En bauta i Samemisjonen er gått bort!

15.08.2021

Bøye Vigdal sovnet stille inn den 29. juli med sine kjære til stede. Bøye var ansatt i Samemisjonen i Finnmark i tiden 1973-78. Etter sitt eget utsagn, som altmuligmann. Der traff han sin kjære Anne Grete, som arbeidet på Samemisjonens sykestue i Karasjok. Bøye ble snart kalt som forkynner da han hadde nådegaver til dette. Tida i Finnmark tente en ekstra gnist og nød for det samiske folket. Da Bøye og Anne Grete kom sørover, ble de aktive i samemisjonen i Rolvsøy. Foreningen i Rolvsøy feiret 100-årsjubileum 6. mars 2020 og kretsen har bidratt mye gjennom denne tida både økonomisk og med menneskelige ressurser for hovedorganisasjonen. Bøye satt også i Oslo og Romerike kretsstyre i en årrekke, flere år som leder. Og han reiste titt og ofte til Finnmark både som forkynner og på dugnadsarbeid. Han var helt til det siste særlig opptatt av at den yngre samiske generasjonen måtte få et møte med Jesus. Bøye Vigdal satt to perioder, til sammen 6 år, som styremedlem i landsstyret og som nestformann en del av tida. Han gikk ut av landsstyret høsten 2020. Jeg minnes Bøye med stor takknemmelighet. Det var en berikelse for meg at våre veier krysset. Slik jeg lærte Bøye å kjenne, så var nåden i Kristus hans hjertets hvilested. Han hadde et brennende hjerte for at andre skulle bli frelst og han levde selv et liv til etterfølgelse. Han var vennlig, en god støtter og oppmuntrer når ting ble utfordrende. Meningene hans bar preg av klokskap og erfaringer både fra lokalt plan og i landssammenheng i organisasjonen. Han var en banebryter og nytenkende. Når Bøye ga sitt samtykke og støtte, men også når han pekte en annen retning, hadde han saklige og veloverveide argumenter for det. Dette ga en trygghet og tillit til hans vurderinger. I landsstyret ble han lyttet til. Han var opptatt av at ansatte og frivillige skulle få en fellesskapsfølelse og dra i samme retning. Han ville at Samemisjonen skulle være en bibeltro og tydelig motstemme mot tidsåndens liberale strømninger. Bøye brukte stort sett sitt voksne liv i misjonens tjeneste. Og Anne Grete var hans gode støtte og medhjelper i alle disse årene. Han har nå fullendt livsløpet og er kommet hjem til Herren. Vi takker Herren for tjenesten som Bøye Vigdal utførte i Samemisjonen og lyser fred over Bøyes minne! Roald Gundersen




Minneord

I takknemlighet til Erling Yrkje

Da jeg leste minneordet som Geir Toskedal skrev om sin svoger, Erling Yrkje, ble jeg fylt med takknemlighet og mange minner. Og jeg tar meg den frihet å skrive noen linjer om en mann som fikk bety mye for mange unge mennesker, også meg. Erling Yrkje nådde inn til ungdommen på sin helt spesielle måte. Han var ekte, ærlig og hadde en urokkelig tillit til Bibelen. Han kunne få en flokk med ungdom til å bryte ut i latter, for så i neste øyeblikk å tørke tårer. Han prøvde aldri å forkynne det som var populært og dagsaktuelt, men det som er sant og aktuelt til alle tider. Han slo aldri av på budskapet. Det var enten frelse eller fortapelse. Innenfor eller utenfor. Erling brukte mange historier for å illustrere poenget i sin forkynnelse, ja noen av oss hadde etter hvert hørt de fleste av dem. Men alt hadde det siktemål å male et bilde av Jesus på hjertets tavle. Erling uttrykte ofte hvor glad han var i ungdommen, og det var ingen tvil om at han mente det. Han hadde sann kjærlighet og nød for at ungdommen måtte ta i mot Jesus før det var for sent. Derfor fikk han være til hjelp for så mange. Jeg husker tilbake da vi hadde han på møteuke for ungdomsforeningen, og Erling ble sittende i samtale hele kvelden. Men ikke minst på Tryggheim vgs på Nærbø fikk Erling, sammen med Kjell Haaland høste rike frukter av ordets forkynnelse. Vi som begynte året etterpå, kunne merke at noe hadde skjedd blant elevflokken. Da de to kom tilbake i 2008, fyltes dagligstuen på ny. Ikke for å høre fengende underholdning, men det som Peter kaller for det evige livs ord. Dette er dyrebare minner. Det som Bibelen sier om Enok, kan også sies om Erling. Han vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg. Menneskets dager er som et pust, og snart skal vi vandre den samme vei. Under Emmausmøtene på Lura i 2006 siterte Erling en vekkelsessang fra mellomkrigstiden som jeg fikk teksten til. I takknemlighet for hans tjeneste vil jeg gjengi noe av det han leste. Jeg ser en liten flokk, et fattig følge Foraktet var de alltid her på jord Men de er frelst fra verdens uværsbølge Nå sitter de ved himlens nattverdsbord Tenk jeg er frelst, og det er bare nåde Jeg er så glad at jeg er Jesu brud Snart faller reisedrakten, vil jeg håpe Og jeg blir kledd i lammets bryllupsskrud. Eivind Ydstebø, Kvitsøy