Inger Bjønness-Jacobsen til minne

Glad, takknemlig, aktiv og engasjert. Det var Inger Bjønness-Jacobsen i et nøtteskall. Nå har hun lagt ned vandringsstaven og flyttet hjem til Gud, i en alder av 93 år. Inger ble født 29. januar 1929 i Råde, som den nest eldste i en søskenflokk på fire, med Ruth og Kristian Sogn som foreldre. Hjemme fikk de god opplæring i både åndens og håndens arbeid. Etter Grimstad skole gikk Inger på realskolen og gymnaset i Moss. Deretter tok hun husmorskolen og vikarierte et halvt år som lærer ved Klokkergården skole i Råde. Dette gav mersmak og hun begynte på Sagene lærerskole, etter ett år som hushjelp hos sjømannsprest Reidar Kobro i London. Som nyutdannet lærer startet hun sin virksomhet i Moss, og underviste både ved Skarmyra, Høyden og Jeløy skoler. I 1954 giftet hun seg med Erik Bjønness-Jacobsen, sønn av soknepresten i Råde. Ekteparet flyttet til Oslo, hvor Inger var lærer i tre år ved Smestad skole. Deretter ble det en sjuårsperiode som hjemmearbeidende, mens barna var små. Familien bodde først tre år på Bøler, før de flyttet til Trondheim. I 1965 kom de tilbake til hjemfylket og bosatte seg på Tomter. Hun var fast ansatt som lærer frem til hun rundet 65 år. Senere hadde hun flere vikariater, både i Tomter og Råde, til hun var over 70. - Jeg synes det har vært «ille moro» å være lærer og var lei på å slutte, fortalte hun meg. Helt fra barnsben var Inger engasjert i kristen sammenheng. Det startet med den store barneforeningen for Santalmisjon som hennes mor drev rundt om i hjemmene. For øvrig gikk Inger «gradene» med søndagsskole, yngres og ungdomsforening. Selv ble hun allerede som ung, søndagsskolelærer på Grimstad. Som den initiativrike kvinnen hun var, startet og ledet hun flere misjonsforeninger både for barn, unge og voksne, der hun bodde gjennom livet. Dessuten: I Hobøl startet og ledet hun Eldretreffet i 20-30 år. Hun var også medlem i menighetsrådet i Tomter to perioder, og klokker i Tomter kirke. Også i politikken var hun engasjert i mange år, som sekretær i KrF i Hobøl og medlem i edruskapsnemnd og sosialstyre. Hun var også med å starte lokallagsarbeid for KrFK, ble senere formann i fylkesstyret for KrFK i Østfold og dermed også representant i fylkesstyret i KrF. Etter at hun og mannen flyttet tilbake til Råde i 1996, var hun sekretær i Råde KrF i en fireårsperiode. Like før hun ble 80 år, ble hun sekretær i seniorutvalget i KrF på fylkesplan. I Råde Bygdekvinnelag hadde hun vervet som sekretær og i misjonsgruppen Gnisten var hun leder. Samme oppgave hadde hun i fellesforeningen for Misjonsselskapet (NMS) i Råde. Og hun var en ivrig medarbeider i NMS Gjenbruk. Israelsmisjonsforeningen og Kirkeforeningen i Råde hadde også en god støttespiller i Inger. Likeledes var hun medarbeider i Kirkens SOS. - Jeg er opptatt av at vi må bry oss om hverandre og være medmennesker. Det er mange som bærer tunge byrder. Gud fjerner ikke alt ondt, men han vil være med å styrke og hjelpe oss, påpekte hun, som sammen med mannen hadde to nattevakter pr. måned til de var over 80 år. Vi må også ta med at brodering av bunader og veving var blant Ingers mange beskjeftigelser. Inger var glad i mennesker, likte å ha mye å gjøre, men sa selv at hun var litt utålmodig. Hun ønsket å bruke dagene i tjeneste for Gud og sine medmennesker. Inger ble enke i juni i fjor, da Erik døde. 27. mars fikk også Inger hjemlov. Hun etterlater seg fire barn, Jens Erik, Ruth, Kristian og Sigrun, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Fred med Inger Bjønness-Jakobsens gode minne. Boe Johannes Hermansen, tekst og foto Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 04.04.2022




Minneord

Minneord over Eigil Alheim

Eigil Alheim (1933–2022) Eigil Alheim døde hjemme i Vennesla, søndag 6.februar, 89 år gammel. Et langt, godt og begivenhetsrikt liv er fullført. Eigil Alheim og tvillingbroren Ragnar, ble født i Halden i 1933. Far hadde arbeid på Saugbruksforeningen og seinere i NSB. Familien Alheim tilhørte Frikirken i Halden, her fikk brødrene sin oppvekst og menighetstilhørighet. Etter endt skolegang, fikk Eigil jobb som handelsskolelærer i Oslo, på Wang handelsskole. Han hadde truffet Reidun Stenerud fra Lillestrøm på Frikirkens ungdomsstevne på Stavern Folkehøyskole, Fredtun. De giftet seg i 1955. De bosatte seg på Nesodden. De fikk tre barn, Tone, Kirsten og Ingar. Familien tilhørte da Oslo Østre Frikirke. Eigil har alltid vært en glad og tjenestevillig kar, som levde midt i menigheten. Misjonen lå hans hjerte nær. De hadde et åpent hjem på Nesodden, med oppredd seng for alle misjonærer og andre som besøkte menigheten. Han nøt alles tillit og i 1970 ble han utfordret av Frikirkens ledelse om å bli misjons og synodesekretær i kirkesamfunnet. Han syntes nok dette var en for stor oppgave, og han fortalte at han ba til Gud og sa: «Da må du gi meg et ord fra Bibelen, som jeg kan skjønne er fra deg og som jeg kan bruke når jeg skal holde andakt rundt omkring i menighetene!» Eigil opplevde at Gud gav han et slikt ord, fra Jesaja 49.6: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende.» Det ble mange år i Frikirkens tjeneste for Eigil. Han var en glad forkynner, og en trofast kollega. Etter seks år som misjons og synodesekretær, fikk han i 1976 kall fra Treungen om å bli deres pastor. Der ble han i tre år og var samtidig pastor i Gjerstad (1977-1978). I årene 1979-1987 var han pastor i Arendal, og i 1987-2000 i Brunlanes. Mens han var pastor i Brunlanes ble han valgt til Synodeformann i Frikirken. Den tjenesten hadde han i 1989-1993. Som pensjonister flyttet Reidun og Eigil til Vennesla. Eigil beholdt gløden, engasjementet og det varme vitnesbyrdet om sin Herre og Frelser. Han var glad i mennesker, en god besøker, en det var godt å være i lag med. Alderen krevde sitt den siste tida, det var tydelig at nå ventet han på den tjenesten som Herren hadde for ham på den andre siden! Eigil kunne ikke synge, sa han: «Jeg har en tone - og den er falsk!» Det skal forandre seg! Han sa ja og amen til Sigvard Engesets himmelvisjon: Snart er tjenesten slutt på jord, fort som lynet går tiden. Dog fortsetter blant englekor liv og tjeneste siden. Derfor vil jeg som valgspråk ha, si og synge og mene, det som ingen kan fra meg ta: Frelst jeg er for å tjene. Vi lyser fred over Eigil Alheim sitt minne. Synodeformann Jarle Skullerud