Oddvar Pettersen til minne

09.09.2021

Oddvar Pettersen på Ekholt i Moss kommune er død, 93 år gammel. Han sovnet stille inn 26. august, i troen på sin Frelser, Jesus Kristus. Med ham har vi mistet en god venn og medarbeider. Oddvar, eller Bjørn Oddvar, som var hans fulle navn, ble født i Oslo 20. januar 1928. Tre år gammel kom han til Theodorsen i Slangsvold hvor han vokste opp i et godt og trygt hjem, sammen med pleiesøsknene Arne og Ragnhild. Etter Missingen skole, gikk han videre på skole i Oslo, før han startet på fireårig lærerskole på Elverum. Som nyutdannet lærer var han ansatt flere steder før han kom til Rygge, hvor han var lærer både på Ekholt - og Halmstad skole, før han ble uføretrygdet. Allerede som helt ung fikk han et godt øye til Lillian, da de gikk på skøyter på Vansjø. De giftet seg og fikk 48 år med trofast og godt samliv, før Lillian døde av kreft for 13 år siden. De aller fleste år bodde ekteparet i eget hus i Beiteveien på Ekholt. De fikk datteren Ingunn, og senere kom barnebarna Marianne og Cecilie og til slutt ble Oddvar stolt oldefar til Liam. Oddvar satte familien høyt. Men hadde også stor omsorg for sine venner. Lillian og Oddvar var engasjert i misjonsarbeidet og hadde blant annet møter hjemme for Ekholt Santalforening. Oddvar bidro også med frivillig tjeneste på kretskontoret til Santalmisjon i Sarpsborg. Også arbeidet for Den Norske Israelsmisjon lå dem på hjertet. Oddvar var oppmerksom, jovial, snill og omtenksom. Han hadde god hukommelse, og kunne navnet på alle kommuner i Norge. Også navn på blomster, både på norsk og latin, var hans spesialitet. Han var også interessert i sport. Fødselsdagene til mange personer kunne han, og det var ikke få personer han ringte og gratulerte. Oddvar holdt seg i form, først i mange år på sykkel. Endog etter at han passerte 80 år kunne han sykle mange mil i løpet av en dag. De siste 10 årene, hvor han bodde på Ryggeheimen, brukte han rullator, og gikk først ute, og senere i gangene på institusjonen. Der var han også et muntrasjonsråd. Han ble alvorlig syk 23. august og døde allerede tre dager senere. Våre tanker går til Oddvars familie som har mistet sin gode støtte. Vi takker for alt hva han har fått bety gjennom et langt liv. Guds fred med hans gode minne. Boe Johannes Hermansen




Minneord

I takknemlighet til Erling Yrkje

Da jeg leste minneordet som Geir Toskedal skrev om sin svoger, Erling Yrkje, ble jeg fylt med takknemlighet og mange minner. Og jeg tar meg den frihet å skrive noen linjer om en mann som fikk bety mye for mange unge mennesker, også meg. Erling Yrkje nådde inn til ungdommen på sin helt spesielle måte. Han var ekte, ærlig og hadde en urokkelig tillit til Bibelen. Han kunne få en flokk med ungdom til å bryte ut i latter, for så i neste øyeblikk å tørke tårer. Han prøvde aldri å forkynne det som var populært og dagsaktuelt, men det som er sant og aktuelt til alle tider. Han slo aldri av på budskapet. Det var enten frelse eller fortapelse. Innenfor eller utenfor. Erling brukte mange historier for å illustrere poenget i sin forkynnelse, ja noen av oss hadde etter hvert hørt de fleste av dem. Men alt hadde det siktemål å male et bilde av Jesus på hjertets tavle. Erling uttrykte ofte hvor glad han var i ungdommen, og det var ingen tvil om at han mente det. Han hadde sann kjærlighet og nød for at ungdommen måtte ta i mot Jesus før det var for sent. Derfor fikk han være til hjelp for så mange. Jeg husker tilbake da vi hadde han på møteuke for ungdomsforeningen, og Erling ble sittende i samtale hele kvelden. Men ikke minst på Tryggheim vgs på Nærbø fikk Erling, sammen med Kjell Haaland høste rike frukter av ordets forkynnelse. Vi som begynte året etterpå, kunne merke at noe hadde skjedd blant elevflokken. Da de to kom tilbake i 2008, fyltes dagligstuen på ny. Ikke for å høre fengende underholdning, men det som Peter kaller for det evige livs ord. Dette er dyrebare minner. Det som Bibelen sier om Enok, kan også sies om Erling. Han vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg. Menneskets dager er som et pust, og snart skal vi vandre den samme vei. Under Emmausmøtene på Lura i 2006 siterte Erling en vekkelsessang fra mellomkrigstiden som jeg fikk teksten til. I takknemlighet for hans tjeneste vil jeg gjengi noe av det han leste. Jeg ser en liten flokk, et fattig følge Foraktet var de alltid her på jord Men de er frelst fra verdens uværsbølge Nå sitter de ved himlens nattverdsbord Tenk jeg er frelst, og det er bare nåde Jeg er så glad at jeg er Jesu brud Snart faller reisedrakten, vil jeg håpe Og jeg blir kledd i lammets bryllupsskrud. Eivind Ydstebø, Kvitsøy