Jan Vidar Mathisen til minne

Jan Vidar Mathisen i Borge er død, 75 år gammel. Med ham har en aktiv og ansvarsbevisst person lagt inn årene. Han så utfordringene og behovene, var initiativtaker, pådriver og primus motor i mange sammenhenger og med en gjennomføringsevne som imponerte mange. Han hadde et blikk for andre, ønsket å bidra, hjelpe og glede sine medmennesker. Jan Vidar ble født 19. januar 1947 og bodde de første årene på Grimsøen, før familien flyttet til Skjærviken. Han vokste opp med sin søster Reidun. Etter skolegangen var han en kort tid ansatt på Leca, før han startet i banken som senere fikk navnet Nordea. Der arbeidet han i over 40 år. Han ble en betrodd medarbeider og fikk sentrale posisjoner. Han fikk også ansvar for folk som hadde misligholdt lånene sine og var fokuset på å finne gode løsninger, ikke bare for banken, men også for kundene. En lang periode var han også hovedtillitsvalgt i banken. Etter den lange tiden i banken og de siste årene med lange reisedager til Oslo, ble han som 62-åring ansatt som kirketjener i Domkirken. Der var han en tjenestevillig, pålitelig, nøyaktig og pliktoppfyllende medarbeider til han gikk av med pensjon, vel 70 år gammel. I mange år hadde han også andre jobber ved siden av: helgebaker i Torsnes og på Cewex og regnskapsfører for forskjellige firmaer i distriktet. Forøvrig var han veldig engasjert i kirke og misjon. Først, etter at han fikk følge med Elisabeth i 1967, var de to sentrale medarbeidere på Lahellemoen misjonshus. Der var de en del av en stor vennegjeng. De giftet seg i 1969. Etter en tid i Osloveien, kjøpte ekteparet hus på Begby. Der bodde de i 25 år før de flyttet inn i enebolig på Moenfeltet. Jan Vidar kunne love bort kaker, fordi han visste at Elisabeth gjerne bakte, og Elisabeth kunne love bort skyss, for hun visste at Jan Vidar gjerne kjørte. De hadde som motto: "Klart vi skal". De stilte opp for familie, på bedehuset og i kirken. Dette var alltid viktig for begge to. De utfylte hverandre på en fin og god måte. Etter at Jan Vidar ble med i Borge menighetsråd på slutten 1980-tallet, var han ivrig medlem i hele 30 år. Han var kasserer med et brennende hjerte for alt han kunne få til for kirkene og menigheten. Særlig var han opptatt av barn og unge, og stilte opp for dem. Han hadde også sans for mennesker i nød, selv om han ikke kjente dem. Han gledet seg til fasteaksjonen hvert år. Ikke minst var han sentral i Fredrikstad kirkelige fellesråd, hvor han satt som leder i mange år. I hans tid ble det igangsatt og gjennomført store restaureringsoppgaver og bygget menighetshus. Jan Vidar var med på en reise med Misjonsalliansen til Ecuador, som skapte varige inntrykk og engasjement. Han var medlem i landsstyret i Den indre sjømannsmisjon. Elisabeth og Jan Vidar ble foreldre til døtrene Marianne og Monica. Jentene var deres store glede, og de var en typisk kjernefamilie som var sammen om alt. Med årene ble de besteforeldre til Håvard, Aina, Henrik, Julie og Anders. Jan Vidar var oppmerksom mot folk, var raus med blomster og fant alltid noe å feire med kaker og kaffe. Han skapte mye glede rundt seg, ikke bare i kirkelige kretser, men også der han så enkeltmennesker som han ville takke eller gi en påskjønnelse. Enten det var en fotballtrener for barna på Greåker, en kvinne som solgte gatemagasinet og trengte penger til jul, eller en gutt som trengte fotballsko for å få vært med på laget. De senere årene fikk Jan Vidar helseproblemer som det ble stadig mer krevende å leve med. Rett før påske ble han akutt syk, og han døde på Kalnes sykehus 19. april. Tilbake står Elisabeth etter 53 års samliv, barn, svigerbarn og barnebarn, og øvrig familie. Fred med hans gode minne. Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 02.05.2022




Minneord

Minneord over Eigil Alheim

Eigil Alheim (1933–2022) Eigil Alheim døde hjemme i Vennesla, søndag 6.februar, 89 år gammel. Et langt, godt og begivenhetsrikt liv er fullført. Eigil Alheim og tvillingbroren Ragnar, ble født i Halden i 1933. Far hadde arbeid på Saugbruksforeningen og seinere i NSB. Familien Alheim tilhørte Frikirken i Halden, her fikk brødrene sin oppvekst og menighetstilhørighet. Etter endt skolegang, fikk Eigil jobb som handelsskolelærer i Oslo, på Wang handelsskole. Han hadde truffet Reidun Stenerud fra Lillestrøm på Frikirkens ungdomsstevne på Stavern Folkehøyskole, Fredtun. De giftet seg i 1955. De bosatte seg på Nesodden. De fikk tre barn, Tone, Kirsten og Ingar. Familien tilhørte da Oslo Østre Frikirke. Eigil har alltid vært en glad og tjenestevillig kar, som levde midt i menigheten. Misjonen lå hans hjerte nær. De hadde et åpent hjem på Nesodden, med oppredd seng for alle misjonærer og andre som besøkte menigheten. Han nøt alles tillit og i 1970 ble han utfordret av Frikirkens ledelse om å bli misjons og synodesekretær i kirkesamfunnet. Han syntes nok dette var en for stor oppgave, og han fortalte at han ba til Gud og sa: «Da må du gi meg et ord fra Bibelen, som jeg kan skjønne er fra deg og som jeg kan bruke når jeg skal holde andakt rundt omkring i menighetene!» Eigil opplevde at Gud gav han et slikt ord, fra Jesaja 49.6: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende.» Det ble mange år i Frikirkens tjeneste for Eigil. Han var en glad forkynner, og en trofast kollega. Etter seks år som misjons og synodesekretær, fikk han i 1976 kall fra Treungen om å bli deres pastor. Der ble han i tre år og var samtidig pastor i Gjerstad (1977-1978). I årene 1979-1987 var han pastor i Arendal, og i 1987-2000 i Brunlanes. Mens han var pastor i Brunlanes ble han valgt til Synodeformann i Frikirken. Den tjenesten hadde han i 1989-1993. Som pensjonister flyttet Reidun og Eigil til Vennesla. Eigil beholdt gløden, engasjementet og det varme vitnesbyrdet om sin Herre og Frelser. Han var glad i mennesker, en god besøker, en det var godt å være i lag med. Alderen krevde sitt den siste tida, det var tydelig at nå ventet han på den tjenesten som Herren hadde for ham på den andre siden! Eigil kunne ikke synge, sa han: «Jeg har en tone - og den er falsk!» Det skal forandre seg! Han sa ja og amen til Sigvard Engesets himmelvisjon: Snart er tjenesten slutt på jord, fort som lynet går tiden. Dog fortsetter blant englekor liv og tjeneste siden. Derfor vil jeg som valgspråk ha, si og synge og mene, det som ingen kan fra meg ta: Frelst jeg er for å tjene. Vi lyser fred over Eigil Alheim sitt minne. Synodeformann Jarle Skullerud

Tore Næss til minne

Tore Næss på Gressvik i Fredrikstad er død, nær 87 år gammel. Han døde på Kalnes sykehus 19. oktober etter kort tids sykeleie. Tore ble født 27. november 1934, på Gressvik. Tore som var enebarn, fikk en aktiv oppvekst med friluftsliv, fisking, turer i skog og mark og skigåing på programmet. Han gikk på søndagsskolen og var med i speiderarbeidet. Etter folkeskolen, 16 år gammel, dro han til sjøs, først med skoleskipet Sørlandet. Han var ute under Koreakrigen og å være sjømann, var ikke fritt for dramatikk. Tore var også en periode på hvalfangst. 24. september 1960 giftet han seg med Solveig fra Lande, og ekteparet fikk døtrene Wenche og Irene. Tore jobbet hos Børsand, senere på Østfold Meieri, hvor han kjørte tankbil og leverte melk. Senere arbeidet han i byggevarefirmaet Halvorsen Karlsborg på Lande. I Sarpsborg var han ivrig med i Blå Kors, både i ungdomsforeningen og kameratklubben. Senere traff han Randi Toverud, som var enke med sønnene Geir og Atle. De giftet seg og fikk åtte år sammen, før hun døde i 1994. Tore ble etter hvert uføretrygdet og flyttet til Gran Canaria, hvor han var en del år. Her engasjerte han seg både i Den norske klubben, i Normanns forbundet og i Sjømannskirken, ikke minst i dugnadsarbeidet. Senere flyttet han tilbake til Gressvik. Tore var praktisk anlagt og fant løsninger på det meste. Han var glad i å lage mat, og som bakersønn var han en mester i å lage brød og boller. På Gressvik var han med i Røde Kors, blant annet i besøkstjenesten og i formiddagstreffet. Han var også med i Normisjon på Gressvik misjonshus og i Gressvik kirke, hvor han satt i menighetsrådet. Men han opplevde at hans engasjement i Den norske kirke ble vanskelig, på grunn av kirkens liberale utvikling i lærespørsmål. Og fant derfor ut at han måtte finne tilhørighet i et annet kirkesamfunn. Han kom i kontakt med DELK, og fant et hjem i DELKs menighet her i Østfold, hvor han meldte seg inn i 2016. Tore var et trofast medlem, som vi satte stor pris på. Han var frimodig og delte gjerne sitt vitnesbyrd, både i menigheten og i samtale med den enkelte. Han var også opptatt av forbønnens tjeneste. Tore gav oss et godt vitnesbyrd om sin tro på Gud: på nattbordet lå det en håndskrevet bønneliste, hvor mange var inkludert. Han hadde lært å kjenne en nådig Gud, som han ønsket at flere skulle bli kjent med. Vi takker alt det Tore Næss fikk bety. Boe Johannes Hermansen