Erling Gulliksen til minne

10.10.2021

Erling Paulus Gulliksen i Fredrikstad er død, hele 98 år gammel. Han sovnet fredfullt inn i troen på sin frelser Jesus Kristus 30. september. Dermed er et svært aktivt liv – til beste for mange – til ende her i verden. Han ble født 1. juni 1923 og vokste opp på Seut som den yngste i en søskenflokk på sju. Nøkternhet preget barndomshjemmet. Hans far var platearbeider på Glommen verksted og moren sto på sent og tidlig hjemme. Familien tilhørte Metodistkirken, hvor også Erling ble aktiv, i tredje generasjon. Han startet i søndagsskolen og ble tidlig speider. – Under krigen var speiderarbeidet forbudt og vi måtte levere inn speiderutstyret. Men jeg leverte bare den gamle speiderskjorta, og beholdt den nye, fortalte han meg. Etter sju år på Trosvik gamle skole begynte Erling på middelskolen i 1937 og tre år senere på reallinjen på gymnaset. Men 1. juli 1940 ble han innkalt til arbeidstjeneste. Da rømte han - ved å sykle til sin bror som bodde i Hobøl – og levde i skjul frem til juleaften samme år. Erling jobbet så to år i hjembyen med reparasjon av gummifottøy hos Sverre Nilsen, før han tok lærerskolen i Oslo, som den gang var toårig. I 1947 startet han som lærer på Kolbotn. To år senere, flyttet han tilbake til hjembyen, da han giftet seg med Karin. De hadde vært forelsket i hverandre siden de sto til konfirmasjon i 1938. Erling og Karin fikk et trofast og godt ekteskap, gjennom 59 år, inntil hun døde i 2008. Ekteparet har fire barn: Paul-Sverre, Tor-Øystein, Anne-Karin og Hans-Petter. Og det må legges til: 10 barnebarn og 14 oldebarn. Erling gledet seg stort over sin store familie. Fra 1949 var Erling først ansatt ved Seiersten skole, først som lærer og senere rektor, inntil skolen ble nedlagt. Da begynte han på Trosvik, hvor han var rektor i 20 år, frem til han gikk av med AFP. Erling trivdes veldig godt i skolen. I 1959 ble han valgt til sekretær for Metodistkirkens speiderkorps på landsplan og fra 1962–71 var han øverste leder for metodistspeiderne i Norge. Da han gikk av, ble han hedret med Norges speiderguttforbunds høyeste utmerkelse «Sølvulven». I KrF ble han innmeldt av sin far, Paulus Gulliksen. I 1960 ble Erling innvalgt i kommunestyret i Glemmen. – Jeg husker godt vi stemte mot kommunesammenslutningen med Fredrikstad, men det hjalp ikke, fortalte han meg med et smil. I 20 år satt han sammenhengende i kommunestyret, i åtte år fra 1972 var han også representant i formannskapet. Dessuten var han medlem i bygningsrådet i åtte år. I 1988 gjorde han «comeback» i bystyret og var med frem til storkommunen i 1994. I Metodistkirken var han blant annet medlem og leder i Menighetsrådet, leder i personalkomiteen og styreleder for Ungdomshjemmet Harald. Erling var en hjelpsom og arbeidsom person med orden og godt humør, som fikk bety mye for mange. Fred med Erling Gulliksens gode minne. Boe Johannes Hermansen




Minneord

Ein åndeleg leiar i ordets beste forstand

Biskop Ole Nordhaug 1925-2021 Biskop emeritus Ole Nordhaug døydde fredfullt 19.september. For Den norske kyrkja er det tid for å takke for alt han gav av seg sjølv og sine gåver og evner for å dele evangeliet og byggje kyrkje gjennom eit langt og rikt liv som prest og biskop. Fleire generasjonar har nytt godt av hans initiativ og innsats. Det gjeld i lokale kyrkjelydar i Borg og Oslo, det gjeld for heile det nystarta Møre bispedømme som han vart sett til å byggje opp og leie. Men det gjeld også i ulike oppdrag til felles for heile kyrkja. Han hadde fleire år i Presteforeningens arbeid, og han tok effektive initiativ for å byggje opp og styrkje retreat-arbeidet i kyrkja. Ole Nordhaug var ein arbeidssom, praktisk, nytenkjande og initiativrik kyrkjeleiar. Han var ein åndeleg leiar i ordets beste forstand: Han var opptatt av at kyrkja – i alle ledd og nivå - fokuserte og prioriterte det som samla oss: Oppdraget med å dele evangeliet og byggje eit tenande og ope fellesskap om Ord og sakrament. Han var særleg engasjert av å få kontakt med og inkludere unge menneske. Dessutan var han opptatt av å gi positiv fokus på det åndelege livet for prestane, slik at dei fekk styrke og glede til det oppdraget vi hadde med «å holde ryktet om Jesus levende», som han kunne formulere det i ein ordinasjonstale. Han prioriterte retreat og eit regelmessig bønneliv. Det prega han i hans eige arbeid og framferd, og kunne merkast gjennom hans vâre og kloke omsorg for medarbeidarar og kyrkjelydar. Svært mange kan med oppriktig glede sjå tilbake på møter og samarbeid med Ole Nordhaug. På sitt særmerkte vis kunne han bruke humor, sin treffande replikk og sitt glade sinn som ein ressurs for fellesskapet. Det gror i spora etter han, ikkje minst i Møre bispedømme, som han makta å samle og utvikle til å arbeide på nye og nyttige måtar. Det er mange teikn på det han sådde og nærte gjennom sitt arbeid. Vi har gjennom våre eigne møter med han fått kjenne hans støtte og oppmuntring til å ta på oss oppgåver med glede. Han har gitt både frimod og kloke råd til så mange. Vi er med familien i våre tankar og bøner når det er tid for eit vemodig farvel og ein inderleg takk til Gud for biskop Ole Nordhaugs liv og teneste. Biskop i Møre Ingeborg Midttømme og preses Olav Fykse Tveit

I takknemlighet til Erling Yrkje

Da jeg leste minneordet som Geir Toskedal skrev om sin svoger, Erling Yrkje, ble jeg fylt med takknemlighet og mange minner. Og jeg tar meg den frihet å skrive noen linjer om en mann som fikk bety mye for mange unge mennesker, også meg. Erling Yrkje nådde inn til ungdommen på sin helt spesielle måte. Han var ekte, ærlig og hadde en urokkelig tillit til Bibelen. Han kunne få en flokk med ungdom til å bryte ut i latter, for så i neste øyeblikk å tørke tårer. Han prøvde aldri å forkynne det som var populært og dagsaktuelt, men det som er sant og aktuelt til alle tider. Han slo aldri av på budskapet. Det var enten frelse eller fortapelse. Innenfor eller utenfor. Erling brukte mange historier for å illustrere poenget i sin forkynnelse, ja noen av oss hadde etter hvert hørt de fleste av dem. Men alt hadde det siktemål å male et bilde av Jesus på hjertets tavle. Erling uttrykte ofte hvor glad han var i ungdommen, og det var ingen tvil om at han mente det. Han hadde sann kjærlighet og nød for at ungdommen måtte ta i mot Jesus før det var for sent. Derfor fikk han være til hjelp for så mange. Jeg husker tilbake da vi hadde han på møteuke for ungdomsforeningen, og Erling ble sittende i samtale hele kvelden. Men ikke minst på Tryggheim vgs på Nærbø fikk Erling, sammen med Kjell Haaland høste rike frukter av ordets forkynnelse. Vi som begynte året etterpå, kunne merke at noe hadde skjedd blant elevflokken. Da de to kom tilbake i 2008, fyltes dagligstuen på ny. Ikke for å høre fengende underholdning, men det som Peter kaller for det evige livs ord. Dette er dyrebare minner. Det som Bibelen sier om Enok, kan også sies om Erling. Han vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg. Menneskets dager er som et pust, og snart skal vi vandre den samme vei. Under Emmausmøtene på Lura i 2006 siterte Erling en vekkelsessang fra mellomkrigstiden som jeg fikk teksten til. I takknemlighet for hans tjeneste vil jeg gjengi noe av det han leste. Jeg ser en liten flokk, et fattig følge Foraktet var de alltid her på jord Men de er frelst fra verdens uværsbølge Nå sitter de ved himlens nattverdsbord Tenk jeg er frelst, og det er bare nåde Jeg er så glad at jeg er Jesu brud Snart faller reisedrakten, vil jeg håpe Og jeg blir kledd i lammets bryllupsskrud. Eivind Ydstebø, Kvitsøy