Inger Bjønness-Jacobsen til minne

Glad, takknemlig, aktiv og engasjert. Det var Inger Bjønness-Jacobsen i et nøtteskall. Nå har hun lagt ned vandringsstaven og flyttet hjem til Gud, i en alder av 93 år. Inger ble født 29. januar 1929 i Råde, som den nest eldste i en søskenflokk på fire, med Ruth og Kristian Sogn som foreldre. Hjemme fikk de god opplæring i både åndens og håndens arbeid. Etter Grimstad skole gikk Inger på realskolen og gymnaset i Moss. Deretter tok hun husmorskolen og vikarierte et halvt år som lærer ved Klokkergården skole i Råde. Dette gav mersmak og hun begynte på Sagene lærerskole, etter ett år som hushjelp hos sjømannsprest Reidar Kobro i London. Som nyutdannet lærer startet hun sin virksomhet i Moss, og underviste både ved Skarmyra, Høyden og Jeløy skoler. I 1954 giftet hun seg med Erik Bjønness-Jacobsen, sønn av soknepresten i Råde. Ekteparet flyttet til Oslo, hvor Inger var lærer i tre år ved Smestad skole. Deretter ble det en sjuårsperiode som hjemmearbeidende, mens barna var små. Familien bodde først tre år på Bøler, før de flyttet til Trondheim. I 1965 kom de tilbake til hjemfylket og bosatte seg på Tomter. Hun var fast ansatt som lærer frem til hun rundet 65 år. Senere hadde hun flere vikariater, både i Tomter og Råde, til hun var over 70. - Jeg synes det har vært «ille moro» å være lærer og var lei på å slutte, fortalte hun meg. Helt fra barnsben var Inger engasjert i kristen sammenheng. Det startet med den store barneforeningen for Santalmisjon som hennes mor drev rundt om i hjemmene. For øvrig gikk Inger «gradene» med søndagsskole, yngres og ungdomsforening. Selv ble hun allerede som ung, søndagsskolelærer på Grimstad. Som den initiativrike kvinnen hun var, startet og ledet hun flere misjonsforeninger både for barn, unge og voksne, der hun bodde gjennom livet. Dessuten: I Hobøl startet og ledet hun Eldretreffet i 20-30 år. Hun var også medlem i menighetsrådet i Tomter to perioder, og klokker i Tomter kirke. Også i politikken var hun engasjert i mange år, som sekretær i KrF i Hobøl og medlem i edruskapsnemnd og sosialstyre. Hun var også med å starte lokallagsarbeid for KrFK, ble senere formann i fylkesstyret for KrFK i Østfold og dermed også representant i fylkesstyret i KrF. Etter at hun og mannen flyttet tilbake til Råde i 1996, var hun sekretær i Råde KrF i en fireårsperiode. Like før hun ble 80 år, ble hun sekretær i seniorutvalget i KrF på fylkesplan. I Råde Bygdekvinnelag hadde hun vervet som sekretær og i misjonsgruppen Gnisten var hun leder. Samme oppgave hadde hun i fellesforeningen for Misjonsselskapet (NMS) i Råde. Og hun var en ivrig medarbeider i NMS Gjenbruk. Israelsmisjonsforeningen og Kirkeforeningen i Råde hadde også en god støttespiller i Inger. Likeledes var hun medarbeider i Kirkens SOS. - Jeg er opptatt av at vi må bry oss om hverandre og være medmennesker. Det er mange som bærer tunge byrder. Gud fjerner ikke alt ondt, men han vil være med å styrke og hjelpe oss, påpekte hun, som sammen med mannen hadde to nattevakter pr. måned til de var over 80 år. Vi må også ta med at brodering av bunader og veving var blant Ingers mange beskjeftigelser. Inger var glad i mennesker, likte å ha mye å gjøre, men sa selv at hun var litt utålmodig. Hun ønsket å bruke dagene i tjeneste for Gud og sine medmennesker. Inger ble enke i juni i fjor, da Erik døde. 27. mars fikk også Inger hjemlov. Hun etterlater seg fire barn, Jens Erik, Ruth, Kristian og Sigrun, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Fred med Inger Bjønness-Jakobsens gode minne. Boe Johannes Hermansen, tekst og foto Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 04.04.2022




Minneord

Minneord over Eigil Alheim

Eigil Alheim (1933–2022) Eigil Alheim døde hjemme i Vennesla, søndag 6.februar, 89 år gammel. Et langt, godt og begivenhetsrikt liv er fullført. Eigil Alheim og tvillingbroren Ragnar, ble født i Halden i 1933. Far hadde arbeid på Saugbruksforeningen og seinere i NSB. Familien Alheim tilhørte Frikirken i Halden, her fikk brødrene sin oppvekst og menighetstilhørighet. Etter endt skolegang, fikk Eigil jobb som handelsskolelærer i Oslo, på Wang handelsskole. Han hadde truffet Reidun Stenerud fra Lillestrøm på Frikirkens ungdomsstevne på Stavern Folkehøyskole, Fredtun. De giftet seg i 1955. De bosatte seg på Nesodden. De fikk tre barn, Tone, Kirsten og Ingar. Familien tilhørte da Oslo Østre Frikirke. Eigil har alltid vært en glad og tjenestevillig kar, som levde midt i menigheten. Misjonen lå hans hjerte nær. De hadde et åpent hjem på Nesodden, med oppredd seng for alle misjonærer og andre som besøkte menigheten. Han nøt alles tillit og i 1970 ble han utfordret av Frikirkens ledelse om å bli misjons og synodesekretær i kirkesamfunnet. Han syntes nok dette var en for stor oppgave, og han fortalte at han ba til Gud og sa: «Da må du gi meg et ord fra Bibelen, som jeg kan skjønne er fra deg og som jeg kan bruke når jeg skal holde andakt rundt omkring i menighetene!» Eigil opplevde at Gud gav han et slikt ord, fra Jesaja 49.6: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende.» Det ble mange år i Frikirkens tjeneste for Eigil. Han var en glad forkynner, og en trofast kollega. Etter seks år som misjons og synodesekretær, fikk han i 1976 kall fra Treungen om å bli deres pastor. Der ble han i tre år og var samtidig pastor i Gjerstad (1977-1978). I årene 1979-1987 var han pastor i Arendal, og i 1987-2000 i Brunlanes. Mens han var pastor i Brunlanes ble han valgt til Synodeformann i Frikirken. Den tjenesten hadde han i 1989-1993. Som pensjonister flyttet Reidun og Eigil til Vennesla. Eigil beholdt gløden, engasjementet og det varme vitnesbyrdet om sin Herre og Frelser. Han var glad i mennesker, en god besøker, en det var godt å være i lag med. Alderen krevde sitt den siste tida, det var tydelig at nå ventet han på den tjenesten som Herren hadde for ham på den andre siden! Eigil kunne ikke synge, sa han: «Jeg har en tone - og den er falsk!» Det skal forandre seg! Han sa ja og amen til Sigvard Engesets himmelvisjon: Snart er tjenesten slutt på jord, fort som lynet går tiden. Dog fortsetter blant englekor liv og tjeneste siden. Derfor vil jeg som valgspråk ha, si og synge og mene, det som ingen kan fra meg ta: Frelst jeg er for å tjene. Vi lyser fred over Eigil Alheim sitt minne. Synodeformann Jarle Skullerud

Tore Næss til minne

Tore Næss på Gressvik i Fredrikstad er død, nær 87 år gammel. Han døde på Kalnes sykehus 19. oktober etter kort tids sykeleie. Tore ble født 27. november 1934, på Gressvik. Tore som var enebarn, fikk en aktiv oppvekst med friluftsliv, fisking, turer i skog og mark og skigåing på programmet. Han gikk på søndagsskolen og var med i speiderarbeidet. Etter folkeskolen, 16 år gammel, dro han til sjøs, først med skoleskipet Sørlandet. Han var ute under Koreakrigen og å være sjømann, var ikke fritt for dramatikk. Tore var også en periode på hvalfangst. 24. september 1960 giftet han seg med Solveig fra Lande, og ekteparet fikk døtrene Wenche og Irene. Tore jobbet hos Børsand, senere på Østfold Meieri, hvor han kjørte tankbil og leverte melk. Senere arbeidet han i byggevarefirmaet Halvorsen Karlsborg på Lande. I Sarpsborg var han ivrig med i Blå Kors, både i ungdomsforeningen og kameratklubben. Senere traff han Randi Toverud, som var enke med sønnene Geir og Atle. De giftet seg og fikk åtte år sammen, før hun døde i 1994. Tore ble etter hvert uføretrygdet og flyttet til Gran Canaria, hvor han var en del år. Her engasjerte han seg både i Den norske klubben, i Normanns forbundet og i Sjømannskirken, ikke minst i dugnadsarbeidet. Senere flyttet han tilbake til Gressvik. Tore var praktisk anlagt og fant løsninger på det meste. Han var glad i å lage mat, og som bakersønn var han en mester i å lage brød og boller. På Gressvik var han med i Røde Kors, blant annet i besøkstjenesten og i formiddagstreffet. Han var også med i Normisjon på Gressvik misjonshus og i Gressvik kirke, hvor han satt i menighetsrådet. Men han opplevde at hans engasjement i Den norske kirke ble vanskelig, på grunn av kirkens liberale utvikling i lærespørsmål. Og fant derfor ut at han måtte finne tilhørighet i et annet kirkesamfunn. Han kom i kontakt med DELK, og fant et hjem i DELKs menighet her i Østfold, hvor han meldte seg inn i 2016. Tore var et trofast medlem, som vi satte stor pris på. Han var frimodig og delte gjerne sitt vitnesbyrd, både i menigheten og i samtale med den enkelte. Han var også opptatt av forbønnens tjeneste. Tore gav oss et godt vitnesbyrd om sin tro på Gud: på nattbordet lå det en håndskrevet bønneliste, hvor mange var inkludert. Han hadde lært å kjenne en nådig Gud, som han ønsket at flere skulle bli kjent med. Vi takker alt det Tore Næss fikk bety. Boe Johannes Hermansen

Ein åndeleg leiar i ordets beste forstand

Biskop Ole Nordhaug 1925-2021 Biskop emeritus Ole Nordhaug døydde fredfullt 19.september. For Den norske kyrkja er det tid for å takke for alt han gav av seg sjølv og sine gåver og evner for å dele evangeliet og byggje kyrkje gjennom eit langt og rikt liv som prest og biskop. Fleire generasjonar har nytt godt av hans initiativ og innsats. Det gjeld i lokale kyrkjelydar i Borg og Oslo, det gjeld for heile det nystarta Møre bispedømme som han vart sett til å byggje opp og leie. Men det gjeld også i ulike oppdrag til felles for heile kyrkja. Han hadde fleire år i Presteforeningens arbeid, og han tok effektive initiativ for å byggje opp og styrkje retreat-arbeidet i kyrkja. Ole Nordhaug var ein arbeidssom, praktisk, nytenkjande og initiativrik kyrkjeleiar. Han var ein åndeleg leiar i ordets beste forstand: Han var opptatt av at kyrkja – i alle ledd og nivå - fokuserte og prioriterte det som samla oss: Oppdraget med å dele evangeliet og byggje eit tenande og ope fellesskap om Ord og sakrament. Han var særleg engasjert av å få kontakt med og inkludere unge menneske. Dessutan var han opptatt av å gi positiv fokus på det åndelege livet for prestane, slik at dei fekk styrke og glede til det oppdraget vi hadde med «å holde ryktet om Jesus levende», som han kunne formulere det i ein ordinasjonstale. Han prioriterte retreat og eit regelmessig bønneliv. Det prega han i hans eige arbeid og framferd, og kunne merkast gjennom hans vâre og kloke omsorg for medarbeidarar og kyrkjelydar. Svært mange kan med oppriktig glede sjå tilbake på møter og samarbeid med Ole Nordhaug. På sitt særmerkte vis kunne han bruke humor, sin treffande replikk og sitt glade sinn som ein ressurs for fellesskapet. Det gror i spora etter han, ikkje minst i Møre bispedømme, som han makta å samle og utvikle til å arbeide på nye og nyttige måtar. Det er mange teikn på det han sådde og nærte gjennom sitt arbeid. Vi har gjennom våre eigne møter med han fått kjenne hans støtte og oppmuntring til å ta på oss oppgåver med glede. Han har gitt både frimod og kloke råd til så mange. Vi er med familien i våre tankar og bøner når det er tid for eit vemodig farvel og ein inderleg takk til Gud for biskop Ole Nordhaugs liv og teneste. Biskop i Møre Ingeborg Midttømme og preses Olav Fykse Tveit

I takknemlighet til Erling Yrkje

Da jeg leste minneordet som Geir Toskedal skrev om sin svoger, Erling Yrkje, ble jeg fylt med takknemlighet og mange minner. Og jeg tar meg den frihet å skrive noen linjer om en mann som fikk bety mye for mange unge mennesker, også meg. Erling Yrkje nådde inn til ungdommen på sin helt spesielle måte. Han var ekte, ærlig og hadde en urokkelig tillit til Bibelen. Han kunne få en flokk med ungdom til å bryte ut i latter, for så i neste øyeblikk å tørke tårer. Han prøvde aldri å forkynne det som var populært og dagsaktuelt, men det som er sant og aktuelt til alle tider. Han slo aldri av på budskapet. Det var enten frelse eller fortapelse. Innenfor eller utenfor. Erling brukte mange historier for å illustrere poenget i sin forkynnelse, ja noen av oss hadde etter hvert hørt de fleste av dem. Men alt hadde det siktemål å male et bilde av Jesus på hjertets tavle. Erling uttrykte ofte hvor glad han var i ungdommen, og det var ingen tvil om at han mente det. Han hadde sann kjærlighet og nød for at ungdommen måtte ta i mot Jesus før det var for sent. Derfor fikk han være til hjelp for så mange. Jeg husker tilbake da vi hadde han på møteuke for ungdomsforeningen, og Erling ble sittende i samtale hele kvelden. Men ikke minst på Tryggheim vgs på Nærbø fikk Erling, sammen med Kjell Haaland høste rike frukter av ordets forkynnelse. Vi som begynte året etterpå, kunne merke at noe hadde skjedd blant elevflokken. Da de to kom tilbake i 2008, fyltes dagligstuen på ny. Ikke for å høre fengende underholdning, men det som Peter kaller for det evige livs ord. Dette er dyrebare minner. Det som Bibelen sier om Enok, kan også sies om Erling. Han vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg. Menneskets dager er som et pust, og snart skal vi vandre den samme vei. Under Emmausmøtene på Lura i 2006 siterte Erling en vekkelsessang fra mellomkrigstiden som jeg fikk teksten til. I takknemlighet for hans tjeneste vil jeg gjengi noe av det han leste. Jeg ser en liten flokk, et fattig følge Foraktet var de alltid her på jord Men de er frelst fra verdens uværsbølge Nå sitter de ved himlens nattverdsbord Tenk jeg er frelst, og det er bare nåde Jeg er så glad at jeg er Jesu brud Snart faller reisedrakten, vil jeg håpe Og jeg blir kledd i lammets bryllupsskrud. Eivind Ydstebø, Kvitsøy