Johs. Moan til minne

Johannes Kristian Moan i Sarpsborg døde 21. april, hele 94 år gammel. Han sovnet inn dagen etter at han hadde fulgt sin kjære kone, Inger Johanne, til graven. Johs. var en svært aktiv og sosial person og kjørte bil til han var over 90 år. - Jeg gleder meg over livet, opplever at jeg har oppgaver og blir så rikt velsignet, sa han da jeg intervjuet ham i anledning 90-årsdagen. Johs. ble født 10. februar 1928 på Haugetun folkehøyskole, hvor hans far var formingslærer. Johs. vokste opp som nummer tre i en søskenflokk på fire. I 1930 ble faren lærer i Tune og familien flyttet til Greåker, hvor foreldrene bygde hus to år senere. Etter sju år på Greåker skole, gikk Johs. realskolen og tok engelsk artium i Sarpsborg, før han avtjente militærtjenesten i Tysklandsbrigaden, og ble senere fenrik/sanitetssjef i HV i Tune. Etter fire år på Oslo off. lærerskole, ble Johs. ansatt som lærer i Tune kommune og var blant annet lærer på Grålum skole. Etter en god periode som rådgiver ved Tindlund ungdomsskole, ble han rektor på den nye Hannestad skole, som startet opp i 1974. Her var han i arbeid til han gikk av med pensjon 66 år gammel. - Jeg har alltid stortrives som lærer og rektor, og kan ikke huske at jeg har blitt uvenner med en eneste elev, fortalte han. Johs. var av den ansvarsbevisste typen og gikk inn i en rekke oppgaver i kirke, misjon og samfunn. - Det har sammenheng med det som er grunnlaget for livet mitt, Kristus er både min frelser og livsledsager. Hele livet har jeg fått leve i denne tro, understrekte han. Johs. fortalte om gode og viktige år hjemme, på søndagsskole og gutteforening på Hannestad gamle bedehus, yngres på Betania bedehus (Greåker) og på Sauevika leirsted. På Sauevika var han med første gang da han var to år gammel, da hans far snekret for «onkel Ludvig» som drev guttehjemmet. Siden var han på Sauevika nesten hvert eneste år senere, som leirdeltager eller leder. Johs. var også med i styret for leirstedet og var et ivrig medlem i ”Klippen”, en av Sauevika-ringene. Dessuten var han formann i ungdomskomiteen og medlem i kretsstyret i Indremisjonskretsen, leder av pensjonistutvalget og mangeårig fritidsforkynner. På Hannestad bedehus hadde ekteparet sitt åndelige hjem. Johs. var med i byggekomiteen for nye Hannestad bedehus, som ble innviet i 1985. Da virksomheten fra Betania og Hannestad ble samlet fra 2001, var det Inger Johanne og Johs. som startet med formiddagstreffet, som de i mange år hadde medansvar for. Johs. satt også 10 år i styret for Stenbekk misjonssenter og var med da ny sal ble bygd med stor dugnadsinnsats. Både menighetsrådet i Tune og Greåker har nytt godt av hans innsats. I Greåker var han også formann. I kirkekoret i Greåker var han med fra starten i 1975 til han var over 90 år, med sin gode bass-røst. Johs. var alltid samfunnsengasjert. Hans første verv var som representant for KrF i skolestyret i Tune i 1958. Siden ble det plass i kommunestyre og formannskap, 20 år sammenhengende. Han satt også en periode i fylkestinget og fylkets administrasjonsutvalg. Fylkesskolesstyret og senere Østfold fylkes eldreråd fikk også del i hans engasjement. Sin trofaste og kjære Inger-Johanne traff han første gang på påskeleir i 1955 og det ble giftemål tre år senere. Ekteparet har tre barn: Øystein, Hans og Frøydis og fem barnebarn, alle gutter. De siste 23 årene bodde ekteparet Moan i «Tårnbygget» i Sarpsborg sentrum. Det er blitt stille etter Johs. som nå er død. Han etterlater seg et godt eksempel på engasjement og trofast tjeneste i familie, blant venner og naboer og i kirke, misjon og samfunn. Fred med Johs. Moan sitt gode minne. Boe Johannes Hermansen, tekst og foto Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 26.04.2022




Minneord

Minneord over Eigil Alheim

Eigil Alheim (1933–2022) Eigil Alheim døde hjemme i Vennesla, søndag 6.februar, 89 år gammel. Et langt, godt og begivenhetsrikt liv er fullført. Eigil Alheim og tvillingbroren Ragnar, ble født i Halden i 1933. Far hadde arbeid på Saugbruksforeningen og seinere i NSB. Familien Alheim tilhørte Frikirken i Halden, her fikk brødrene sin oppvekst og menighetstilhørighet. Etter endt skolegang, fikk Eigil jobb som handelsskolelærer i Oslo, på Wang handelsskole. Han hadde truffet Reidun Stenerud fra Lillestrøm på Frikirkens ungdomsstevne på Stavern Folkehøyskole, Fredtun. De giftet seg i 1955. De bosatte seg på Nesodden. De fikk tre barn, Tone, Kirsten og Ingar. Familien tilhørte da Oslo Østre Frikirke. Eigil har alltid vært en glad og tjenestevillig kar, som levde midt i menigheten. Misjonen lå hans hjerte nær. De hadde et åpent hjem på Nesodden, med oppredd seng for alle misjonærer og andre som besøkte menigheten. Han nøt alles tillit og i 1970 ble han utfordret av Frikirkens ledelse om å bli misjons og synodesekretær i kirkesamfunnet. Han syntes nok dette var en for stor oppgave, og han fortalte at han ba til Gud og sa: «Da må du gi meg et ord fra Bibelen, som jeg kan skjønne er fra deg og som jeg kan bruke når jeg skal holde andakt rundt omkring i menighetene!» Eigil opplevde at Gud gav han et slikt ord, fra Jesaja 49.6: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende.» Det ble mange år i Frikirkens tjeneste for Eigil. Han var en glad forkynner, og en trofast kollega. Etter seks år som misjons og synodesekretær, fikk han i 1976 kall fra Treungen om å bli deres pastor. Der ble han i tre år og var samtidig pastor i Gjerstad (1977-1978). I årene 1979-1987 var han pastor i Arendal, og i 1987-2000 i Brunlanes. Mens han var pastor i Brunlanes ble han valgt til Synodeformann i Frikirken. Den tjenesten hadde han i 1989-1993. Som pensjonister flyttet Reidun og Eigil til Vennesla. Eigil beholdt gløden, engasjementet og det varme vitnesbyrdet om sin Herre og Frelser. Han var glad i mennesker, en god besøker, en det var godt å være i lag med. Alderen krevde sitt den siste tida, det var tydelig at nå ventet han på den tjenesten som Herren hadde for ham på den andre siden! Eigil kunne ikke synge, sa han: «Jeg har en tone - og den er falsk!» Det skal forandre seg! Han sa ja og amen til Sigvard Engesets himmelvisjon: Snart er tjenesten slutt på jord, fort som lynet går tiden. Dog fortsetter blant englekor liv og tjeneste siden. Derfor vil jeg som valgspråk ha, si og synge og mene, det som ingen kan fra meg ta: Frelst jeg er for å tjene. Vi lyser fred over Eigil Alheim sitt minne. Synodeformann Jarle Skullerud