Marie Koppang til minne

Marie Koppang er død, hele 92 år. Med henne har et meget aktivt liv her i verden tatt slutt. Hennes engasjement og livsglede står igjen som et godt eksempel. Marie ble født på Lamyra gård i Lier 30. januar 1930. Hun vokste opp som nummer to av fire søsken i et harmonisk og trygt hjem, med Kaia og Sverre Fuglerud som foreldre. Etter Danvik folkehøyskole gikk Marie husmorskole og jobbet ombord på Brand V som internatleder. I 1952 giftet hun seg med Knut Koppang og flyttet til Nes gård i Skiptvet, hvor også Maries søster Synnøve giftet seg med Knuts bror, Kjell. Knut og Kjell drev gården og Marie var heller ikke redd for å ta et tak. I tiden i Skiptvet ble de tre eldste sønnene Håvard, Jostein og Kjetil født. I 1960 ble forpakterstillingen ved Råde Prestegård lyst ledig og det var ca. 80 søkere til stillingen. Marie og Knut ble tilsatt og kom dermed flyttende til Råde. Det ble gode år med nybrottsarbeid og vekst. Familien økte med to sønner: Sindre og Torgrim. Og stor aktivitet og gjestfrihet preget prestegården. Engasjementet utenom gården var også stort, og Marie hadde en enorm energi. Hun var med i 13 ulike råd, styrer og utvalg på en gang, innen kirke, misjon og politikk! Marie var søndagsskolelærer, startet yngres-lag, var med i fire misjonsforeninger, for henholdsvis NMS, NLM og Israelsmisjon. Marie hadde ellers en rekke verv i KrF. Her var hun leder i KrFs Kvinner i Østfold og dermed medlem av fylkesstyret. Hun satt også i fylkestinget og var medlem i flere fylkeskommunale nemnder og utvalg. Lokalt var hun medlem av styret i Råde KrF. Senere var hun initiativtager til Råde kirkeforening, hvor hun også var drivkraften. Hun startet både en nabogruppe og Tombringen. I menighetsrådet var hun medlem i flere perioder. Hennes kjære ektemann døde i 1979, bare 50 år gammel. Det ble et enormt savn, men livet måtte gå videre. Marie drev gården frem til 1985, da sønnen Kjetil overtok. Fra 1981 bodde Marie i Ørneveien i Karlshus, avbrudt av en periode hvor hun var husmor ved Sjømannskirken i Antwerpen, noe som passet eksperten på matlaging. Hun var også en tid ansatt som miljøarbeider ved Haugetun folkehøyskole og klokker i Råde kirke. I 2004 flyttet Marie til leilighet i Sarpsborg hvor hun viet mye tid til sin store familie med alle generasjoner. Marie var rikt utrustet, fargerik og spilte på mange strenger, i bokstavelig og overført betydning. Interessen for sang og musikk var stor. Hun sang av full hals og hun gledet mange med sitt fine pianospill. Kåserier og foredrag behersket hun også godt, med store kunnskaper og sitt smittende humør. Åpenhet, optimisme, pågangsmot og allsidighet karakteriserte henne. Hun fulgte godt med, var samfunnsengasjert, hadde stor kapasitet og fikk gjort ting i en fart. Marie ville minne sine medmennesker om at evighetsregnskapet med vår Herre og Gud er viktig. Frimodig delte hun sin tro på Jesus Kristus. Og mange søkte råd og støtte hos henne. Hun brydde seg, var alltid til stede, hadde et stort hjerte og en tilgivende kjærlighet. Vi som kjente Marie, vil takke for alt hun fikk bety for oss og for så mange andre. Hun sovnet stille inn i troen på sin frelser, Jesus Kristus, 20. mars og ble begravet fra Råde kirke 1. april. Fred med Marie Koppangs gode minne. Bildet viser Marie Koppang sammen med Frans, ett av hennes barnebarn. Foto: Privat Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 08.04.2022




Minneord

Minneord over Eigil Alheim

Eigil Alheim (1933–2022) Eigil Alheim døde hjemme i Vennesla, søndag 6.februar, 89 år gammel. Et langt, godt og begivenhetsrikt liv er fullført. Eigil Alheim og tvillingbroren Ragnar, ble født i Halden i 1933. Far hadde arbeid på Saugbruksforeningen og seinere i NSB. Familien Alheim tilhørte Frikirken i Halden, her fikk brødrene sin oppvekst og menighetstilhørighet. Etter endt skolegang, fikk Eigil jobb som handelsskolelærer i Oslo, på Wang handelsskole. Han hadde truffet Reidun Stenerud fra Lillestrøm på Frikirkens ungdomsstevne på Stavern Folkehøyskole, Fredtun. De giftet seg i 1955. De bosatte seg på Nesodden. De fikk tre barn, Tone, Kirsten og Ingar. Familien tilhørte da Oslo Østre Frikirke. Eigil har alltid vært en glad og tjenestevillig kar, som levde midt i menigheten. Misjonen lå hans hjerte nær. De hadde et åpent hjem på Nesodden, med oppredd seng for alle misjonærer og andre som besøkte menigheten. Han nøt alles tillit og i 1970 ble han utfordret av Frikirkens ledelse om å bli misjons og synodesekretær i kirkesamfunnet. Han syntes nok dette var en for stor oppgave, og han fortalte at han ba til Gud og sa: «Da må du gi meg et ord fra Bibelen, som jeg kan skjønne er fra deg og som jeg kan bruke når jeg skal holde andakt rundt omkring i menighetene!» Eigil opplevde at Gud gav han et slikt ord, fra Jesaja 49.6: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende.» Det ble mange år i Frikirkens tjeneste for Eigil. Han var en glad forkynner, og en trofast kollega. Etter seks år som misjons og synodesekretær, fikk han i 1976 kall fra Treungen om å bli deres pastor. Der ble han i tre år og var samtidig pastor i Gjerstad (1977-1978). I årene 1979-1987 var han pastor i Arendal, og i 1987-2000 i Brunlanes. Mens han var pastor i Brunlanes ble han valgt til Synodeformann i Frikirken. Den tjenesten hadde han i 1989-1993. Som pensjonister flyttet Reidun og Eigil til Vennesla. Eigil beholdt gløden, engasjementet og det varme vitnesbyrdet om sin Herre og Frelser. Han var glad i mennesker, en god besøker, en det var godt å være i lag med. Alderen krevde sitt den siste tida, det var tydelig at nå ventet han på den tjenesten som Herren hadde for ham på den andre siden! Eigil kunne ikke synge, sa han: «Jeg har en tone - og den er falsk!» Det skal forandre seg! Han sa ja og amen til Sigvard Engesets himmelvisjon: Snart er tjenesten slutt på jord, fort som lynet går tiden. Dog fortsetter blant englekor liv og tjeneste siden. Derfor vil jeg som valgspråk ha, si og synge og mene, det som ingen kan fra meg ta: Frelst jeg er for å tjene. Vi lyser fred over Eigil Alheim sitt minne. Synodeformann Jarle Skullerud