Eiliv Didriksen til minne

03.09.2021

Eiliv Didriksen i Moss er død, 86 år gammel, etter kort tids sykdom. Med ham har vi mistet en god venn og medarbeider. Eiliv ble født hjemme, 11. april 1935, som den yngste sønn av malermester og kunstmaler Hans Didriksen og hans kone Aagot født Wold, som hadde 11 barn. Etter folkeskolen gikk Eiliv realskolen i Moss og tok senere Otto Treiders Handelskole i Oslo. Den første jobben var i byggefirmaet Herfølls Eftf., før han startet i Regnskapssentralen i Moss. Deretter fulgte åtte år som regnskapsfører og kontorsjef i Lutherstiftelsens Bokhandel og Forlag i Oslo. Senere ble han kontorsjef i Kefas Østfold A/S. Han ble uføretrygdet 53 år gammel. I 1965 giftet Eiliv seg med Ingrid Berg fra Tønsberg, som var sykepleier fra Lovisenberg. De traff hverandre på Moss bedehus, som var deres åndelige hjem i alle år. I indremisjonsforeningen hadde Eiliv ulike verv, som sekretær, kasserer og formann. Han var også yngresleder, og sang både i kor og grupper. I tillegg var han søndagsskolelærer i Kambo søndagsskole i 20 år. Senere gjorde han tjeneste som frivillig medarbeider ved Santalmisjonens kretskontor i Sarpsborg. I KrF var Eiliv et ivrig medlem fra 1965, og hadde en rekke verv som sekretær, kasserer og formann i lokallaget. Vel fortjent ble han utnevnt som æresmedlem i Moss KrF. I alle år var han en ivrig amatørfotograf, og tok både bilder og film. Ekteparet var glad i å reise, både i Norge, og var flere ganger i Spania og Israel. Fra 2008 var ekteparet medlemmer vekselvis i Moss Frikirke og DELK i Østfold. Ekteparet hadde et stort hjerte for organisasjonen Ordet og Israel, hvor de nedla en stor frivillig innsats. Ingrid døde av kreft for seks års siden, og det var et stort savn for ham. Men Eiliv hadde en stor og god vennekrets. Selv var han sosial, pratsom og hadde alltid en god historie på lur. Vi minnes Eiliv Didriksen som en positiv, interessert og tjenestevillig person, med et stort hjerte for familie, venner og menighet. Fred med hans gode minne. Boe Johannes Hermansen




Minneord

I takknemlighet til Erling Yrkje

Da jeg leste minneordet som Geir Toskedal skrev om sin svoger, Erling Yrkje, ble jeg fylt med takknemlighet og mange minner. Og jeg tar meg den frihet å skrive noen linjer om en mann som fikk bety mye for mange unge mennesker, også meg. Erling Yrkje nådde inn til ungdommen på sin helt spesielle måte. Han var ekte, ærlig og hadde en urokkelig tillit til Bibelen. Han kunne få en flokk med ungdom til å bryte ut i latter, for så i neste øyeblikk å tørke tårer. Han prøvde aldri å forkynne det som var populært og dagsaktuelt, men det som er sant og aktuelt til alle tider. Han slo aldri av på budskapet. Det var enten frelse eller fortapelse. Innenfor eller utenfor. Erling brukte mange historier for å illustrere poenget i sin forkynnelse, ja noen av oss hadde etter hvert hørt de fleste av dem. Men alt hadde det siktemål å male et bilde av Jesus på hjertets tavle. Erling uttrykte ofte hvor glad han var i ungdommen, og det var ingen tvil om at han mente det. Han hadde sann kjærlighet og nød for at ungdommen måtte ta i mot Jesus før det var for sent. Derfor fikk han være til hjelp for så mange. Jeg husker tilbake da vi hadde han på møteuke for ungdomsforeningen, og Erling ble sittende i samtale hele kvelden. Men ikke minst på Tryggheim vgs på Nærbø fikk Erling, sammen med Kjell Haaland høste rike frukter av ordets forkynnelse. Vi som begynte året etterpå, kunne merke at noe hadde skjedd blant elevflokken. Da de to kom tilbake i 2008, fyltes dagligstuen på ny. Ikke for å høre fengende underholdning, men det som Peter kaller for det evige livs ord. Dette er dyrebare minner. Det som Bibelen sier om Enok, kan også sies om Erling. Han vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg. Menneskets dager er som et pust, og snart skal vi vandre den samme vei. Under Emmausmøtene på Lura i 2006 siterte Erling en vekkelsessang fra mellomkrigstiden som jeg fikk teksten til. I takknemlighet for hans tjeneste vil jeg gjengi noe av det han leste. Jeg ser en liten flokk, et fattig følge Foraktet var de alltid her på jord Men de er frelst fra verdens uværsbølge Nå sitter de ved himlens nattverdsbord Tenk jeg er frelst, og det er bare nåde Jeg er så glad at jeg er Jesu brud Snart faller reisedrakten, vil jeg håpe Og jeg blir kledd i lammets bryllupsskrud. Eivind Ydstebø, Kvitsøy