Biskop Ole Nordhaug 1925-2021 Biskop emeritus Ole Nordhaug døydde fredfullt 19.september. For Den norske kyrkja er det tid for å takke for alt han gav av seg sjølv og sine gåver og evner for å dele evangeliet og byggje kyrkje gjennom eit langt og rikt liv som prest og biskop. Fleire generasjonar har nytt godt av hans initiativ og innsats. Det gjeld i lokale kyrkjelydar i Borg og Oslo, det gjeld for heile det nystarta Møre bispedømme som han vart sett til å byggje opp og leie. Men det gjeld også i ulike oppdrag til felles for heile kyrkja. Han hadde fleire år i Presteforeningens arbeid, og han tok effektive initiativ for å byggje opp og styrkje retreat-arbeidet i kyrkja. Ole Nordhaug var ein arbeidssom, praktisk, nytenkjande og initiativrik kyrkjeleiar. Han var ein åndeleg leiar i ordets beste forstand: Han var opptatt av at kyrkja – i alle ledd og nivå - fokuserte og prioriterte det som samla oss: Oppdraget med å dele evangeliet og byggje eit tenande og ope fellesskap om Ord og sakrament. Han var særleg engasjert av å få kontakt med og inkludere unge menneske. Dessutan var han opptatt av å gi positiv fokus på det åndelege livet for prestane, slik at dei fekk styrke og glede til det oppdraget vi hadde med «å holde ryktet om Jesus levende», som han kunne formulere det i ein ordinasjonstale. Han prioriterte retreat og eit regelmessig bønneliv. Det prega han i hans eige arbeid og framferd, og kunne merkast gjennom hans vâre og kloke omsorg for medarbeidarar og kyrkjelydar. Svært mange kan med oppriktig glede sjå tilbake på møter og samarbeid med Ole Nordhaug. På sitt særmerkte vis kunne han bruke humor, sin treffande replikk og sitt glade sinn som ein ressurs for fellesskapet. Det gror i spora etter han, ikkje minst i Møre bispedømme, som han makta å samle og utvikle til å arbeide på nye og nyttige måtar. Det er mange teikn på det han sådde og nærte gjennom sitt arbeid. Vi har gjennom våre eigne møter med han fått kjenne hans støtte og oppmuntring til å ta på oss oppgåver med glede. Han har gitt både frimod og kloke råd til så mange. Vi er med familien i våre tankar og bøner når det er tid for eit vemodig farvel og ein inderleg takk til Gud for biskop Ole Nordhaugs liv og teneste. Biskop i Møre Ingeborg Midttømme og preses Olav Fykse Tveit

Da jeg leste minneordet som Geir Toskedal skrev om sin svoger, Erling Yrkje, ble jeg fylt med takknemlighet og mange minner. Og jeg tar meg den frihet å skrive noen linjer om en mann som fikk bety mye for mange unge mennesker, også meg. Erling Yrkje nådde inn til ungdommen på sin helt spesielle måte. Han var ekte, ærlig og hadde en urokkelig tillit til Bibelen. Han kunne få en flokk med ungdom til å bryte ut i latter, for så i neste øyeblikk å tørke tårer. Han prøvde aldri å forkynne det som var populært og dagsaktuelt, men det som er sant og aktuelt til alle tider. Han slo aldri av på budskapet. Det var enten frelse eller fortapelse. Innenfor eller utenfor. Erling brukte mange historier for å illustrere poenget i sin forkynnelse, ja noen av oss hadde etter hvert hørt de fleste av dem. Men alt hadde det siktemål å male et bilde av Jesus på hjertets tavle. Erling uttrykte ofte hvor glad han var i ungdommen, og det var ingen tvil om at han mente det. Han hadde sann kjærlighet og nød for at ungdommen måtte ta i mot Jesus før det var for sent. Derfor fikk han være til hjelp for så mange. Jeg husker tilbake da vi hadde han på møteuke for ungdomsforeningen, og Erling ble sittende i samtale hele kvelden. Men ikke minst på Tryggheim vgs på Nærbø fikk Erling, sammen med Kjell Haaland høste rike frukter av ordets forkynnelse. Vi som begynte året etterpå, kunne merke at noe hadde skjedd blant elevflokken. Da de to kom tilbake i 2008, fyltes dagligstuen på ny. Ikke for å høre fengende underholdning, men det som Peter kaller for det evige livs ord. Dette er dyrebare minner. Det som Bibelen sier om Enok, kan også sies om Erling. Han vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg. Menneskets dager er som et pust, og snart skal vi vandre den samme vei. Under Emmausmøtene på Lura i 2006 siterte Erling en vekkelsessang fra mellomkrigstiden som jeg fikk teksten til. I takknemlighet for hans tjeneste vil jeg gjengi noe av det han leste. Jeg ser en liten flokk, et fattig følge Foraktet var de alltid her på jord Men de er frelst fra verdens uværsbølge Nå sitter de ved himlens nattverdsbord Tenk jeg er frelst, og det er bare nåde Jeg er så glad at jeg er Jesu brud Snart faller reisedrakten, vil jeg håpe Og jeg blir kledd i lammets bryllupsskrud. Eivind Ydstebø, Kvitsøy

Per H. Jørgensen er død, 96 år gammel. Vi har mistet en trofast, engasjert og omsorgsfull venn og medarbeider gjennom 70 år. Han var rektor på Sentrum skole i Horten, i hans tid Norges største barneskole. Han var leirleder på regionens leirsted, Strand, og han og kona Ellen Marie drev i mange år lokalt barne – og ungdomsarbeid i Horten Indremisjon. Barne - og ungdomsarbeid var en hjertesak for Per. For denne innsatsen ble han hedret med kongens fortjenestemedalje, og da vi i Normisjon ikke syntes det var nok slo vi han til ”ridder” for den samme innsatsen da han fylte 90 år. Han var regionens pensjonistgeneral. I over 20 år, helt til han gikk i sitt 90.år, ledet han det regionale pensjonistarbeidet. Det ble årlige turer til Hermon høyfjellsenter, påskemøter, sommerturer, litteraturkvelder og dugnadsleirer på Strand. Han blir stående som en bauta i Normisjon, både lokalt og regionalt. Per var et forbilde og en god venn. Engasjementet, omsorgen og hjertevarmen han og Ellen Marie i alle år har vist for meg er dyrebare minner. Nå har Per kommet hjem. Han bevarte troen og fullførte løpet. Vi lyser fred over Pers gode minne. For Normisjon Vestfold og Buskerud Svein-Tony Gårdsø