i 13 år. Med stor glede og interesse viste han omkring mange hundre mennesker. Det var besøk fra både barnehager og voksengrupper, fra inn- og utland som ville se bondegården og skolen. Menighetsmessig tilhørte ekteparet Den Frie Evangeliske Forsamling på Klippen, Saltnes. På Klippen var han med i eldsterådet og hadde oppgaven som kasserer i en årrekke, i tillegg til at han var lærer i søndagsskolen. Og i Menighetsmusikken var ekteparet med i alle år. Sigmund var opptatt av bønnens betydning og at Guds ord måtte være rettesnor for lære og liv, og ikke menneskers meninger. Ekteparet reiste på mange møter og stevner rundt om i landet og var seks ganger i Israel. Det er ikke for drøyt sagt at jødene lå ham spesielt på hjerte. Sigmund gledet seg stort over deres store familie, med barna Kai-Roger, Britt og Vidar Johannes, samt svigerbarn, barnebarn og oldebarn. De siste årene slet han med sykdom, og han sovnet inn i troen på sin Frelser Jesus Kristus, 28. april på Råde sykehjem. Jeg minnes ham i takknemlighet som en god og kjærlig venn, som alltid sa: Gud velsigne deg! Guds fred med Sigmund Nerheims gode minne. Boe Johannes Hermansen, tekst og foto

Publiseringsdato 05.05.2022




Minneord

Minneord over Eigil Alheim

Eigil Alheim (1933–2022) Eigil Alheim døde hjemme i Vennesla, søndag 6.februar, 89 år gammel. Et langt, godt og begivenhetsrikt liv er fullført. Eigil Alheim og tvillingbroren Ragnar, ble født i Halden i 1933. Far hadde arbeid på Saugbruksforeningen og seinere i NSB. Familien Alheim tilhørte Frikirken i Halden, her fikk brødrene sin oppvekst og menighetstilhørighet. Etter endt skolegang, fikk Eigil jobb som handelsskolelærer i Oslo, på Wang handelsskole. Han hadde truffet Reidun Stenerud fra Lillestrøm på Frikirkens ungdomsstevne på Stavern Folkehøyskole, Fredtun. De giftet seg i 1955. De bosatte seg på Nesodden. De fikk tre barn, Tone, Kirsten og Ingar. Familien tilhørte da Oslo Østre Frikirke. Eigil har alltid vært en glad og tjenestevillig kar, som levde midt i menigheten. Misjonen lå hans hjerte nær. De hadde et åpent hjem på Nesodden, med oppredd seng for alle misjonærer og andre som besøkte menigheten. Han nøt alles tillit og i 1970 ble han utfordret av Frikirkens ledelse om å bli misjons og synodesekretær i kirkesamfunnet. Han syntes nok dette var en for stor oppgave, og han fortalte at han ba til Gud og sa: «Da må du gi meg et ord fra Bibelen, som jeg kan skjønne er fra deg og som jeg kan bruke når jeg skal holde andakt rundt omkring i menighetene!» Eigil opplevde at Gud gav han et slikt ord, fra Jesaja 49.6: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende.» Det ble mange år i Frikirkens tjeneste for Eigil. Han var en glad forkynner, og en trofast kollega. Etter seks år som misjons og synodesekretær, fikk han i 1976 kall fra Treungen om å bli deres pastor. Der ble han i tre år og var samtidig pastor i Gjerstad (1977-1978). I årene 1979-1987 var han pastor i Arendal, og i 1987-2000 i Brunlanes. Mens han var pastor i Brunlanes ble han valgt til Synodeformann i Frikirken. Den tjenesten hadde han i 1989-1993. Som pensjonister flyttet Reidun og Eigil til Vennesla. Eigil beholdt gløden, engasjementet og det varme vitnesbyrdet om sin Herre og Frelser. Han var glad i mennesker, en god besøker, en det var godt å være i lag med. Alderen krevde sitt den siste tida, det var tydelig at nå ventet han på den tjenesten som Herren hadde for ham på den andre siden! Eigil kunne ikke synge, sa han: «Jeg har en tone - og den er falsk!» Det skal forandre seg! Han sa ja og amen til Sigvard Engesets himmelvisjon: Snart er tjenesten slutt på jord, fort som lynet går tiden. Dog fortsetter blant englekor liv og tjeneste siden. Derfor vil jeg som valgspråk ha, si og synge og mene, det som ingen kan fra meg ta: Frelst jeg er for å tjene. Vi lyser fred over Eigil Alheim sitt minne. Synodeformann Jarle Skullerud

Tore Næss til minne

Tore Næss på Gressvik i Fredrikstad er død, nær 87 år gammel. Han døde på Kalnes sykehus 19. oktober etter kort tids sykeleie. Tore ble født 27. november 1934, på Gressvik. Tore som var enebarn, fikk en aktiv oppvekst med friluftsliv, fisking, turer i skog og mark og skigåing på programmet. Han gikk på søndagsskolen og var med i speiderarbeidet. Etter folkeskolen, 16 år gammel, dro han til sjøs, først med skoleskipet Sørlandet. Han var ute under Koreakrigen og å være sjømann, var ikke fritt for dramatikk. Tore var også en periode på hvalfangst. 24. september 1960 giftet han seg med Solveig fra Lande, og ekteparet fikk døtrene Wenche og Irene. Tore jobbet hos Børsand, senere på Østfold Meieri, hvor han kjørte tankbil og leverte melk. Senere arbeidet han i byggevarefirmaet Halvorsen Karlsborg på Lande. I Sarpsborg var han ivrig med i Blå Kors, både i ungdomsforeningen og kameratklubben. Senere traff han Randi Toverud, som var enke med sønnene Geir og Atle. De giftet seg og fikk åtte år sammen, før hun døde i 1994. Tore ble etter hvert uføretrygdet og flyttet til Gran Canaria, hvor han var en del år. Her engasjerte han seg både i Den norske klubben, i Normanns forbundet og i Sjømannskirken, ikke minst i dugnadsarbeidet. Senere flyttet han tilbake til Gressvik. Tore var praktisk anlagt og fant løsninger på det meste. Han var glad i å lage mat, og som bakersønn var han en mester i å lage brød og boller. På Gressvik var han med i Røde Kors, blant annet i besøkstjenesten og i formiddagstreffet. Han var også med i Normisjon på Gressvik misjonshus og i Gressvik kirke, hvor han satt i menighetsrådet. Men han opplevde at hans engasjement i Den norske kirke ble vanskelig, på grunn av kirkens liberale utvikling i lærespørsmål. Og fant derfor ut at han måtte finne tilhørighet i et annet kirkesamfunn. Han kom i kontakt med DELK, og fant et hjem i DELKs menighet her i Østfold, hvor han meldte seg inn i 2016. Tore var et trofast medlem, som vi satte stor pris på. Han var frimodig og delte gjerne sitt vitnesbyrd, både i menigheten og i samtale med den enkelte. Han var også opptatt av forbønnens tjeneste. Tore gav oss et godt vitnesbyrd om sin tro på Gud: på nattbordet lå det en håndskrevet bønneliste, hvor mange var inkludert. Han hadde lært å kjenne en nådig Gud, som han ønsket at flere skulle bli kjent med. Vi takker alt det Tore Næss fikk bety. Boe Johannes Hermansen