Åge Hermansen til minne

12.01.2022

En KrF-veteran er gått bort. Åge Hermansen sovnet stille inn i troen på sin frelser, 3. januar, 98 år gammel. Åge var født, oppvokst og bodde alle sine år i Rygge. Han ble valgt inn i Rygge kommunestyre allerede i 1956 hvor han fikk tre perioder. Han var medlem av formannskapet, og satt også i en rekke komiteer og utvalg. I Rygge KrF var han formann to perioder og senere i mange år revisor. På fylkesplan var han formann i KrFs fylkesungdomsnemnd og medlem av fylkesskolestyret. Åge giftet seg med Anne (født Guren) i 1951 og sammen fikk de tre sønner: Boe Johannes, Øystein og Arne. Han etterlater seg ni barnebarn og 17 oldebarn. Han hadde et allsidig, bredt og sterkt engasjement også utenfor politikken. Han var søndagsskolelærer, medlem av Rygge Indremisjons sangkor, engasjert på Noatun og som leirleder på Tjellholmen. Han hadde også styreverv i Rygge IL, Rygge Hagelag og Roseforeningen i Østfold. Han var medlem i Rygge Rotary, og var det siste chartermedlemmet. Åge holdt seg godt og kjørte bil helt til det siste. Stemte ved valget gjorde han også i høst. Jeg måtte ved ett tilfelle forklare min kone hvem som var far og hvem som var sønn etter en gudstjeneste i Ekholt kirke. Jobb- og karrieremessig lå ikke Åge på latsiden. Han gikk realskole, jordbruksskole, handelsgymnas og revisjonsskole. Senere tok han handelshøgskolekurs og ble foretaksøkonom. Åge ble ansatt i Riksrevisjonen i 1949, før han fire år senere bygde opp Råde regnskapskontor. Fra 1961 ble han Vansjøbygdenes brannkasse. Senere fusjonerte denne med andre brannkasser i Østfold, og fra 1987 ble Åge direktør i Gjensidige Østfold. Som pensjonist satt han flere år i styret for pensjonistforeningen i Gjensidige. Under krigen ble Åge vervet til illegalt arbeid. Han var lommekjent i områdene rundt Roer-skogen i Rygge, der tyskerne var i gang med å bygge flyplass. Det står å lese i "Rygge Bosteder og slekter bind 3", at Åges jobb var å kartlegge og skaffe mest mulig informasjon om den tyske aktiviteten. Det var å telle mannskaper, offiserers grad, fly, kanonstillinger, luftvern, splintbokser - med andre ord alt som kunne være av interesse og betydning. Med et fotografiapparat fartet han rundt fra Kurefjorden i syd til Rakkestad i nord, fra Balke i vest til Halmstad i øst. Rapporter ble avgitt, som i en agentfilm, enten på jernbaneperrongen i Moss, eller på et bestemt sted i Fredrikstad. Vi står alle i gjeld til Åges innsats og virke. Vi i KrF er takknemlig for hans innsats for partiet og for Rygges ve og vel i over 70 år. For min del traff jeg Åge på partimøter. Selv om han da var over nitti år, var han alltid rank, med et fast og mildt blikk, og en velformulert og tydelig kommentar. Åge nøt stor respekt i KrF og hos sine sambygninger. Våre tanker går til Åges tre barn og deres familier. Fred over Åge Hermansens minne. På vegne av venner i KrF Finn Jensen og Gudrun Skolt




Minneord

Tore Næss til minne

Tore Næss på Gressvik i Fredrikstad er død, nær 87 år gammel. Han døde på Kalnes sykehus 19. oktober etter kort tids sykeleie. Tore ble født 27. november 1934, på Gressvik. Tore som var enebarn, fikk en aktiv oppvekst med friluftsliv, fisking, turer i skog og mark og skigåing på programmet. Han gikk på søndagsskolen og var med i speiderarbeidet. Etter folkeskolen, 16 år gammel, dro han til sjøs, først med skoleskipet Sørlandet. Han var ute under Koreakrigen og å være sjømann, var ikke fritt for dramatikk. Tore var også en periode på hvalfangst. 24. september 1960 giftet han seg med Solveig fra Lande, og ekteparet fikk døtrene Wenche og Irene. Tore jobbet hos Børsand, senere på Østfold Meieri, hvor han kjørte tankbil og leverte melk. Senere arbeidet han i byggevarefirmaet Halvorsen Karlsborg på Lande. I Sarpsborg var han ivrig med i Blå Kors, både i ungdomsforeningen og kameratklubben. Senere traff han Randi Toverud, som var enke med sønnene Geir og Atle. De giftet seg og fikk åtte år sammen, før hun døde i 1994. Tore ble etter hvert uføretrygdet og flyttet til Gran Canaria, hvor han var en del år. Her engasjerte han seg både i Den norske klubben, i Normanns forbundet og i Sjømannskirken, ikke minst i dugnadsarbeidet. Senere flyttet han tilbake til Gressvik. Tore var praktisk anlagt og fant løsninger på det meste. Han var glad i å lage mat, og som bakersønn var han en mester i å lage brød og boller. På Gressvik var han med i Røde Kors, blant annet i besøkstjenesten og i formiddagstreffet. Han var også med i Normisjon på Gressvik misjonshus og i Gressvik kirke, hvor han satt i menighetsrådet. Men han opplevde at hans engasjement i Den norske kirke ble vanskelig, på grunn av kirkens liberale utvikling i lærespørsmål. Og fant derfor ut at han måtte finne tilhørighet i et annet kirkesamfunn. Han kom i kontakt med DELK, og fant et hjem i DELKs menighet her i Østfold, hvor han meldte seg inn i 2016. Tore var et trofast medlem, som vi satte stor pris på. Han var frimodig og delte gjerne sitt vitnesbyrd, både i menigheten og i samtale med den enkelte. Han var også opptatt av forbønnens tjeneste. Tore gav oss et godt vitnesbyrd om sin tro på Gud: på nattbordet lå det en håndskrevet bønneliste, hvor mange var inkludert. Han hadde lært å kjenne en nådig Gud, som han ønsket at flere skulle bli kjent med. Vi takker alt det Tore Næss fikk bety. Boe Johannes Hermansen

Ein åndeleg leiar i ordets beste forstand

Biskop Ole Nordhaug 1925-2021 Biskop emeritus Ole Nordhaug døydde fredfullt 19.september. For Den norske kyrkja er det tid for å takke for alt han gav av seg sjølv og sine gåver og evner for å dele evangeliet og byggje kyrkje gjennom eit langt og rikt liv som prest og biskop. Fleire generasjonar har nytt godt av hans initiativ og innsats. Det gjeld i lokale kyrkjelydar i Borg og Oslo, det gjeld for heile det nystarta Møre bispedømme som han vart sett til å byggje opp og leie. Men det gjeld også i ulike oppdrag til felles for heile kyrkja. Han hadde fleire år i Presteforeningens arbeid, og han tok effektive initiativ for å byggje opp og styrkje retreat-arbeidet i kyrkja. Ole Nordhaug var ein arbeidssom, praktisk, nytenkjande og initiativrik kyrkjeleiar. Han var ein åndeleg leiar i ordets beste forstand: Han var opptatt av at kyrkja – i alle ledd og nivå - fokuserte og prioriterte det som samla oss: Oppdraget med å dele evangeliet og byggje eit tenande og ope fellesskap om Ord og sakrament. Han var særleg engasjert av å få kontakt med og inkludere unge menneske. Dessutan var han opptatt av å gi positiv fokus på det åndelege livet for prestane, slik at dei fekk styrke og glede til det oppdraget vi hadde med «å holde ryktet om Jesus levende», som han kunne formulere det i ein ordinasjonstale. Han prioriterte retreat og eit regelmessig bønneliv. Det prega han i hans eige arbeid og framferd, og kunne merkast gjennom hans vâre og kloke omsorg for medarbeidarar og kyrkjelydar. Svært mange kan med oppriktig glede sjå tilbake på møter og samarbeid med Ole Nordhaug. På sitt særmerkte vis kunne han bruke humor, sin treffande replikk og sitt glade sinn som ein ressurs for fellesskapet. Det gror i spora etter han, ikkje minst i Møre bispedømme, som han makta å samle og utvikle til å arbeide på nye og nyttige måtar. Det er mange teikn på det han sådde og nærte gjennom sitt arbeid. Vi har gjennom våre eigne møter med han fått kjenne hans støtte og oppmuntring til å ta på oss oppgåver med glede. Han har gitt både frimod og kloke råd til så mange. Vi er med familien i våre tankar og bøner når det er tid for eit vemodig farvel og ein inderleg takk til Gud for biskop Ole Nordhaugs liv og teneste. Biskop i Møre Ingeborg Midttømme og preses Olav Fykse Tveit

I takknemlighet til Erling Yrkje

Da jeg leste minneordet som Geir Toskedal skrev om sin svoger, Erling Yrkje, ble jeg fylt med takknemlighet og mange minner. Og jeg tar meg den frihet å skrive noen linjer om en mann som fikk bety mye for mange unge mennesker, også meg. Erling Yrkje nådde inn til ungdommen på sin helt spesielle måte. Han var ekte, ærlig og hadde en urokkelig tillit til Bibelen. Han kunne få en flokk med ungdom til å bryte ut i latter, for så i neste øyeblikk å tørke tårer. Han prøvde aldri å forkynne det som var populært og dagsaktuelt, men det som er sant og aktuelt til alle tider. Han slo aldri av på budskapet. Det var enten frelse eller fortapelse. Innenfor eller utenfor. Erling brukte mange historier for å illustrere poenget i sin forkynnelse, ja noen av oss hadde etter hvert hørt de fleste av dem. Men alt hadde det siktemål å male et bilde av Jesus på hjertets tavle. Erling uttrykte ofte hvor glad han var i ungdommen, og det var ingen tvil om at han mente det. Han hadde sann kjærlighet og nød for at ungdommen måtte ta i mot Jesus før det var for sent. Derfor fikk han være til hjelp for så mange. Jeg husker tilbake da vi hadde han på møteuke for ungdomsforeningen, og Erling ble sittende i samtale hele kvelden. Men ikke minst på Tryggheim vgs på Nærbø fikk Erling, sammen med Kjell Haaland høste rike frukter av ordets forkynnelse. Vi som begynte året etterpå, kunne merke at noe hadde skjedd blant elevflokken. Da de to kom tilbake i 2008, fyltes dagligstuen på ny. Ikke for å høre fengende underholdning, men det som Peter kaller for det evige livs ord. Dette er dyrebare minner. Det som Bibelen sier om Enok, kan også sies om Erling. Han vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg. Menneskets dager er som et pust, og snart skal vi vandre den samme vei. Under Emmausmøtene på Lura i 2006 siterte Erling en vekkelsessang fra mellomkrigstiden som jeg fikk teksten til. I takknemlighet for hans tjeneste vil jeg gjengi noe av det han leste. Jeg ser en liten flokk, et fattig følge Foraktet var de alltid her på jord Men de er frelst fra verdens uværsbølge Nå sitter de ved himlens nattverdsbord Tenk jeg er frelst, og det er bare nåde Jeg er så glad at jeg er Jesu brud Snart faller reisedrakten, vil jeg håpe Og jeg blir kledd i lammets bryllupsskrud. Eivind Ydstebø, Kvitsøy