Erling Gulliksen til minne

Erling Paulus Gulliksen i Fredrikstad er død, hele 98 år gammel. Han sovnet fredfullt inn i troen på sin frelser Jesus Kristus 30. september. Dermed er et svært aktivt liv – til beste for mange – til ende her i verden. Han ble født 1. juni 1923 og vokste opp på Seut som den yngste i en søskenflokk på sju. Nøkternhet preget barndomshjemmet. Hans far var platearbeider på Glommen verksted og moren sto på sent og tidlig hjemme. Familien tilhørte Metodistkirken, hvor også Erling ble aktiv, i tredje generasjon. Han startet i søndagsskolen og ble tidlig speider. – Under krigen var speiderarbeidet forbudt og vi måtte levere inn speiderutstyret. Men jeg leverte bare den gamle speiderskjorta, og beholdt den nye, fortalte han meg. Etter sju år på Trosvik gamle skole begynte Erling på middelskolen i 1937 og tre år senere på reallinjen på gymnaset. Men 1. juli 1940 ble han innkalt til arbeidstjeneste. Da rømte han - ved å sykle til sin bror som bodde i Hobøl – og levde i skjul frem til juleaften samme år. Erling jobbet så to år i hjembyen med reparasjon av gummifottøy hos Sverre Nilsen, før han tok lærerskolen i Oslo, som den gang var toårig. I 1947 startet han som lærer på Kolbotn. To år senere, flyttet han tilbake til hjembyen, da han giftet seg med Karin. De hadde vært forelsket i hverandre siden de sto til konfirmasjon i 1938. Erling og Karin fikk et trofast og godt ekteskap, gjennom 59 år, inntil hun døde i 2008. Ekteparet har fire barn: Paul-Sverre, Tor-Øystein, Anne-Karin og Hans-Petter. Og det må legges til: 10 barnebarn og 14 oldebarn. Erling gledet seg stort over sin store familie. Fra 1949 var Erling først ansatt ved Seiersten skole, først som lærer og senere rektor, inntil skolen ble nedlagt. Da begynte han på Trosvik, hvor han var rektor i 20 år, frem til han gikk av med AFP. Erling trivdes veldig godt i skolen. I 1959 ble han valgt til sekretær for Metodistkirkens speiderkorps på landsplan og fra 1962–71 var han øverste leder for metodistspeiderne i Norge. Da han gikk av, ble han hedret med Norges speiderguttforbunds høyeste utmerkelse «Sølvulven». I KrF ble han innmeldt av sin far, Paulus Gulliksen. I 1960 ble Erling innvalgt i kommunestyret i Glemmen. – Jeg husker godt vi stemte mot kommunesammenslutningen med Fredrikstad, men det hjalp ikke, fortalte han meg med et smil. I 20 år satt han sammenhengende i kommunestyret, i åtte år fra 1972 var han også representant i formannskapet. Dessuten var han medlem i bygningsrådet i åtte år. I 1988 gjorde han «comeback» i bystyret og var med frem til storkommunen i 1994. I Metodistkirken var han blant annet medlem og leder i Menighetsrådet, leder i personalkomiteen og styreleder for Ungdomshjemmet Harald. Erling var en hjelpsom og arbeidsom person med orden og godt humør, som fikk bety mye for mange. Fred med Erling Gulliksens gode minne. Boe Johannes Hermansen

Publiseringsdato 10.10.2021




Minneord

Minneord over Eigil Alheim

Eigil Alheim (1933–2022) Eigil Alheim døde hjemme i Vennesla, søndag 6.februar, 89 år gammel. Et langt, godt og begivenhetsrikt liv er fullført. Eigil Alheim og tvillingbroren Ragnar, ble født i Halden i 1933. Far hadde arbeid på Saugbruksforeningen og seinere i NSB. Familien Alheim tilhørte Frikirken i Halden, her fikk brødrene sin oppvekst og menighetstilhørighet. Etter endt skolegang, fikk Eigil jobb som handelsskolelærer i Oslo, på Wang handelsskole. Han hadde truffet Reidun Stenerud fra Lillestrøm på Frikirkens ungdomsstevne på Stavern Folkehøyskole, Fredtun. De giftet seg i 1955. De bosatte seg på Nesodden. De fikk tre barn, Tone, Kirsten og Ingar. Familien tilhørte da Oslo Østre Frikirke. Eigil har alltid vært en glad og tjenestevillig kar, som levde midt i menigheten. Misjonen lå hans hjerte nær. De hadde et åpent hjem på Nesodden, med oppredd seng for alle misjonærer og andre som besøkte menigheten. Han nøt alles tillit og i 1970 ble han utfordret av Frikirkens ledelse om å bli misjons og synodesekretær i kirkesamfunnet. Han syntes nok dette var en for stor oppgave, og han fortalte at han ba til Gud og sa: «Da må du gi meg et ord fra Bibelen, som jeg kan skjønne er fra deg og som jeg kan bruke når jeg skal holde andakt rundt omkring i menighetene!» Eigil opplevde at Gud gav han et slikt ord, fra Jesaja 49.6: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende.» Det ble mange år i Frikirkens tjeneste for Eigil. Han var en glad forkynner, og en trofast kollega. Etter seks år som misjons og synodesekretær, fikk han i 1976 kall fra Treungen om å bli deres pastor. Der ble han i tre år og var samtidig pastor i Gjerstad (1977-1978). I årene 1979-1987 var han pastor i Arendal, og i 1987-2000 i Brunlanes. Mens han var pastor i Brunlanes ble han valgt til Synodeformann i Frikirken. Den tjenesten hadde han i 1989-1993. Som pensjonister flyttet Reidun og Eigil til Vennesla. Eigil beholdt gløden, engasjementet og det varme vitnesbyrdet om sin Herre og Frelser. Han var glad i mennesker, en god besøker, en det var godt å være i lag med. Alderen krevde sitt den siste tida, det var tydelig at nå ventet han på den tjenesten som Herren hadde for ham på den andre siden! Eigil kunne ikke synge, sa han: «Jeg har en tone - og den er falsk!» Det skal forandre seg! Han sa ja og amen til Sigvard Engesets himmelvisjon: Snart er tjenesten slutt på jord, fort som lynet går tiden. Dog fortsetter blant englekor liv og tjeneste siden. Derfor vil jeg som valgspråk ha, si og synge og mene, det som ingen kan fra meg ta: Frelst jeg er for å tjene. Vi lyser fred over Eigil Alheim sitt minne. Synodeformann Jarle Skullerud

Tore Næss til minne

Tore Næss på Gressvik i Fredrikstad er død, nær 87 år gammel. Han døde på Kalnes sykehus 19. oktober etter kort tids sykeleie. Tore ble født 27. november 1934, på Gressvik. Tore som var enebarn, fikk en aktiv oppvekst med friluftsliv, fisking, turer i skog og mark og skigåing på programmet. Han gikk på søndagsskolen og var med i speiderarbeidet. Etter folkeskolen, 16 år gammel, dro han til sjøs, først med skoleskipet Sørlandet. Han var ute under Koreakrigen og å være sjømann, var ikke fritt for dramatikk. Tore var også en periode på hvalfangst. 24. september 1960 giftet han seg med Solveig fra Lande, og ekteparet fikk døtrene Wenche og Irene. Tore jobbet hos Børsand, senere på Østfold Meieri, hvor han kjørte tankbil og leverte melk. Senere arbeidet han i byggevarefirmaet Halvorsen Karlsborg på Lande. I Sarpsborg var han ivrig med i Blå Kors, både i ungdomsforeningen og kameratklubben. Senere traff han Randi Toverud, som var enke med sønnene Geir og Atle. De giftet seg og fikk åtte år sammen, før hun døde i 1994. Tore ble etter hvert uføretrygdet og flyttet til Gran Canaria, hvor han var en del år. Her engasjerte han seg både i Den norske klubben, i Normanns forbundet og i Sjømannskirken, ikke minst i dugnadsarbeidet. Senere flyttet han tilbake til Gressvik. Tore var praktisk anlagt og fant løsninger på det meste. Han var glad i å lage mat, og som bakersønn var han en mester i å lage brød og boller. På Gressvik var han med i Røde Kors, blant annet i besøkstjenesten og i formiddagstreffet. Han var også med i Normisjon på Gressvik misjonshus og i Gressvik kirke, hvor han satt i menighetsrådet. Men han opplevde at hans engasjement i Den norske kirke ble vanskelig, på grunn av kirkens liberale utvikling i lærespørsmål. Og fant derfor ut at han måtte finne tilhørighet i et annet kirkesamfunn. Han kom i kontakt med DELK, og fant et hjem i DELKs menighet her i Østfold, hvor han meldte seg inn i 2016. Tore var et trofast medlem, som vi satte stor pris på. Han var frimodig og delte gjerne sitt vitnesbyrd, både i menigheten og i samtale med den enkelte. Han var også opptatt av forbønnens tjeneste. Tore gav oss et godt vitnesbyrd om sin tro på Gud: på nattbordet lå det en håndskrevet bønneliste, hvor mange var inkludert. Han hadde lært å kjenne en nådig Gud, som han ønsket at flere skulle bli kjent med. Vi takker alt det Tore Næss fikk bety. Boe Johannes Hermansen